Dilma Rousseff
Dilma Rousseff

■ Mediene klarer tydeligvis ikke å bestemme seg. Enten er det snakk om korrupsjon i det statlige oljeselskapet, kjempedemonstrasjoner i gatene, dårlig økonomi eller zika-viruset som er feilen. Nesten alle vest-medier er enig om, er at tiden er inne for Dilma Rousseffs avgang. Hennes tid er over, skriker de i kor.

`Hun oppfører seg latterlig`, skriver New York Times. `Hun håner rettferdigheten`, skriver Bloomberg. I Dagens Nyheter blir en finsk ekspert på Brasil intervjuet, som er sikker på at det betyr avslutningen av sosialistiske tendenser i Brasil: `I økonomiske politikk vil det helt sikkert gå i markedsliberal retning`.

Kan noen finne ordet demokrati i noen av disse uttalelsene? Nei, det er fraværende. Som om det ikke er relevant at en folkevalgt president avsettes. Dessuten er det overraskende få medier som kommer inn på at prosessen mot Dilma Rouseff ikke i det hele tatt dreier seg om korrupsjon. Det er hun da heller ikke anklaget for. Petrobras-skandalen dreier seg om helt andre politikere. Dilma er faktisk en av de få høystående brasilianske politikerne som ikke er anklaget for å ha stukket penger i egne lommer. Forsøkene på å avsette henne handler om at hun skal ha fått Brasils økonomiske statistikk til å se bedre ut enn den er.
Det kan kritiseres, men det er viktig å se at anklagene ikke er annet enn påskudd. Det som nå skjer er at Brasils herskende klasse har besluttet å ta makten tilbake fra Arbeiderpartiet. Etter at håndtlangerne deres har hatt framgang i andre latin-amerikanske land føler de at at tiden er moden for å kvitte seg med Dilma Rouseff for enhver pris. De har tapt alle valg siden 2002, så nå prøver de seg med andre metoder.
En av deres hjelpende talspersoner er selv involvert i korrupsjonsskandalen; `Dommeren som bedyrer at han skal `knuse Dilma`, pinsevenner, gamle kuppmakere på høyresiden og alle medier. Brasils største TV-kanal, `TV-Globo`, har dag etter dag bedt brasilianerne gå i gatene for å demonstrere mot Dilma Rouseff. På folkemunne kalles analen `TV Golpe`; `Kupp-TV`, grunnet sin rolle i hetsen mot Dilma. Senior i eierfamilien, Morinho, støttet det brasilianske militær-kuppet i 1964. Sønnen følger i farens fotspor.
Akkurat som i mange land i Brasils omverden, er landet preget av en liten eilte der private medier er megafoner for oligarkenes interesser. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Brasil på 104. plass på pressefrihet fordi `eierskapet i media er konsentrert om store industri-familier som ofte ligger tett opp til polisk establishment`. Ifølge en fersk rapport fra organisasjonen eies stort sett alle radio -og TV-kanaler, aviser og lokal-medier av 30 familier som alle er dypt inne i kampanjer for å avsette Dilma Rouseff, som de kaller henne `den skrikende kvinnen`. Slik er gjennomgangstonen.
De som ikke forstår de politiske motivene bak, må se TV-overføringen da parlamentet vedtok riksrett mot Rouseff. Der ser vi hvordan Jair Bolsonaro begrunner sin votering ved å hylle den hovedansvarlige for torturen av Dilma Rouseff under militær-diktaturet.
Den svenske avisen ETC presenterer seg selv som `venstreorientert, miljø-orientert dagsavis med vekt på kritisk journalistikk`. Der skrev nylig Lars Palmgren: `dette er noe helt annet enn statskupp. Et virkelig statskupp er en blodig affære som involverer tortur. Det som skjer i Brasil er innenfor loven og altså noe helt annet`.
Skivebom å ikke se at kuppene har endret form etter år 2000: Naturligvis vil hersker-klassen i Latin-Amerika, som i Sør-Europa, helst unngå scener med tanks som gjorde dem beryktet i forrige århundre. Poenget med kupp er jo ikke at folk skal lide. Det er ikke et mål i seg selv, men derimot den økonomiske og politiske makten. I dag er `myke statskupp` mer vanlig. Folkevalgte erstattes med banksjefer og teknokrater. Demokratiske vedtak blokkeres av sentralbanker eller domstoler i samspill med medie-kampanjer.
Dette gir mange fordeler: Et militær-kupp kan ikke misforstås. Idag skremmer tanks mer enn å imponere. Myke statskupp er avhengig av å kunne forvirre. Ingen vet nøyaktig hva som skjer og bakgrunnen skal gjøres infløkt med kompliserte dokument. Ønskete mål innfris uten diskusjon og demokrati. Det skal se ut som om venstresiden faller for eget grep. Ingen ser den usynlige giljotinen.
Det som står på spille er den progressive suksesshistorien som startet da Arbeiderpartiet tok makten. Landet som før ble styrt av en liten elite, mens resten levde i fattigdom, har startet sin vei mot likestilling. 40 millioner mennesker ble løftet ut av fattigdommen, minimumslønnene steg med 14 %. BNP ble 4-doblet.
De siste årene har vekst-raten stagnert. Den lå på 7,9 % i 2010 og er nå nede i rundt 1 %. Det er klart det merkes selv om det i stor grad styres av krefter utenfor politikken. Dett betyr ikke at Dilma Rouseff eller Arbeiderpartiet ikke har gjort feil. Mye misnøye henger sammen med protester mot dyre prosjekt som VM og OL. Det har slukt enorme summer. Men se nøye på de demonstrasjonene som presenteres som `folkelige`. Der er bare hvite mennesker fra den øvre middelklassen.
I Venezuela er de samme reaksjonære og anti-demokratiske kreftene også på krigsstien. Der krever de straff-frihet for politisk motiverte drap og andre forbrytelser med lovforslaget `Ley de Amnistia`. Først vil de vedta det. Så gjelder det å fjerne Nicolás Maduro.
Når antidemokrater endrer taktikk, må demokrater oppdatere analysene sine. Det holder ikke å stå på utkikk etter tanks: Nå gjelder det å reagere med en gang et `mykt statskupp` er i gang. Et spørsmål må vi må stille oss: Hvorfor er den svenske regjeringen så taus? Når kan vi forvente oss protester mot at demokratiet krenkes i Brasil?
Kajsa Ekis Ekman, Kilde: Pål Steigans blogg


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media