Norges Macron

(15 - 2017) Jonas Gahr Støre driver et høyt spill ved inngangen til årets valgkamp: Han øyner stadig  et mulig regjeringsskifte, men vokter seg vel for å spille med åpne kort.


Det rød/grønne alternativet holdes fortsatt åpent, men alle tegn tyder på at interessen fokuseres mer mot et samrøre med sentrum alene.  Senterpartiet er klar - og Kristelig Folkeparti trives i rollen som omsvermet.
Nå har Ap-lederen fjernet seg ytterligere fra det rød/grønne alternativet. Det blir for smått, og blikket rettes mot hans andre “fedreland” - Frankrike. Slik søker han en plass i europeisk politisk førstedivisjon, og i et intervju med Aftenposten sammenligner han seg med Frankrikes nyvalgte president Emmanuel Macron. Her finner han politisk slektskap med en finurlig frisert presentasjon av Macrons politiske agenda.
Vi får vite at Støre ser tydelige likhetstrekk mellom Macrons “politiske prosjekt” og det han selv ønsker å stå for ved et mulig regjeringsskifte.  For det første skal Macron angivelig vektlegge dialog i arbeidslivet. Han ønsker brede “progressive løsninger”, noe som viser at Macron “har respekt for kompleksiteten i det han skal i gang med”, som Støre kryptisk formulerer seg. Og endelig skal Macron angivelig avgrense seg mot ytre høyre. I sum noe uklare målsettinger, men Jonas Gahr Støre er begeistret.
Nå er det isolert sett illustrerende at Ap-lederen tegner et ganske annet bilde av den franske presidentens intensjoner enn det fransk arbeiderbevegelse har erfart så langt. Det er kanskje ikke rart. De har samme sosiale ståsted. Begge er rekruttert fra samfunnets overklasse - begge har studert ved franske eliteuniversitet og ingen av dem har vært i nærheten av arbeiderbevegelsen før det var hensiktsmessig av hensyn til personlig karriere. Støre trådde som kjent sine politiske ungdomssko i Høyre og meldte seg først inn i LO og Ap etter at han havnet i Gro Harlem Brundtlands og Jens Stoltenbergs innerste sirkler.
Legesønnen Macron hadde tilsvarende bakgrunn - minst, og hadde knapt kjennskap til fransk arbeiderbevegelse før han ble rekruttert til finansminister-jobben under sosialdemokraten Francois Holland som mente han kunne gjøre seg nytte av en direktør i investeringsbanken Rotschild.
På det tidspunktet hadde Macron allerede gjort seg solid bemerket som medarbeider av  tidligere president  Nicolas Sarkozy fra høyrepartiet Republikanerne. Han hadde satt i verk en rekke tiltak for å konkurranseutsette og privatisere tunge deler av næringslivet, blant annet den statlige jernbanen SNCT. Tiltak som en samlet fransk fagbevegelse oppfattet som en ren provokasjon.  
Under presidentvalgkampen fulgte han opp egne tradisjoner og proklamerte blant annet at det måtte bli lettere for bedriftene å si opp arbeidstakere. Dessuten var det angivelig behov for å vingestekke det sentrale faglige avtaleverket ved at forhandlinger i større grad skulle ned på bedriftsplanet.  Dette er framstøt vi kjenner igjen fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Fransk venstreside kvitterte nok en gang med å slå fast at slik politikk ville bli oppfattet som et “sosialt statskupp”.
Nå velger Støre i sin nye posisjonering å kamuflere denne delen av Macrons politikk. I stedet trekker han fram deres felles iver etter å “styrke Europa”. Dermed er den egentlige katta sluppet ut av sekken. Den ihuga EU-tilhengeren Gahr Støre ser selvsagt Macron som en siste og avgjørende sjanse for å gjenreise  EU-konstruksjonen etter flere år med politisk forfall.
-Her har vi en sammenfallende tilnærming, slår Gahr Støre fast. Javel. Hvem “vi” er - kommer han ikke nærmere inn på. Det er vanskelig å se at det finnes  dekning for denne  EU-begeistringen i den neste samarbeidsregjeringen hvis valgresultatet skulle gå Gahr Støres vei. Og det uavhengig av hvilke alternativer vi skulle ende opp med.
Det er her Ap-lederens høye spill utfolder seg: Han hyller en ny utgave av en EU-liberalist som sammen med tidligere president Holland fullstendig har rasert Arbeiderpartiets søsterparti i Frankrike og som takket være en udemokratisk valgordning har vunnet tilnærmet keiserlig makt med bare 15 prosent av velgerne i ryggen.
Det alene er en dristig øvelse for en leder i et parti som har landsmøtevedtak på at EU-saken skal legges død i neste valgperiode.
I tillegg velger han også å bekrefte sitt ståsted på høyre fløy i Arbeiderpartiet ved å klistre seg til mange av Macrons  kontroversielle “arbeidsmiljøreformer”, vel vitende om at det ikke finnes dekning for slike holdninger hverken i eget parti eller i LO.
Samlet sett må det betraktes som årsrekord i politisk spagat å framstå som Solberg-regjeringens fremste opponent på samme tid som man dyrker hennes politiske tvilling som internasjonal ledestjerne.
For norsk venstreside  er det heller ingen ukomplisert gymnastisk øvelse å klebe seg til den norske varianten av den nyvalgte franske “keiseren”.

Stikkord

macron


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media