Jeg leser at dansk fredsbevegelse opplever en blomstring som følge av sommerens brutale krigføring på Gazastripen. Kravet om boikott av en aggressiv okkupant griper om seg, også i kretser som normalt ikke står i fremste rekke når det gjelder internasjonal solidaritet. Samme tendens registreres i politikken: Dansk venstreside er i framgang. Vel kjent er Enhedslistens nesten eksplosive vekst. Listen som i sin tid ble etablert av blant andre Danmarks kommunistiske parti er blitt en kraft i dansk politikk. Men også de kommunistiske partiene kunne ved siste valg registrere framgang. I Sverige er tendensen den samme, om ikke med slik kraft som i Danmark

Men hva så med Norge? Denne seinsommeren finnes knapt tegn på politisk bevegelse på grasrota. Ett år før kommunevalget står norsk venstreside svakere enn noen gang i moderne tid. Ikke bare i oppslutning, men også organisatorisk og politisk. Det som tradisjonelt omtales som venstrepartier er pr dato mest å regne som «rødlistet». Lett omskrevet «utrydningstruet».

Når det gjelder den største grupperingen - SV – kommer stadige drypp som bekrefter sammenbruddet. Nylig kom dette tydelig til uttrykk i forbindelse med at USA var i ferd med å «modernisere» de såkalte forhåndslagrene inne i fjellet ved Værnes flystasjon i Midt-Norge. Påstått «uskyldig» materiell erstattes med stridsvogner og dess like. Dette skjer samtidig med at flystasjonen på Ørlandet, noen mil fra Trondheim, opprustes til å bli Norges fremste krigsflyplass. I sum vil denne militariseringen av landsdelen bety at Midtnorge - med Trondheim i sentrum - er i ferd med å aspirere til å bli Norges mest attraktive bombemål hvis det verste skulle skje.

Nå er ikke dette helt nytt. Våpenlagrene i de gigantiske fjellhallene har alltid vært betraktet som en NATO-provokasjon av norsk venstreside. Da de ble vedtatt bygget skapte de et politisk opprør av betydelige dimensjoner. Ikke bare lokalt, men nasjonalt. Det ble - over natta – etablert en landsomfattende bevegelse; «Aksjon mot forhåndslagring». I spissen sto lokale aktivister fra fagbevegelsen, fra SV, NKP, venstrefløya i Ap og AUF. Jeg fikk heldagsjobben med å være koordinerende «byråkrat». En ukjent funksjon for en politisk aktivist, men når en masseorganisasjon skulle bygges opp på uker, var det nødvendig. Det ble en hektisk tid, en utfordrende skole i tverrpolitisk samarbeid.

Selvsagt visste vi at vi ville tape kampen om lagringen, men godt over 100 000 protestunderskrifter skulle vise seg å inneholde sterkere politisk sprengkraft enn det vi trodde var mulig, særlig innen Arbeiderpartiet. Bare i Trondheim skrev over 20 000 under på oppropet.

Nå er det ikke tilfeldig at jeg dveler ved nostalgien denne seinsommeren, særlig på grunn av at «spøkelset» fra 1980-årene viste seg igjen. Amerikanerne fant plutselig tiden inne til å «aktivisere» lagringshallene utenfor Trondheim. «Modernisering» heter det på kamuflerende politikerspråk. Stridsvogner var saken, rett fra slagmarken – nå rettet mot nye mål. Vi ser stadig klarere konturer av et nytt jernteppe, ny kald krig.

Nyheten ble for meg et aktuelt bakteppe som beskriver sammenbruddet på venstresiden. Det som mobiliserte titusenvis av mennesker til protest på 80-tallet, ble sommeren 2014 mottatt med et gjesp. SVs nestleder og forsvarspolitiske talsmann, Bård Vegar Solhjell, slo til alt overmål fast at partiet i prinsippet ikke hadde noe i mot amerikanernes planer. Tenke seg til: SV trekker på skuldrene. Partiveteraners uslitelige engasjement med protestlister, demonstrasjonstog, debattmøter og konflikter med en ordensmakt som var foret med opplysninger om at vi var kjøpt og betalt av Sovjet, er ganske uinteressant for dagens partiledelse. Pytt pytt.

Fra AUF kommer det heller ikke et pip, hverken lokalt eller sentralt. Fagbevegelsen er lammet. Arbeiderpartiet trekker på skuldrene. De risikerer heller intet ved å late som ingen ting. Det ulmer ikke i rekkene slik det gjorde på Odvar Nordlis regjeringstid.

Den fjerde kraften i kampen på 80-tallet, NKP, har heller ingen muskler lenger. I det hele tatt: Amerikansk krigsmateriell kunne denne seinsommeren pent og pyntelig rulle inn i trønderske fjellhaller nesten uten at det ble løftet et øyenbryn. Den folkelige motstanden var totalt forvitret.

Jeg innrømmer det glatt: Det er med vemod jeg minnes den kampviljen som ble demonstrert da Trondheim kai- og losseforening, med foreningens leder, NKPeren Asbjørn Høiaas i spissen, stanset planene om å losse krigsmateriellet på Trondheim havn. I stedet måtte de ty til «hemmelig» lossing på «hemmelig» sted.

Og jeg undres videre: Hva har egentlig skjedd i løpet av disse årene? Hvorfor synes utviklingen å ha tatt andre veier her til lands enn i våre naboland? Hvorfor opplevde vi for eksempel en politisk saltomortale i SV på et tidspunkt da partiets oppslutning var historisk høy? Mens partiet fortsatt var det «gamle» SV?

Selvsagt kan en trekke fram det klassiske svaret; ren opportunisme, enkeltmenneskers behov for makt. Et intens ønske om å komme seg inn i den sosialdemokratiske varmen. Sikkert riktig delsvar. Den samme skjebne har rammet sosialistiske og kommunistiske partier i andre land.

Men er det hele sannheten? Hvorfor har ikke høyrekursen ført til at frustrerte venstrevelgere flokkvis flyttet til Rødt, eller NKP? Hvorfor har mange i stedet valgt et ytterligere steg til høyre, til Ap? Hvorfor skjedde ikke det samme her til lands som i Danmark da SVs søsterparti SF valgte å bli et sosialdemokratisk samarbeidsparti? Kort sagt: Hvorfor har titusenvis av aktivister og velgere vendt venstresiden ryggen?

Jeg har ikke svaret. Men: Det er en nødvendig del av en overlevelsestrategi at vi som er igjen av norsk venstreside må reise spørsmålet til åpen debatt. Politikken er tross alt ingen arena der man i lengden vil føle seg «lykkelig som liten» .














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media