Et kommunevalg i Norge tihører ikke de skjellsettende politiske begivenheter som flammer over det globale nyhetsbildet. Ganske langt fra. Like fullt er det betydningsfullt for de av oss som følger med i hverdagspolitikkens mange små begivenheter. Det er et barometer som i sum indikerer hvilken vei kongeriket har slått inn på. Det er en slags folkelig revisjon av så vel regjering som av landets 428 kommunestyrer.

Disse revisjonene har vært lite oppløftende lesning for venstresidens partier ved de siste valgene. En kald bris fra høyre meldte seg allerede ved kommunevalget for fire år siden, for så å feie friskt over landet da den rød/grønne regjeringen til Jens Stoltenberg i realiteten havarerte før siste stortingsvalg.

Denne gang snudde det. Uansett ståsted til venstre for sentrum må vi vel innrømme at et hvert valg som ender med en stjernesmell for Høyre og Fremskrittspartiet er godt nytt på valgnettene. Slik sett var årets variant – om ikke begeistret berusende – så iallfall behagelig søvndyssende. Vi kunne løfte våre glass og mumle anerkjennende at det norske folk likevel ikke var det verste vi hadde med å gjøre. Høyrepartienes forsøk på å reetablere et fordums klasseskillesamfunn var avslørt.

Nå vel. Så langt var alt greit. Men det stoppet liksom der. Vi fikk et tydelig signal om hva store velgergrupper mislikte, men det lå intet oppgjør med det bestående i den folkelige «revisjonsrapporten». Velgerne nøyde seg med å arrestere de verste utvekstene, men steget mot venstre var ideologisk sett ubetydelig.

Store velgergrupper samlet seg om Arbeiderpartiet som det minst utfordrende alternativet når en først hadde valgt å snu ryggen til borgerlige partier av forskjellig valører. Valget avdekket total fravær av vilje til å prøve «noe nytt». Med ett unntak; ungdommelig oppslutning om Miljøpartiet De Grønne.

For den tradisjonelle venstresida var valgnattas fjernsynsbilder som å skue inn i en frossen verden. Bevegelsene var mikroskopiske. Vi opplevde politikkens variant av «fattigmanns trøst» når det jubles over at man unngikk nye velgertap sammenlignet med et tidligere bunnivå. Hverken SV eller Rødt kunne finne annen trøst enn den man finner i det gamle ordet om at andres ulykke slett ikke er å forakte i fravær av egen suksess. For NKP er det for såvidt enklere. Det er ikke lenger noe å miste. Derfor var partiet så godt som usynlig også denne valgnatta.

I sum viste stemmefordelingen at den tradisjonelle venstresiden i norsk politikk knapt har stått svakere i etterkrigs-Norge. Rett nok har venstrepartiene slitt med tilsvarene lav velgeroppslutning også tidligere, men det har alltid vært i tider med en levende freds- og venstreopposisjon PÅ SIDEN av de etablerte partiene. Selv Arbeiderpartiet har til tider vært arena for en til dels sterk venstreside, særlig i ungdomsrekkene. Denne sommeren jublet tusen AUF-ere over besøk av krigpolitikeren Jens Stoltenberg på årets sommerleir på Utøya. Det forteller mye.

For få år tilbake demonstrerte titusenvis av mennesker i Oslo mot bombingen av Irak. I dag sliter de samme fredskreftene med å samle noen hundre underskrifter som advarer mot NATOS aktive kald - krig politikk i Øst Europa.

Nå er ikke jeg i tvil om at det finnes en slumrende venstrebevegelse et sted «der ute». Sviktet av de etablerte – javel – frustrert – javel – men ikke minst blant de 40 prosentene som IKKE stemte ved årets valg finnes det en grasrot med evne til å spire.

Jeg har ingen fasitsvar på hva som kan utløse ny vekst. Men ett er jeg sikker på: Forutsetningen for å skape liv i en tilnærmet død bevegelse er at norsk venstreside finner en felles definisjon om hva det er vi snakker om. Hvem ER eksempelvis «venstresida»? Hvor bred, eller smal er den? Hva slags sosialist må du være for å bli med i det gode selskap? Er det nok å omtale seg selv som sosialdemokrat, eller krever det t-skjorte med hammer og sigd til hverdagsbruk? Avisa Klassekampen synes å definere venstresiden som de partier som deltok i den rød/grønne regjeringen mens Reiulf Steen var romsligere: Hans «venstrefamilie» omfattet alle med hjerte på venstre side. I det hele tatt: Hva slags standpunkt må man ha for å kunne forsvare å tilhøre «venstresiden»? (For eller imot marxismen, NATO, EU, EØS, revolusjon?)

«Alt flyter», sa den greske filosofen Heraklit. Om utsagnet passer til noe, så er det i beskrivelsen av norsk politisk «venstreside». Det er i denne sammenheng ingen trøst at vi finner det samme uføre over alt i Europa. Sekterisme og splittelse preger forholdet politiske slektninger imellom.

Uten en felles definisjon om hvem som tilhører hva – og vilje til å knytte et kontaktnett gruppene imellom - lar det seg aldri gjøre å finne vei ut av uføret. I denne prosessen er det respekten for den enkeltes plassering i det politiske bildet som må danne rammen. Gjerne preget av den ånd som den ungarske kommunistlederen Janos Kadar ga uttrykk for for over en mannsalder siden: «Den som ikke er mot oss, er med oss». Basert på gjensidig respekt følger så byggeperioden. Den krever en romslighet og en ideologisk trygghet som i dag er mangelvare.

Om dette er et scenarium som lar seg realisere? Ser vi på historien - globalt som nasjonalt- blir svaret like gjerne ja som nei. Norsk fagbevegelse er det mest nærliggende eksempel. Det har gjennom over hundre år aldri manglet på kamp grupper imellom, men ETT sted i framtida har det alltid vært et ALTERNATIVT Soria Moria, et mål det har vært mulig å samle seg om. Og for pokker: Vi går da fortsatt i samlet flokk på 1.mai-dagen!!

Det er på tide at noen føler seg kallet.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media