- og forbannet dikt

(1 - 17) Da fjoråret var kommet om lag halvveis ble dramatiske bilder fra infernoet i Aleppo forsterket med bildet av den fem år gamle Omran. Han satt satt nedstøvet, blodig og apatisk inne i en ambulanse etter angivelig å være trukket fram fra ruinene etter bombing av boligstrøk i den syriske millionbyen. Det var etterlatt liten tvil om at det var russiske bombefly som hadde herjet sivile boligområder.


Men det skulle ikke gå mange dagene før det tikket inn internasjonale nyhetsmeldinger om at sannheten kanskje ikke var så liketil. Det ble antydet at det var IS sitt avanserte propagandaapparat som hadde redigert den dramatiske settingen. Fotografen ble navngitt og avbildet i hyggelige omgivelser dominert av sentrale fjes fra IS-miljøet som også tidligere hadde spilt en rolle i terroristenes propagandaapparat. Dermed døde den sjokkerende historien om lille Omran stille bort.
Nå vet ikke jeg hva som er sant i denne historien. Det jeg imidlertid vet er at krig krever ofre, voksne som barn.
Jeg har heller ingen illusjoner om at den ene stormakten er mer skånsom enn den andre i valg av bombemål og krigsstrategi. Jeg vet imidlertid at stordelen av de som mener seg å vite, og som doserer sin «sannhet» i norske medier vet akkurat like lite som meg. Det forhindrer dem ikke i å ekskludere «vær varsom-plakaten» eller ta de faglige forbehold som de etiske kjørereglene anbefaler innen journalistikken. Det ligger ingen faglig garanti i å fungere som avskriftsbyrå fra amerikanske medier, og det er nærmest å betrakte som et kvantesprang fra etiske regler å gjenta påstander som en nødvendigvis MÅ vite er lurvete, for å si det pyntelig.
--------
Og eksemplene kan forfleres:
Fjoråret var også preget av noe så uvanlig som vellykkede forhandlinger som avsluttet en over femti år lang borgerkrig med over 200 000 drepte. Jeg tenker på Columbia, og avtalen mellom den marxistiske geriljabevgelsen FARC og regjeringen.
Det ble fredspris av slikt, men ikke uten krøll og allvitende kommentarer fra norske «eksperter». Det tok av da en folkeavstemning forkastet det første avtaleutkastet med et flertall på 0.4 prosent.
Da kunne vi lese at det columbianske «folket» hadde avvist at geriljaen skulle slippe så lettvint unna sin brutale virksomhet gjennom en årrekke.
Jeg har heller ingen illusjoner om at en geriljabevegelse som slåss mot offentlig støttede dødsskvadroner er guds beste barn. Jeg er overbevist om at også geriljasoldater begår overgrep. Men jeg kan lese, og leste meg til at misnøyen med avtalen var rettet mot BEGGE parter i borgerkrigen. Jeg leste videre at «folket» i denne avstemningen dreide seg om 45 prosent av velgerne, noe som betydde at 55 prosent ikke deltok.
Følelig var det 22 prosent av velgerne som i norske medier ble presentert som det bastante «folket». Hvem vet hva som ville ha skjedd hvis «folket» virkelig hadde talt?
Nok om det. Noen runder seinere var avtalen i boks. Alle syntes fornøyd, kanskje bortsett fra noen kommentarer som ikke var overdrevent begeistret for at de kommunistiske «terroristene» og «narkohandlerne» slapp så billig unna.
--------------
Så senket freden seg ned over gamlelandet. Vi gikk raketter og festligheter i møte. Vi vendte blikket mot det nye unge, mot det spennende som skulle skje med Putin-vennen Trump i presidentstolen.
Men først skulle NRK kjøre det informative pliktløpet som kalles en årskavalkade. Siden kortbuksealderen har jeg tilhørt de trofaste som benket seg ved slike anledninger. Slik også denne gang.
Jeg vet ikke om det skjer igjen. Det blir noe pinlig over gamle nyheter støpt i forutsigbare former: Oppbyggelig nytt fra NATO-hovedkvarteret, Washington og i EUs Bryssel-palass, og notoriske avsmak-erklæringer når Russland nevnes. Journalistikk? Nei. Her er det snakk om propaganda slik verden var den gang Vår Herre hadde bosted i det Hvite hus og Djevelen personlig i Kreml. Like skråsikkert fremført som i land vi nødig vil sammenliker oss med, som det heter.
Uhyggen i Mosul i Irak blir presentert nøkternt og vennligsinnet, slik det sømmer seg en bombekrig med amerikanske bombemaskiner som sentrale aktører. Her ble ingen skoler bombet, men skulle det likevel skje dreier det seg selvsagt om arbeidsuhell. Vi ble presentert for en «ren» krig.
Så sveipet man over til en annen storby. Denne gang Aleppo i Syria. Nå møter vi en ganske annen krig med bombede sykehus, barn som dør og med lille Omran i hovedrollen. NRK tok seg ikke bryet med å formidle ny kunnskap om at femåringen sannsynligvis var et offer i en annen krig – propagandakrigen som alltid følger i kanonenes fotspor – denne gang til IS sin fordel.
Det passet seg ikke, av en eller annen grunn.
------
Avslutningsvis kom den ventende seansen fra Colombia med med «folkets» nei til fredsavtalen. Ikke et komma om at folkeavstemningen bare samlet en deltakelse på 45 prosent. Derimot fikk vi grei beskjed om at dette var «folkets» dom mot en brutal geriljaorganisasjon. Ikke et ord om at
«folkets» nei i like stor grad var en protest mot brutalitet fra begge sider. FARC ble korsfestet – hærens dødsskvadroner ble forbigått i dyp taushet.
Journalistikk? Nei, snarere primitiv propaganda.
Godt nytt år.

Hva nå 2017?

						 Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

(1 - 17) Pessimister og misantroper har kåret 2016 som et av de verste årene i nyere tid. Flere berømte popstjerner og ...














Stikkord

årskavalkade

syria


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media