Vi skal ikke glemme

Jeg vokste opp i en familie som var dypt preget av at min onkel ble drept under krigen. Jeg hadde en gang en venn som døde av ettervirkninger av tortur og lemlestelse i Rinnans “bandekloster“. Jeg har en venn som ble farløs i tysk konsentrasjonsleir.

I den tidligere “SS-Strafenfangenenlager Falstad” i Nord-Trøndelag henger en oppslagstavle med navnene på alle politiske fanger som ble stuet sammen under krigen. Jeg kjente den første som kom. Jeg kjente den andre, og den tredje. Kort sagt: Jeg kjente mange av dem som overlevde bak piggtråden, som opplevde på kroppen hva fascisme og nazisme var, og som aldri glemte det.

I likhet med tusenvis av andre fra min generasjon er jeg redd nazismen og fascismen. Jeg blir derfor urolig når jeg i 2014 leser at EU synes det er greit at syv av tyve statsråder i den nye ukrainske, “demokratiske” regjeringen er rekruttert fra fascistiske og høyrenasjonalistiske partier. Partier som hyller nazihelter fra krigens dager og som fortsatt flokker seg under dystre symboler vi vet har påført Europa og store deler av verden for øvrig ubeskrivelige lidelser.
Jeg blir urolig når jeg leser i utenlandske medier at en ny generasjon ”SS-bøller” igjen gyver løs på jøder og kommunister i Ukraina. Foreløpig en ny “krystallnatt” i miniatyr, men slik begynte det også sist. Også den gang ble faren neglisjert i norske medier, og nazismen ble av mange på norsk høyreside sett på som en reddende bevegelse mot den russiske bjørnen, som det het. Vi så hvordan det gikk.

Jeg uroes over tanken på historiske likhetstrekk. Og mindre urolig blir jeg ikke med tanke på fravær av motkrefter. Forrige gang det tilsynelatende pyntelige borgerskapet sto fadder for fascismens dåp skjedde det ikke uten motkrefter. Den gang sto arbeidsbevegelsen samlet mot overgrep og krigstrusler.

I dag er det taust over hele den politiske skalaen. Her til lands ser man mellom fingrene på hva som skjer. Selv den såkalt radikale delen av arbeiderbevegelsen - med SV i spiss - applauderer begeistret med lukkede øyne over kuppet i Kiev, og “Venstresidens avis”, Klassekampen, skriver på lederplass at Russlands utenriksminister driver med “maskespill og svada” samtidig som avisen mener å vite at den såkalte “Kiev-regjeringen” “har støtte i folket”.
Jeg tviler ikke på at kuppmaker
ne i Kiev har bred støtte i deler av folket, særlig i Vest-Ukraina. Jeg tviler ikke på at det gamle regimet var korrupt så det monner. Jeg tviler heller ikke på at Russlands innmarsj kan hevdes å være i strid med paragrafer i folkeretten: Stormakter har for vane å bryte slike avtaler når det passer. Nytt i vår tid er imidlertid at også lille Norge - med engasjert støtte fra SV - har adoptert uvanen. Det er prisen vi betaler for vårt lojale NATO-medlemskap og vår iver etter å være et “nestenmedlem” av EU. Eller sagt annerledes: Våre venners venner er per definisjon også våre venner, uansett hva de står for. Vi logrer gjerne på kommando av Det hvite hus.

Derfor applauderer vår utenriksminister til forslaget om å løse krisen i Ukraina med en folkeavstemning i en tid der store deler av landet er under kontroll av fascister og høyreekstremister, mens en tilsvarende mobilisering i den autonome regionen Krim straks ble dømt nord og ned med karakteristikken; “folkerettsstridig“.

Derfor velger vår politiske ledelse å late som om konflikten i Ukraina er en klassisk strid mellom de onde og de gode med sterke islett av kjente kald-krig-ingredienser. Derfor velger det borgerlige Norge å late som om det sterke islettet av fascister og høyreekstremister i dagens ledelse ikke eksisterer. De er Russlands fiender, og plutselig er alle blitt gode demokrater.

Med demonstrativ arroganse blir Russlands nedarvede frykt for fascismen avvist som sludder. Den følelsesmessige betydningen av at et land mistet 27 millioner av sine innbyggere under siste verdenskrig ignoreres med et skuldertrekk.

Når innbyggerne på Krim strømmer ut i gatene og gir uttrykk for en sterk fascistangst - som har overlevd i flere slektsledd - blir vi fortsatt gjennom norske medier fortalt at dette er tøv. De vet det. Klassekampen er bombastisk selvsikker på lederplass: “Krim er ikke truet.”
Noen av oss har det ikke så lett. Noen av oss har skrupler på nasjonens vegne over denne overflatiske skråsikkerheten og over at også norsk politikk domineres av dobbeltmoral der vi det ene øyeblikket opptrer eklatant i strid med gjeldende folkerett, for så i neste øyeblikk å opptre moralsk forarget over at andre gjør det samme.

Noen av oss har gener som fortsatt forteller oss hvor farlige ytterliggående høyrekrefter er. Vi blir fryktsomme når vi ser nazisymboler. Vi blir rasende når fascister marsjerer, og skjønner at også andre føler det samme.

Før sto arbeiderbevegelsen sammen om å beskytte våre verdier mot slike krefter. Også det er historie. Vi er i ferd med å svikte de mange som fikk livene ødelagt i Rinnans bandekloster, som råtnet i Falstad fangeleir. Nok en gang synes russerskrekken å være sterkere enn frykten for de mest ytterliggående kreftene blant oss.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media