Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

(Friheten Nett) 5/8-16: John Wojcik, People`s World, CPUSA: Hvordan løses problemet med Russland?

 John Wojcik, redaktør i People`s World, avisa til CPUSA.

En fornuftig tilnærming til `Russlands-problemet` er kanskje ikke å gjøre landet til et hoved-problem hver gang vi får sjansen til det. Dessverre ser det ut til at neocons i USA og `liberale` demokrater vil fortsette i gamle spor. De har brukt e-postene som ble lekket til Wikileaks og uttalelser fra Donald Trump til enda et korstog mot Russland. Først om Wikileaks: Tusenvis e-poster avslørte hvordan DNC, Demokratenes partiapparat, gjorde sitt beste for Clinton mot Sanders. Ingenting overrasker der. Og alle som følger med kjenner avtalene mellom DNC og Clinton-kampanjen i primærvalgene. 

Likevel ble det strid om kildene til lekkasjen og en ikke-dokumentert påstand om at Russland lå bak. Trump forsterket det ved å be Russland bruke sine påståtte hacke-ferdigheter til å finne ut hva de kunne få ut av Hillary Clintons savnete e-poster    

Å bære ved til en brann her vil vise hvor tilbøyelig Putin er til å opptre mer og mer til fordel for neocons i Washington han faktisk står opp mot. Putins tendens til udemokratisk opptreden og skandaler med innblanding i episoder der russiske opposisjonelle forsvinner eller blir drept på uklart vis, bedrer ikke hans rykte i verden.

 Foto: Obama og Putin i FNs hovedkvarter. | Andrew Harnik / AP.

Men USA kan heller ikke forelese Russland normer for akseptabel internasjonal atferd. Å blande seg inn i valgkamper i andre land, om det nå viser seg at Russland faktisk har gjort det ved å hacke seg inn, kan absolutt ikke tolereres. Likevel er det en mild form for innblanding, målt opp med hvordan USA bl.a. gjennom politiske attentat har involvert seg i andre land,

Demokraters russerfrykt: Noen sier vi ikke skal bry oss om demokraters opportunistiske bruk av Russlands-kortet mot Trump. De mener Trump er så farlig at det ikke skader å bruke den enorme reserven av russerfrykt i USA om den kan svekke Trump? Progressive og liberale som Rachel Maddow i MSNBC, USAs 3. største nyhetskanal etter CNN og Fox News, har hoppet på en ny anti-russisk bølge.   

Da Trump i et sjeldent øyeblikk av klarhet sa at `Putin ikke vil marsjere inn i Ukraina`, måtte selvsagt MSNBC-kommentatorene prøve seg på åpen `latterliggjøring` av ham ved belærende å framholde at `invasjonen allerede hadde funnet sted`. Trass i gleden hos noen av MSNBC-folkene på Trumps bekostning, er det ikke noe å le av. For til syvende og sist dreier det seg om verdensfreden.

Så vel USA som Russland har store arsenal av kjernefysiske våpen. USA bruker ti ganger så mye som Russland på militæret, så når neocons i USA slår på krigstrommer mot Russland, tar Putin det på alvor. (Han ville vært like gal som Trump om han ikke gjorde det).

Det er også opprørende å se viljen hos Hillary Clintons `liberale` supportere til å slutte opp om høyre-republikaneres neocon-strategi for Nato-ekspansjon og destabilisering av Russland. Jeg får ubehag når jeg hører Clinton si at vi kan stole på henne, i motsetning til Trump, når det gjelder å `stå opp` mot Putin.

Det minner meg om da noen liberale, inkludert New York Times, i 2002 godtok påstandene om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Om noen stilte spørsmål om grunnlaget for disse påstandene, ble de hengt ut som støttespillere for diktatoren Saddam Hussein og motstandere av demokratiske verdier. Om vi nå stiller spørsmål om den anti-russiske retorikken, risikerer vi stempelet som støttespillere for en `homofob, demagogisk, nasjonalistisk, udemokratisk, kjønnsdiskriminerende og diktatorisk` Putin.

Å demonisere Russland er ikke veien fram: En anti-russisk kurs kan også signalisere start på reelle problemer for oss i løpet av årene framover. Å være pådrivere for en konflikt med Russland, kan vise seg å bli meget farlig.

Det kan snu et allerede vellykket samarbeid mellom de to land. Avtalen med Iran, som Trump for øvrig er imot, er resultat av direkte samarbeid mellom presidentene Obama og Putin.

Putin la mye press på Syria i en annen anledning, og klarte sammen med Obama å få Syrias president Assad til å demontere sine kjemiske våpen. 

Likevel gir ikke neocons seg så lett. Etter at samarbeidet mellom Obama og Putin resulterte i demontering av Syrias kjemiske våpen og Obama sa nei til oppfordringene om å bombe Syria, foretok neocons enda tøffere trekk i Ukraina.

De spilte ut sine interesser i Ukraina ved å støtte et høyre-vridd kupp mot Viktor Janukovitsj, den demokratisk valgte og russisk-vennlige presidenten. På ene siden ønsket Janukovitsj å stå opp mot EUs neoliberale krav, på andre siden ønsket hans politiske motstandere tettere bånd til EU. De forhandlet faktisk en avtale for å stanse blodsutgytelser, men den ble kvalt av ny-nazister og høyre-ekstremister. Når kuppet ble iscenesatt i Kiev, tvang det den folkevalgte regjeringen til å flykte for å redde livet.

Etniske russere i Øst-Ukraina og Krim reiste seg mot det høyre-ekstreme regimet i Kiev. Da var det allerede russiske tropper på Krim som del av avtalen om flåte-base med atomvåpen. Å ta i bruk stasjonerte tropper til å beskytte kjernefysiske våpen og etniske russere som utgjør et flertall på Krim mot organiserte angrep med støtte fra det nye Kiev-regimet karakteriserte vår hovedstrøm av medier som `invasjon`. Det var den `invasjonen` MSNBC-folkene spøkte med da de hevdet at Trump ikke visste at `invasjonen hadde funnet sted`.  

Folkeavstemningen på Krim ga overveldende flertall for gjenforening med Russland. (Krim hadde vært del av den russiske republikken i gamle Sovjetunionen fram til 1954 og som sovjet-Ukraina.)

Mange russere i Øst-Ukraina presset også på for å få til liknende avtale med Russland, men Putin sa nei. I stedet ga han litt hjelp til etnisk-russiske opprørere. Noen av disse opprørerne fortsatte med å erklære seg som autonome ukrainske republikker. Detaljer i oppsummering av hendelsene i Ukraina kan diskuteres, men ingen går inn på det faktum at vanlige amerikanere har fått en helt annen versjon - om `russisk angrep og invasjon som del av en ny russisk plan om å gjenopprette gamle Sovjetunionen og så ta kontroll over flere deler av Europa`. Det er en måte å nærme seg det på som ikke holder ved en nærmere undersøkelse. 

Det er også umulig å benekte at USAs utenrikspolitikk lenge har bestått i å dirigere kupp i andre stater, bruk av droner for å drepe politiske motstandere, spionere på politikere i andre land, allierte og fiender, stimulere og stå direkte bak bombe-angrep. Det har vært grenseløst.  Nato har utvidet sine baser til Russlands grenser og har deltatt i massive krigsspill i Polen og de baltiske land. Russiske troppebevegelser i landets vestlige regionene som følge av det, kan ikke være en overraskelse.

Vi må endre kurs, men ikke følge Trump: Vi må på en helt annen kurs og kreve at USA og Russland lover å la være å blande seg inn i hverandres interne anliggender. Vi må støtte skritt som forplikter til `ikke førstebruk` av atomvåpen, noe Obama vurderer å foreslå i nær framtid. Vi må gå imot dagens planer fra US-Air Force for massiv økning i kjernefysisk kapasitet. 

Begge land bør satse på en ny hovedsatsing, der USA, EU og Russland kommer sammen for å løse energi-og miljøutfrodringene i egne land og verden. Dette er bare noen forslag, men de vill være en god start.

En siste advarsel: Ingen av bekymringene vi her har reist om demokratenes opportunistiske spill med det russiske kortet mot Trump må tolkes som tro på at Trump kan bli et redskap for samarbeid med Russland. Som nevnt sa Trump nei til Iran-avtalen, som ikke ville vært inngått uten samarbeid mellom USA og Russland. Hans interesse for Russland ligger i hvor mye han selv kan trekke ut av landet til sin egen fordel.

Velges Trump, er det all grunn til å tro at neocons vil bruke president-embedet til sine mål. Trump blir ingen fredsstifter, ikke med Russland, heller ikke med noen andre.

Det som også gir bekymring er at om demokratene kjøper seg inn anti-russisk kampanje nå, kan de også ende opp med å gå i en neocon-felle med Clinton-administrasjonen. Det vil kunne få alvorlige konsekvenser, ikke bare for freden i verden, men også for demokratenes nasjonale plattform. Den mest progressive dagsorden som noen gang er presentert i det demokratiske partiets historie, kan ikke gjennomføres om vi fortsetter å bruke utallige milliarder på kriger og forberedelser til flere kriger.

Bearbeidet for Friheten/radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner Kilde: John Wojcik, People`s World, CPUSA

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Krigs-presidenten Obama i Norge

Når dette leses har Obama mottatt fredsprisen i Oslo. Presidenten trenger i høyeste grad signaler om fred, slik landet hans er involvert i krig i...


Er amerikasnk valgkamp en plage?

Er amerikasnk valgkamp en plage?

■ Staten som kalles verdens «eneste supermakt» har demokratiske valg hvert 4. år. Allerede ett år før valget blir den vestlige verden overøst med...















Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering