På orrhaneleik

■ Helt siden barneårene har det til tider dukket opp et bilde på min netthinnene: Jublende soldater som henger ut av togvinduet på vei til fronten og tilintetgjørelsen. Et illustrerende øyeblikksbilde fra første verdenskrig. Unge franske gutter i uniform forestilte seg at de var på veg til heder og ære. Det ble døden i skyttergraver utenfor Paris som ventet dem.

Siden har bildet gjentatt seg i varierte utgaver - i tiår etter tiår. Denne vintervåren har jeg møtt dem igjen. I tusentall. Unge, veltrente snauklipte ungdommer i kampuniform har fylt opp min del av landet. Kilometerlange militærkolonner har sneglet seg på sentrale veier - fulle av våpen, ammunisjon og menn med tungemål hentet fra mange NATO-land. Unge gutter forbereder seg på krig. Slik de gjorde i 1914. Slik de gjorde i 1939.

Helt siden tidlig ungdom har jeg undret meg over hvilken makt uniformer har – hvilken makt som fører til at menn i milliontall lar seg kommandere inn i døden - gang på gang. På samme vis har jeg alltid lurt på hvordan et demokratisk samfunn kan bygges opp slik at vi som nektet å delta risikerte fengselsstraff fordi vi ikke ville lære å ta liv. De som baserte sin makt på død og lidelser ble derimot hyllet som samfunnets helter.

Til tider var arbeiderbevegelsen den eneste kraften som sto imot militarismen. «Det brukne gevær» ble symbol på en motkraft som bygde på en analyse om at krig og militarisme var basert på klassemotsetninger, på utbytting.

Til tider klart illustrert: Som et ledd i markeringen av hundreårsdagen for 1814 vedtok Norges kommunistiske ungdomsforbund eksempelvis en aksjon der de oppfordret folk til å klebe merkelapper med det brukne gevær på konvolutten på brever som ble sendt. Det skulle de selvsagt ikke gjort. Stortingets flertall ville ha seg frabedt slik undergravingsvirksomhet og vedtok at det ikke skulle sendes «noget, hvorved landets forsvar haanes eller søkes skadet».

Seinere forsvant antimilitarismen i arbeiderbevegelsen. Først i Arbeiderpartiet der NATO og opprusting raskt overtok etter siste krig. Seinere fulgte også SV opp. Jo uhyggeligere våpen som ble funnet opp og produsert, jo mindre ble motstanden.
Det er vedtatt uten debatt at opprusting er veien til varig fred. Vi har fått en regjering som motsetter seg forslag i FN om atomvåpennedrustning, og som begrunner standpunktet med vårt Nato- medlemskap.

Det piper ikke til protest noe sted. Så langt har voldstanken spredd seg i samfunnet at det hevdes å være en seier for kvinners frigjøring her til lands at det åpnes for kvinnelig verneplikt. Retten til å erverve kunnskap om drapsmetoder anses i dag som et viktig steg i likestillingskampen. Selv blant kvinner på den såkalte venstresiden er denne tanken sådd og har slått rot.

Man skal selvsagt ikke undre seg over at hverdags-Norge er blitt slik. Med kraft og faglig kyndighet har vårt lands maktmennesker manøvrert slik at opinionen ikke lenger er i tvil: Vi har fått et nyskapt fiendebilde i gammel ham: Russland. Vi har fått en nye variant av Stalin i Putin. Alt er med ett ved det gamle. Angsten og frykten er gjenopprettet. Det gamle fiendebildet er pusset opp, fernissert og lett gjenkjennelig.

Det er i slike tider nasjonen marsjerer i takt. Det koster for mye for mange å mene noe annet enn det som er «tillatt». Ingen går lenger med det brukne gevær på jakkeslaget, fredsparoler er blitt museumsvare, og toneangivende kretser i arbeiderbevegelsen skjemmes over sin fortid.

Det er med andre ord konjunkturer for å ta i mot tusenvis av fremmede soldater som skal bruke en norsk vinter til å lære å krige i snø og is. Når tungt bevæpnede unggutter fra store deler av verden - kledd i stridsuniform - vandrer rundt i varehusets folkevrimmel oppfattes det som det naturligste i verden av talsmenn for Midt-Norges siste «lekekrig».

For noen av oss er det ikke like naturlig. Det hefter ubehag med våpen og voksne kvinner og menn i en form for krigsleik. Kilometerlange kolonner med stridsvogner og kanoner på norske veier vekker også minner om tidlige skoledager da læreren i dypt alvor formante oss om å krype under kjøkkenbordet og dekke oss med aviser hvis vi skulle bli utsatt for «sovjetiske atombombeangrep». Vi ble nok ikke beroliget. Ubehaget sitter fortsatt.

Nå kom det ingen bomber den gangen. Det er kanskje grunnen til at at det gamle kapitlet i den samme læreboka nok en gang er bladd opp. Nok en gang er opprusting og militarisme svaret på politisk uenighet. Nok en gang skapes det angst. En ny generasjon skal føle hva det vil si å «krype under kjøkkenbordet» for å beskytte seg mot en truende nabo.

Jeg hadde en gang en flott sjef med sterke meninger, særlig om militærvåpen og kampuniformer. Ikke alltid saklig i sin argumentasjon, men velsignet uredd og rett på sak – i alle fora. Vi var ikke alltid enige, men ett råd glemmer jeg aldri:
«Blir verden for jævli – ta med deg svartkjelen, dra til skogs, tenn et bål, lytt på orrhaneleiken. Da øyner du håp.» Så dampet han videre på kroksnadda.
Jeg tror det blir en tur i vår.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media