”This land is your land”

Christian Larssen: VI SATT EN liten gruppe unge og røde rundt et bål en varm sommernatt på midten av 60-tallet. Fra en lunefull “grammafon” som det het den gang, tonte Pete Seegers fyldige stemme ut i natten: “We shall Overcome”. Etter en smule skraping fortsatte neste: “Which Side Are You On”. Vi sang med og følte oss uovervinnelige. Unge. Sterke i troen, begeistret over å ha en kunstner som Pete Seeger på “vår side.” Vi mente - stort sett det samme - og trodde vi også hadde framtida på vårt parti.

SIDEN FIKK JEG vite at vår begeistrede kulturelle samling i sommernatten åpenbart ikke var så uskyldig sett med alles øyne. Ikke en gang i vårt land var det takhøyde nok til at slikt ble akseptert uten mistenksomme blikk. Da jeg fikk mappa mi tretti år seinere, oppdaget jeg at Overvåkingspolitiet var temmelig gira over vår “hyttetur”. Telefonavlytting var tatt i bruk for å finne ut hvem vi var og hvor vi skulle.

JEG VET IKKE om de lå i buskene og hørte på Pete Seeger sammen med oss den natta. Men derimot vet jeg med sikkerhet at vi unge hadde langt større utbytte av vår lille musikalske sammenkomst enn det de måtte ha, betalt overtid til tross.

NÅ HAR PETE Seeger “gått ut av tiden”, som det heter. 94 år gammel har han lagt ned banjoen for alltid. Og med ham forsvant et bindeledd som bandt tre generasjoner sammen.

PETE SEEGERS KARRIERE begynte allerede på 40-tallet og var fra starten tett knyttet til en annen stor visesanger, Woody Guthrie. Begge kommunister og begge tett knyttet til den radikale fagbevegelsen og en voksende borgerrettsbevegelse.
SEEGER MELDTE SEG inn i den kommunistiske ungdomsbevegelsen i 1947, og i partiet fem år seinere.

DETTE MEDLEMSKAPET OG det faktum at han aldri unnlot å stå på barrikadene skulle koste ham dyrt under McCarthyismens mest vanvittige periode. Han ble innkalt til forhør i komiteen for “uamerikansk virksomhet”, et forhør han seinere omtalte som “en selsom opplevelse”. Under avhøret nektet han å akseptere premissene for forhøret. Han provoserte dommerne ved å hevde at de ikke hadde juridisk dekning for slike forhør og han nektet å berette om venner på venstresiden eller i hvilke fora og for hvilke organisasjoner han hadde opptrådt. Kort sagt: Han avviste hele prosessen.

DET FØRTE TIL at “verdens største demokrati” dømte ham til to års fengsel samt forbud mot å spille platene hans i amerikansk radio.

SELV GA HAN i ettertid uttrykk for at han knapt noen gang hadde vært så aktiv som under boikott-tiden: McCarthys korstog skaffet ham PR over hele landet. Små lokale radiostasjoner stilte sine mikrofoner til rådighet. Og fagforeninger over hele landet inviterte ham til møtene.

VEL VAR MCCARTY-PERIODEN politisk lammende offisielt, men det vokste fram en trassig undergrunnsbevegelse av arbeidsfolk og intellektuelle som bar Pete Seeger og andre progressive kulturarbeidere fram.

MED DETTE SOM bakteppe var det naturlig av det vokste fram en mektig fredsbevegelse etter hvert som Vietnam-krigen tok av i all sin vanvittighet. Og Pete Seeger sto på barrikadene fra første dag.
OG NÅ BLE han for alvor oppdaget av ungdom over store deler av verden. Han ble et ikon for den stadig sterkere krigsmotstanden. Slik sett var det naturlig at nettopp Pete Seeger ble med oss på hyttetur den varme sommerdagen på 60-tallet.

VI VAR I ett med sangene hans. Han var en av oss. Når hans varme røst nærmest flanerte gjennom “Where Have all the Flowers Gone” var det som han brukte vårt eget språk. Ikke bare forsto vi budskapet, vi FØLTE det og sang med. Ikke bare rundt bålet på den “hemmelige” hytteturen, men på alle våre sammenkomster, på alle våre møter og demonstrasjoner: ”We shall Overcome”.

I DAG ER Pete Seeger borte. Det føles merkelig å si det. Han har liksom alltid vært der, på en måte udødelig, og vil fortsatt “leve” i form av noen LP-er i min platereol, og som en klassekjemper for millioner verden over.

HAN AVSLUTTET SITT organiserte partimedlemskap på slutten av 50-tallet, men den som trodde at Pete Seeger med det ville vende kommunismen og sosialismen ryggen tok feil. Så seint som i en samtale med en dansk journalist for noen år siden gjentok han klassestandpunktet sitt. Han sto solidarisk med venstrekreftene, de undertrykte og med fagbevegelsen i hele sitt liv, og hans inkvisitoriske spørsmål: “Which Side Are You On” er det sterkeste uttrykket for nettopp hans ståsted.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media