Menn jeg møtte

(8 - 2017) Det hender stundom når det heller mot 1. mai at jeg faller i staver over minner av enere jeg har møtt på min vei. Denne våren er intet unntak: Jeg har et slags jubileum. Eller rettere sagt: To. 1. mai er det 55 år siden jeg møtte en av de sterkeste personlighetene jeg tror det er forunt noen av oss å stifte bekjentskap med, og  på dagen fem år seinere ble jeg kjent med en annen av samme støpning.


Begge hadde de en historie bak seg som krigshelter og motstandsfolk under krigen - og begge hadde gjennomlevd de verste lidelser.
Begge var “kamerater” - arbeidsfolk fra Trøndelag.  Den første seinere kjent og levendegjort som den “Røde fyrbøter”, kraftkaren fra jernbaneverkstedet i Trondheim som i en årrekke etter krigen nesten skremte vettet av Haakon Lie da han aspirerte til toppjobb i Norsk Jernbaneforbund.  Den andre hadde derimot sitt hjemlige lokalmiljø som base.
For begge var det et under at de overlevde krigen. For meg som kunnskapstørst politisk læregutt med rødt blod i årene, var det et under at de hadde styrke til å fortsette som politiske aktivister på venstresida  etter det de hadde gjennomlevd.
Den første, Harald Rusten, var ikke lenger fyrbøter da vi ble kjent. I mine romantiske ungdomsøyne var han “lokstallen” personlig, mannen som Rinnanbanden og tyske konsentrasjonsleirer ikke greide å ta livet av, selv med de mest vanvittige  torturmetoder. Han var lokalpolitiker, fagforeningsaktivist, og en nær  kamerat for den aktive flokken av ungkommunister. Hver lørdag møttes vi på partikontoret, en slags rullerende studiesirkel. Harald Rusten var farsfiguren.
Her ble vi undervist av en kamerat som hadde gjennomlevd det meste. En tett krets som seinere i livet fordelte seg i samfunnsmaskineriet. En havnet som leder i Norsk Jernbaneforbund, en annen til sentral jobb i LO og en tredje ble penneknekt.
-------------------
1.mai 1967 ble jeg kjent med den andre, Oskar Øwre, født i revolusjonsåret 1917, og hevdet sjøl med fasthet at det var årsaken til at han overlevde flere år i tysk fangenskap. Som mangeårig formann i samorganisasjonen i den tradisjonelle arbeiderbastionen Verdal var han en dominerende kraft i heimbygda, og talte villig autoriteter rett i mot når han mente de gikk over stag.
Det gjorde han også denne 1.mai-dagen for 50 år siden.  Samorganisasjonens styre hadde invitert en ung radikaler som årets taler.  Det skapte mishagsytringer på partikontoret som kvitterte med å lokke med Odelstingspresident Nils Hønsvald som alternativ.
“Toill” sa Øwre- “ her vrakes ingen”, og “presidenten” måtte finne seg i å dele talerstolen med en NATO- og EF-motstander.
Slikt kostet i den harde etterkrigstiden. I ettertid viste det seg at krigshelten fra Natzweiler - som nesten satte livet til ble notorisk overvåket fra fredsdagene og fram til 1971. Han sto på den beryktede B-lista som fortalte at han sporenstreks ville bli arrestert og internert i en mulig krisesituasjon.
I Overvåkingspolitiets “personalskjema” beskrives han som en “fanatisk agitator”. I skjerpende retning poengteres det at han både var “fanatisk kommunist”, “foredragsholder” og ”ivrig møtedeltaker”. Og til alt overmål: Han tillot seg å skrive leserinnlegg i lokalpressen!
Men til tross for nitid overvåking gjennom 25 år og overrislet av beskyldninger gikk Oskar Øwre ut av livet uten en eneste bot for noe som helst, men til overmål fikk han med seg Kongens fortjenstmedalje for samfunnsinnsatsen sin!
Det var denne mannen jeg møtte i 1967 - utpekt som lokal samfunnsfiende nummer en, men som maktet å leve et naturlig liv og viste omsorg for sine kamerater. Det var ikke rart at jeg som ung gutt “falt” for hans naturlige autoritet,

Harald Rusten var farligere for sentrale maktmennesker, det være seg i arbeiderbevegelsen eller i samfunnshierarkiet. Etter å ha bygd seg opp som menneske igjen etter krigen utfoldet han sin voldsomme arbeidskraft, såvel i NKP som i Jernbaneforbundet.
Også han ble selvsagt offer for krefter som mente det var langt viktigere å knuse ham som menneske enn å dra nytte av ham som en kraft til beste for jernbanefolk spesielt og arbeidsfolk generelt.
Men Rusten lot seg ikke knuse. Han aspirerte til toppverv i forbundet. I 1962 ble han valgt inn i landsstyret, til tross for bitter sosialdemokratisk motstand. Dette vervet hadde han i en årrekke, i tillegg til funksjonen som leder for Lokomotivstallpersonalets Landsråd.
Alle visste at Haakon Lie og hans drabanter var særs aktive i å hindre at kommunister fikk sentrale verv i fagbevegelsen i etterkrigstiden.  Men det lyktes ikke alltid. Det lyktes ikke i Harald Rustens tilfelle.
I Jernbaneforbundets jubileumsbok fra 1992 åpnes døra på gløtt inn til en virkelighet som bekrefter det som folk flest på venstresida den gang var overbevist om: Kommunister skulle holdes borte fra alle ledende lokale verv, og definitivt fra sentrale funksjoner. Når det ikke alltid lyktes skyldtes det at faglige kvalifikasjoner mange steder veide tyngre enn “partiboka”.
Men som forfatteren av jubileumsboka John. H. Kvamsvåg skriver: “Hadde Rusten hatt en annen partibok, tyder mye på at han ville ende opp på forbundskontoret”.
Dette var menn jeg møtte i min ungdom. Fiender av det bestående, venner av arbeidsfolk - menn som aldri lot seg kue.  Sterke personligheter som aldri glemmes.

Stikkord

ef

eu

nato


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media