Joseph, en hjemløs tigger. Det er lite glamour i storbyers skyggeside.																	 Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Joseph, en hjemløs tigger. Det er lite glamour i storbyers skyggeside. Foto: Erlend Aas / SCANPIX

(7 - 2017) Norge er igjen blant de land som er lykkeligst i verden. Vi som i tillegg er en del av «Den frie Verden» er så misunnelsesverdig heldige og rike at verdens milliarder ikke en gang kan kaste et blikk inn av vinduet for å se hvordan gullfuglene har det i slottet sitt. Men det de ikke ser, er at det også finnes en og annen av landets egne, som er blitt kastet ut av reiret for aldri mer å bli tatt tilbake igjen.


I mine unge år, kan jeg godt huske hvordan de voksne snakket om krigsårene, med knott, barkebrød og erstatningskaffe, men likevel med en viss stolthet over å være en av fellesskapet som kjempet seg gjennom det. Jeg kan også huske foreldrene til noen av mine venner, hvor ett eller to rom og do i bakgården ikke var noe hinder for gjestfriheten når vi stakk innom. Visst var det forskjell på fattig og rik, men vi satt likevel side om side i skolens matsal og fikk melk og brød, alle sammen. Helt gratis uten oljemilliarder. Etter grunnskolen, var det fritt valg mellom teoretisk eller praktisk utdannelse, eller rett og slett å gå rett ut i arbeidslivet. Den som holdt seg innenfor A4-arket kunne se fram til en forutsigbar tilværelse i det fattiglandet som den gangen ble sett på som hovedstaden i Sverige. Hvem kunne da ane at Norge skulle bli gulllandet over alle.


Selv har jeg brutt med det akseptable A4-borgerskapet, og i forhold til gjennomsnittsinntekten i Norge, er jeg derfor fattig, og som flere andre fattige har jeg flyttet ut av landet for å leve et verdig liv uten avhengighet av almisser fra NAV. Men som alt annet manipuleres statistikken, slik det passer best, og i forhold til medianinntekten, så er jeg ganske på midten. Likevel, ser jeg ingen mulighet for å betale husleie, strøm og et rimelig forbruk av min pensjon. Men ved mitt hell å være født norsk, så kan jeg søke om en rekke tilleggsytelser, og bli en av dem som lever rimelig godt i lykkelandet. Det er derfor ikke rart at mange i andre land ser på Norge som et land hvor det bare er å forsyne seg av rikdommene, slik som mange nordmenn ser på innvandring med skrekk for å miste litt av sin velferd. Det er jo alltid lettest å skylde på de som befinner seg på det laveste nivået.


«Det er jo bare å leve på det norske governmentet i et halvårs tid, fiske og spise hvitt brød, så blir man rik» var omkvedet når jeg startet min utlendighet. Nå, 17 år etter, er det omtrent ingen som ytrer ønske om å komme til det forgjettede landet, for det blir stadig flere som opplever av gresset på den andre siden likevel ikke er så mye grønnere. Dette samtidig som utviklingen går sin gang i de land som for kort tid siden manglet den teknologi og de moderne hjelpemidler som er blitt allemannseie nå i dag. Forskjellene viskes ut, og det er først når jeg vandrer gjennom norske villagater at den store forskjellen faller i øyesyn. Nyoppussede hus, flotte hageanlegg, trampoliner til barna og sittegrupper finere enn mine stuemøbler. Men de er tomme i den norske sommeren. Er de på Maldivene eller på treningssenter? Merkelig er det likevel at jeg treffer flere norsktalende tiggere i Oslo sentrum på en halvtime, enn det jeg så på en måned i Kina, fra Harbin i nord til Dandong i sør.


Joda, min oppfatning er vel preget av en viss bitterhet. Ikke bare fordi mitt liv ble snudd opp ned da jeg meldte meg inn i NKP i ytringsfrihetens land, men minst like mye for mine erfaringer fra betalt og ubetalt arbeid for de mennesker som mistet sitt levebrød på midten av 80-tallet, og de som aldri kom dithen at de fikke noe levebrød i det hele tatt. De mange som befinner seg i mellomrommet mellom de som «må hjelpes» og de som har trukket vinnerloddet. Hvor ofte ser vi ikke den som lykkelig kom seg ut av et rusgifthelvete, «kom seg i jobb» ved hjelp av NAV eller den glade innvandrer som med store ord om hvor godt det er å komme til Norge. Demokrati, frihet og muligheter. Hvilke muligheter hadde de som falt mellom to stoler, de helt vanlige arbeidssomme mennesker som befinner seg i det tomrommet som ikke vises på den pyntede arbeidsløshetsstatistikken. De som omfattes av det nedverdigende begrepet, «navere».
Det er vondt å ikke bli regnet med i lykkelandet. Det er vondt å se de selvbevisste politikere skryte av hvor godt vi har det. Det er vondt å høre om eiendomskatt, bilavgifter og lønnskrav, når man verken har hus, bil eller jobb. Det er vondt å høre hvordan arbeidsløshet er forbundet med det å være ufaglært og ikke ville «stå opp om morran». Det er vondt å vite at slik er det ikke, og det aller verste er å tenke på at det finnes mennesker som sitter på gata med koppen foran seg og «hjemmet» i en søppelsekk bak ryggen i et land som har 7500 milliarder på bok.


Det som en gang var mitt land, hvor vi ikke var spesielt rike, men levde i visshet om at framtiden lå åpen for den jevne arbeider, og at vi levde i trygge hjem med et rimelig sosialt nettverk hvor det var plass til alle. Den gangen hvor «matkona» på skolen vår, hadde en viktig jobb uten et lass med papirer eller påtvunget «arbeidstrening». Noen ganger mens jeg ser norske nyheter og ser Ernas blide ansikt snurre lykkehjulet, må jeg bare tenke: «Hvor er det blitt av landet mitt?»














Stikkord

lykkeland

uteligger


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media