■ «Dere var sabotørene og soldatene i mørket, som forble i mørket. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent. Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørket».

Slik beskrev daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen den skjebne som ble krigshelten Asbjørn «Osvald» Sunde og hans 200 medkjempere fra Osvald-gruppen til del etter siste verdenskrig. Ordene falt i 2013 da det offisielle Norge endelig fant å kunne hedre den mest aktive motstands- og sabotasjegruppen som opererte på norsk jord under siste verdenskrig.
Åtte av gruppas over 200 medlemmer var til stede og kunne lytte til forsvarsministerens hyllest nesten 70 år etter at gruppa ble oppløst. Åtte representanter for motstandshelter som gjennom mer enn to mannsaldre hadde opplevd å bli anonymisert, mistenkeliggjort og baktalt. Mange av dem ble trakassert på det mest infame fordi de angivelig var kommunister.

Nå ble de kollektivt «frikjent»:
«Det dere gjorde den gangen må og skal fram i lyset. Dere er ikke lenger soldater i mørket. Dere er krigsveteraner med en lysende innsats.» Sa Norges forsvarsminister, vel vitende om hvilken uhyggelig del av norsk etterkrigshistorie hun egentlig omtalte.
Særlig gikk det offisielle Norge amok overfor Osvald-gruppas leder Asbjørn Sunde, mannen som i 50 år av sitt liv viet all sin tid, sin energi, sin kløkt og sitt mot i kampen mot fascismen og nazismen.

Asbjørn Sunde ble født i en fattig fiskerfamilie på Trøndelagskysten, i Rørvik i Vikna, 27. desember 1909. Seinere flyttet familien til Kopervik, og i 1934, 25 år gammel, kom han for første gang i «politiets søkelys» som det heter i biografien fordi han fjernet hakekorsflagg fra tyske skip som lå i havn i Horten.

Noen år seinere engasjerte han seg til fordel for det demokratiske Spanias kamp mot Franco og hans Hitler-støttede opprør. Nok en god grunn til at Sunde «kom i politiets søkelys».

Etter demokratiets fall i Spania på slutten av 30-tallet fortsatte Sunde kampen mot nazismen og fascismen fra norsk jord. Wollweber-gruppa ble etablert under ledelse av en tysk kommunist som hadde flyktet fra Nazi-Tyskland, og Sunde ble en av de sentrale aktivistene i gruppa.

Ved invasjonen av Norge i 1940 måtte Wollweber flykte til Sverige. Han trodde nok at han var trygg i et nordisk alliansefritt land. Men nei. Det endte med en tragedie. Sverige utleverte ham til Tyskland, og etter uhyggelig tortur ble Wollweber halshugget av de tyske nazistene.

Tilbake i Norge satt Asbjørn Sunde. Norge var i krig og nazismen var på dramatisk frammarsj verden over. Motkreftene her til lands var ennå svake. Sunde var en mann med krigserfaring fra Spania, en mann med klassebakgrunn og et intenst hat mot alt som smakte av nazisme og fascisme.
Dermed ble Osvald-gruppa til, og som det offisielt beskrives i dag: Osvald-gruppa var den første og fremste aktive sivile motstandsgruppa i Norge.

Ifølge den fremtredende motstandsmannen Erik Gjems Onstad – som aldeles ikke kunne mistenkes for å flørte med den politiske venstresida – hadde gruppa gjennomført over 200 dristige sabotasjeaksjoner gjennom fire år fram til 1944 da den ble oppløst.

Umiddelbart etter krigen ble Asbjørn Sunde utropt til krigshelt, og da boka hans med minner fra krigsåra – «Menn i mørket» - kom ut i 1947 ble den revet bort i tre opplag.
Så gikk rullegardina ned. Den kalde krigen senket seg som et skoddeteppe over landet. Radikale krigshelter - og særlig kommunistene – ble kriminalisert over natta. Noen ble sterkere rammet enn andre. Og blant dem finner vi Asbjørn Sunde.

I 1954 trekkes han for retten, angivelig for spionasje for Sovjet-Unionen. Historikeren Lars Borgersrud som har tatt doktorgrad på Wollweber- og Osvald-gruppa hevder at dommen på åtte års fengsel skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida». Asbjørn Sunde passet inn som en personifisering av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape.

Borgersrud viser til at retten mente å ha funnet bevis for at Sunde hadde overlevert hemmelige opplysninger til russerne, men dokumentasjonen var syltynn.

I ettertid tyder nye opplysninger på at Asbjørn Sunde langt fra ble behandlet slik en kanskje kunne vente av et såkalt demokratisk etterkrigs-Norge. Tvert imot var det et samfunn som langt på vei var preget av en politisk «blodtåke» som vi ser fotavtrykket av i dag.

Dette er også en erkjennelse som målbæres i en ny biografi om Asbjørn Sunde som er kommet ut i disse dager, ført i pennen av journalisten Alf Skjeseth og filmskaperen Morten Conradi. Eller som det står skrevet i Klassekampens nyhetsoppslag om boka:
«Ein ny biografi set spiondommen mot den kjende kommunisten og sabotøren Asbjørn «Osvald» Sunde i eit grelt lys.»

Og hva så? Hva blir konsekvensen av det nye «dypdykket» i Sunde-saken? Hva blir konsekvensen for samfunnets maktapparat som ikke unnslo seg å tuske med «beviser» i demokratiets navn for å knekke en ubehagelig opprører?

De som ble rammet har fått tilgang «til lyset» - Asbjørn Sunde er langt på vei rehabilitert, men fortsatt kaster Osvald-gruppas skjebne slagskygger over norsk etterkrigshistorie.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media