■ Hovedstaden er rammet av et avansert teknologisk spøkelse. En mystisk usynlig energi med tilgang til våre mest sentrale maktsentra. Bak spioneriet står selvsagt Russland og Kina.

Selvoppnevnte «eksperter» og mediafolk på auto-gir har fasiten klar og sørger for at den er tilpasset det «ansvarlige» politikere ønsker å høre. Her er det snakk om smøring av fremtidig karriere inn i en ny politisk is-alder.

Det begynte i fjor: Aftenposten kunne slå til med den oppsiktsvekkende nyhet at regjering, storting og det som for øvrig finnes av sensitive politiske og økonomiske organer i sentrale strøk av Oslo-gryta ble overvåket av såkalte «falske basestasjoner».

Og riksdekkende redaksjoner hadde knapt fordøyd nyheten før pc-er på utpust kunne «avsløre» at overvåkingen pekte mot Russland og Kina. Ikke videre kreativt, men ytterst «mainstream» i kjølvannet av «spøkelses-ubåtene» utenfor den svenske Østersjø-kysten. Antatt russiske ubåter som nylig hadde dukket opp og forsvunnet på mystisk vis med en samlet svensk marine vrimlende rundt seg. Plutselig var de der - plutselig var de – bokstavelig talt – søkk borte. Slik også med mobilspionene i Oslo.

Denne forunderlige evnen til ikke å eksistere, men samtidig være der – var det viktigste «bevis» når flasketuten pekte mot Kina og Russland. Hvem andre kunne ha tilsvarende ressurser og avansert teknikk i spionfaget?

Slik gikk dagene: Den redaksjonelle blodtåka trengte inn i hv-er krok. Som bakteppe ante vi borgerkrigen i Ukraina. Også den et klart «bevis» på russisk aggressivitet mot Norge. Barske politikere hisset seg opp i alle leire. Blant dem SVs konfliktglade nestleder Bård Vegar Solhjell som for sikkerhets skyld angrep PST for angivelig å ha «opptrådt tilbakelent» i sakens anledning.

Nå vet ikke jeg om han hadde oversett at PST-sjefen allerede hadde deltatt i leken med flasketuten, men med det profesjonelle forbehold at hun mente at det faktisk kunne være flere potensielle aktører enn de to som media sin vane tro glefset heftigst mot.

Nå kom vi ikke nærmere en løsning denne vinteren. Det gikk med oss som med svenskene. Spøkelset oppløste seg og var søkk vekk. Men det betydde lite. Dommen var felt i begge saker. Synderne var gjenkjent i det som fantes av ganglys i blodtåka. Den gamle kalde krigen var manet fram, og de mange aktører kunne tilfreds trekke seg tilbake til peisvarmen.

Men det skjedde ting i det skjulte. Journalister sover aldri, og noen har det alltid travelt med å finne lysende stjerner i egen flokk. Priser sitter eksempelvis løst i mediakretser, og de gjeveste blant dem alle er SKUP- prisen som utgies av «Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse».

«Vi er imponert over hvordan de har jobbet metodisk og systematisk og analytisk», slår juryformann Bernt Olufsen fast. Og Olufsen skal man lytte til i denne saken. Som redaktør og rådgiver i Schibsted Media-Group kjenner han Aftenposten bedre enn de fleste. Det er som kjent Schibsted som eier Aftenposten.

Så langt; alt greit. Iallfall nesten alt hvis vi ser bort fra juryens noe lettvinte omgang med begrepet etikk. Men i PST begynte man nå å føle dette mobilkjøret pinlig. PST-sjefen Benedicte Bjørnland innkalte til pressekonferanse som ble innledet med følgende ubehagelige salve: Aftenposten farer med tøv. Avisa mangler kunnskap om mobilnettet.
«Det er ikke funnet indikasjoner på bru
k av falske basestasjoner». «De som har foretatt målinger og analysene for Aftenposten, har ikke hatt nok kunnskap for å vite hva som er normalbildet i Oslo», slo hun fast.

Tja. Så vet vi det. Det hele var tøv. Eller? Hadde Aftenposten snublet bort i noe som var virkelig, men som et samlet mediakorps sølte bort i sin iver etter å rette skytset mot de klassiske syndebukkene? En skyteferdighet som automatisk ville føre til skulderklapp og priser?

Spørsmålet henger i lufta. Så langt er det snakk om hvem som taler sant, og hvem som lyver. Eller sagt annerledes: Hvor mye troverdighet har hysj-hysj-tjenesten når noen trår dem for nære?

Vår samtidshistorie kan vise til kilometervis med eksempler på blanke løgner servert både fra Stortingets talerstol, og toppfolk i politiet. Vi har tidligere vært vitne til et politisk maratonløp i kunsten å føre folk flest bak lyset.

Har vi noen garantier for at dagens overvåkingspoliti har lært av forgjengerens synder, eller at dagens politikeroppnevnte kontroll-komite er mer rakrygget enn den utgaven som blamerte seg under den kalde krigen?

Svaret er langt fra entydig, men EN ting synes tydelig: PST-sjefen har – med forsøket på å legge ballen død - indirekte frikjent Russland og Kina. Hadde de to «arvefiendene» spilt en rolle i nærheten av det som en samlet norsk presse – og selvoppnevnte eksperter - hevdet, ville hun nok valgt en troverdig åpenhet om det.

Men skulle det derimot vise seg at Aftenposten virkelig har pirket bort i noe vemmelig, og at mulige «vennligsinnede» utsendinger har tuslet rundt i Oslos gater og viftet med ørene, hva da? Ville PST-sjefen fortalt oss DET? Ville hun eksempelvis ha lettet på lokket hvis statsministeren var utsatt for spionivrige amerikanere? Det er vel kjent at USA har en kjær hobby i å overvåke egne venner. Ikke en gang Angela Merkel har sluppet unna.

Uansett har «eksperter» og medier nå funnet tiden til å ligge lavt. Det er ikke greit å være like storkjeftet når man plutselig oppdager at de muligens har tråkket på ømme tær som tilhører folk man mente å betjene.

Kanskje er tiden inne for at undersøkende kritiske journalister bør ta opp tråden og følge andre spor enn de som hørte hjemme i den kalde krigen, selv om de ubønnhørlig skulle peke mot lurvet avlyttingspraksis i overvåkingspolitiets egen regi, eller i regi av allierte venner. Kanskje venter det en SKUP-pris for slik oppfølging.
Eller kanskje ikke?

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media