■ Denne gang har jeg valgt å være provinsiell. Helt eksakt; jeg skal konsentrere meg om noen kvartaler i hovedstadens mest sentrale kjerne. Et sted på jorden der det nesten ikke er mulig for unger å leve og vokse opp.

Det vil si: Jeg skal heller ikke oppholde meg der, aldeles ikke. Jeg skal derimot hefte meg i betydelig grad ved det fenomenet som har åpenbart seg ETTER at den nye rød-grønne «byregjeringen» har bestemt seg for å sluse litt frisk luft inn i denne asfaltjungelen ved å forby unødvendig privat bilkjøring. For slikt gjør man ikke ustraffet. Man pirker ikke i det helligste av alle hellige symboler på maskulin makt og velstand – bilismen - uten at rovdyret brøler.

Og det er ikke hvem som helst som har våknet og flekker tenner: Det er de ytterst dannede mørke blå som nå skaper ulyd av sjelden karakter. De som er vant til makt og myndighet. Vi finner dem blant folkevalgte på Løvebakken. Vi finner dem vaglende på redaktørkrakker i Dagens Næringsliv eller i Frps husorgan Nettavisen. Det er herfra det kommer rasende ytringer akkompagnert av konservative parlamentarikere som avdekker hva som skjuler seg under den tillærte pynteligheten. Glemmes skal heller ikke Siv Jensens statssekretærer som er bekymret over at de vil gå glipp av sine halvlitere på nærmeste pub. Angivelig fordi «sosialistene» vil forby transporten av de sprudlende dråpene til høyrekulturelle vannhull.

At dette kobbelet for lengst har krysset grensen mellom det saklige og usaklige, mellom sannhet og løgn – bekymrer de færreste av dem. Hensikten helliger middelet. Og i dette farvannet er det bare aggressivt lydnivå som teller.

Sentralt i dette miljøet hører vi også Linda Hofstad Helleland, en av stortings-Høyres mest fantasifulle eventyrfortellere. I fravær av gode argumenter har hun funnet en nesten uslåelig vulgærvariant: Hun har oppdaget åpenbare likhetstrekk mellom det beskjedne miljøtiltaket i sentrum av Oslo-gryta og Berlin-muren fra den kalde krigens epoke.

Nå kan man selvsagt mene hva man vil om den forlengst henfarne muren som i sin tid fysisk delte millionbyen Berlin i to, men den hadde definitivt lite til felles med et pyntelig sosialdemokratisk forsøk på å bedre luftkvaliteten i deler av landets hovedstad.

Nå står det meg fjernt å beskylde stortingsrepresentanten for å være historisk kunnskapsløs, men når alternativet er at hun bevisst sprer politisk tøv i den ene hensikt å vettskremme hovedstadsopinionen, koste hva det koste vil, er jeg ikke sikker.

Nå ble ikke jeg fullstendig «tatt på senga» da propagandamaskineriet giret opp. Jeg er generelt ikke overrasket over at blå-blå aktivister med svartdress, tykk lommebok og pen tale synes det er en menneskerett å spre gift og avfall fra biler i megaklassen og doble eksosrør.

Jeg lar meg heller ikke overraske over at man derfor elegant neglisjerer det faktum at det definitivt er slått fast at det er helsefarlig – ja livsfarlig – å vokse opp i de tettest belastede storbygatene. Dette blir for detaljer å regne i en hesblesende kampanje over stokk og stein der nyansene er visket bort av eksosdisen.

Det er snart femti år siden den lille byen som jeg den gang bodde i innførte en såkalt «gågate» midt i hjertet av sentrum. Det ble et rabalder av en annen verden. Det som fantes av gode høyrefolk – og noen andre – og med et samlet næringsliv i spissen - spådde død og fordervelse. Det var ikke måte på dommedagsprofetier. I dag er det knapt et oppegående menneske – i eller utenfor bystyret – som vil våge å foreslå fri biltrafikk på denne strekningen. Tvert imot. Da byen i fjor høst utvidet gågatenettet med en ny trase var det med hornmusikk og korsang i kulissene.

Nå er det ikke spesielt imponerende det som skjer i min provinsby. Titter vi ut over landets grenser har en rekke små og store byer valgt ganske andre og langt mer vidløftige tiltak for å fremme bytrivsel, for å dempe støy og begrense den eksoståka som stundom legger seg over asfalten som et giftig teppe.

Sett i lys av dette er det en interessant avsløring av kollektiv kunnskapsløshet som avdekkes når deler av den mørkeblå høyresiden i hovedstaden glefser aggressivt mot «byregjeringens» forslag samtidig som den prøver å beskrive forslaget som illusorisk tøv som umulig lar seg gjennomføre.

Alternativt kan støynivået oppfattes som uttrykk for et panisk forsøk på å knuse et beskjedent framstøt for en ny bypolitikk av den enkle grunn at de vet den KAN gjennomføres. Det er ikke helt ukjent at andre har gått foran.

Det som imidlertid er skremmende i dette stormløpet fra høyresiden er det totale fraværet av medmenneskelighet som blir avdekket. Ikke med et komma har «eksosridderne» gitt uttrykk for et aldri så lite fnugg av bekymring for den helsebelastningen folk i sentrale bystrøk utsettes for – i stor grad på grunn av uhemmet bilisme. Barns helse er en ikkesak. Den er ofret på bilismens alter. Men det visste vi kanskje fra før?
-------------------------------------------------

Korreksjon:
I «Siden sist» for fjorten dager siden skrev jeg at den tyske antinazisten Ernst Wollweber - som opererte fra norsk jord - ble halshugget av tyske nazi-myndigheter. Det var feil. Det var en annen sentral aktør i motstandsgruppa, den norske sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen, som led denne skjebnen. Det er sjelden grunn til å stole på hukommelsen alene.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media