Bombet til taushet

■ Vi nærmer oss et jubileum som garantert ikke vil bli markert med faner, flagg og hornmusikk på norsk politisk venstreside: Denne tidligvåren er det fem år siden «fredsnasjonen» Norge gikk til krig mot det afrikanske ørkenlandet Libya. En krig igangsatt etter kollegiale lynkonsultasjoner på mobiltelefon. Blodtåka hadde rammet den rød-grønne regjeringen.

I løpet av fire hektiske krigsmåneder slapp norske F-16 jagerfly i alt 567 bomber over det afrikanske ørkenlandet, og president Barack Obama kunne knapt styre sin begeistring for den norske krigsinnsatsen. Hilsener med ord som som «slagkraftig» og «verdifull» krysset Atlanteren.

Knapt noen bekymret seg over hvor mange menneskeliv som gikk tapt. Militære myndigheter ville ikke si et ord, og regjeringspartiene, Ap, SV og Sp var påfallende lite interessert i slike detaljer. Tilløp til grasrotopprør i SV ble valset ned av partiledelsen med påminninger om at SV ikke var noe pasifistisk parti.

Så senket tausheten seg over landet. Vi lukket kollektivt øyne og ører for det faktum at Libya – ved hjelp av norske bomber - var revet sønder i borgerkrig, kaos og nød. Som krigens seierherre trakk vi oss ut av ruinhaugen. Vi hadde gjort vårt. Andre fikk overta. De som overtok var stammekrigerne og IS.

Hvordan kunne slikt skje? Hvordan kunne stordelen av norsk arbeiderbevegelse som historisk alltid har slåss mot militarisme, opprustning og krig la seg rive med som angriper i et blodig krigseventyr, nærmest uten debatt?

En av forklaringene har vært at Gadaffis regime angivelig sto i ferd med å begå folkemord mot opprørere i byen Benghazi. En beskyldning som fikk FNs sikkerhetsråd til å åpne døren på gløtt for internasjonal inngripen. Dermed vistes en lysstripe som NATO og Norge tolket slik det passet USA. Med andre ord; fritt fram som aktør i en borgerkrig.

I ettertid synes grunnlaget for NATOs krigføring i Libya like lite troverdig som USAs tidligere krig mot Irak. Den gang var begrunnelsen at Saddam Hussein satt på mengder av masseødeleggelsesvåpen. Seinere ble ble begrunnelsen for denne krigen avslørt som ren vestlig bløff. Mye tyder på at nye løgner la grunnlaget for Libya-korstoget noen år seinere.

Nasjonalt sett ble de norske bombetoktene i 2011 en tragedie. For første gang etter krigen var vi en sentral aktør i krigsoperasjoner som knuste en nasjon. Vi ble døråpner for for den islamske staten, vi var delaktig i å berede grunnen for et internasjonalt nettverk av terrorisme vi knapt har sett maken til, og vi ble fødselshjelper for etterkrigstidens største flyktningkatastrofe på europeisk jord.

Alt dette sitter norsk arbeiderbevegelse passivt og ser på, vel vitende om at den regjering som bærer medansvar for denne utviklingen ble rekruttert fra arbeiderbevegelsens egne rekker.

Det er illustrerende at Jonas Gahr Støre fraskriver seg ansvar for kaoset, men det overskygger ikke at han var utenriksminister da det skjedde. At den rød-grønne statsministeren Jens Stoltenberg seinere har funnet en havn som NATOs generalsekretær synes nærmest lovmessig.

Men det pinligste i ettertid er tross alt den totale mangel på nasjonal interesse for å få brakt på det rene hva som var det reelle grunnlaget for beslutningen om å starte bomberaidene. Fulgte regjeringen eksempelvis de nødvendige prosedyrer som skal følges FØR vi går til krigsoperasjoner? Er det nok med mobilkonsultasjoner? Hvordan var det mulig at de norske bombetoktene fikk et omfang som åpenbart var i strid med FN-vedtaket, og det uten at noen reagerte? Hvorfor er ingen interessert i å få avklart hvilken betydning den norske krigføringen fikk for destabiliseringen av det libyiske samfunnet? Kort sagt: Hvordan lar det seg gjøre at «fredsnasjonen» Norge skadeskutt vakler inn i framtida og flagger for all verden at vi ganske enkelt ikke VIL vite sannheten?

Det får så være at våre politikere gjør sitt ytterste for å dekke sporene. Det er en vel kjent øvelse på politiske arenaer. Slikt venner man seg til leve med. Da er det straks verre at samfunnets våkne samvittighet har sviktet, og at arbeiderbevegelsen har resignert. At passiviteten har erstattet den våkne kampviljen.

Etterkrigstiden – og ikke minst den kalde krigen – var full av dramatikk og uro. Men uten unntak sto deler av opinionen på barrikadene. For de av oss som har levd en stund fortoner kamp mot opprustning, krig, atomvåpen og statlig terror seg som deler av hverdagen. Det ble jevnlig mobilisert, og aktive deler av arbeiderbevegelsen sto i front.

Dette er historie. Den siste store fredsdemonstrasjonen her til lands var rettet mot USAs Irak-krig. 15. februar 2003 strømmet over 100.000 nordmenn ut i gatene. Mobiliseringen må ha vært utmattende. Siden døde fredsbevegelsen. Stille er arbeiderungdommen, SVs ungdom, fagbevegelsen, ja selv partiet Rødt synes å ha resignert. Knapt noen rynker pannen når SVs nestleder i Dagsnytt 18 gjør et nummer av at partiet er minst like «forsvarsvennlig» som regjeringen. Det er egentlig bare antall nye flygende drapsmaskiner man er uenig om. Partiets utenrikspolitiske talsmann er dessuten slett ikke sikker på at han er NATO-motstander, og i Klassekampen kan vi på lederplass lese om behovet for nasjonal opprustning.

I farten glemmes det at vi lever i en verden som allerede produserer dødsmaskiner for 3400 milliarder kroner hvert år. Vi applauderer imidlertid kollektivt NATOS planer om massiv opprustning ut over de årlige 5877 milliardene som allerede brukes. Videre finner vi det logisk at Russland er blitt en alvorlig trussel, selv med et forsvarsbudsjett på bare 10 prosent av det NATO kan skilte med.

Slik er virkeligheten blitt. Norsk fredsbevegelse ble bombet til taushet for fem år siden.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media