Me too. Kampanjen på sosiale medier medier der kvinner deler eraringer med seksuelle overgrep . #metoo Foto: Fredrik Sandberg/TT / NTB scanpix
Me too. Kampanjen på sosiale medier medier der kvinner deler eraringer med seksuelle overgrep . #metoo Foto: Fredrik Sandberg/TT / NTB scanpix

En diskusjon om varsling, anmeldelse, anonymitet og beviskrav


Varsling som institusjonelt redskap for å avsløre uakseptabel virksomhet som ikke nødvendigvis rammes av straffeloven, er et forholdsvis nytt fenomen, men bør i alle prosessledd behandles som en ordinær anmeldelse. Dette betyr at et varslet forhold i utgangspunktet er, og bør behandles som, en personalsak innenfor vedkommende institusjon, uten offentlig innsyn og med alle former for personvern inntil saken er avklaret og konsekvenser kan trekkes. Det aller verste som kan skje er at slike forhold lekkes eller på andre måter blir kjent i offentligheten med uunngåelig forhåndsdømming og lynsjing. Dette er ille både for varsler og for overtreder.


Likeledes bør en varsling følge samme prosedyre som en ordinær anmeldelse med etterforskning etter helt alminnelige etterforskningsmetoder der partene har rett til sakkyndig bistand. Først når etterforskningen er avsluttet og resultat og konklusjoner med forføyninger foreligger, bør saken komme til offentlig kjennskap. Slik er rettssikkerhet for alle parter tatt vare på etter regler som gjennom generasjoner er praktisert for alt fra relativt uskyldige forseelser til alvorlig kriminalitet.


Tenk den usannsynlige tanken …
I varslersakene mot Trond Giske er ingen av disse grunnleggende rettsprinsippene ivaretatt, med den følge at han for evig og alltid er dømt og fordømt av offentligheten uten den minste mulighet for selvforsvar bortsett fra patetiske bortforklaringer og unnskyldninger fra temmelig flat liggestilling. Å påpeke slike sikkerhetsprosedyrer betyr ikke å fribanke en overtreder eller en uakseptabel adferd, men tenk tanken – tenk den usannsynlige tanken at Giske i dette tilfellet var utsatt for et konspirativt komplott.
I alle saker av selv de aller groveste voldtektstilfeller, er det alminnelig rettspraksis å være varsom med å offentliggjøre voldspersonens identitet før endelig dom er gyldig. Ofte heller ikke da. Ført og fremst fordi vi har et annet viktig rettsprinsipp – nemlig at siktede er uskyldig inntil dom har falt, men også av hensyn til siktedes eventuelle familie. Hvorfor skulle ikke slike prinsipp og hensyn gjelde også for folk som er varslet for uakseptabel oppførsel? I tillegg til at hele spørsmålet om bevisbyrde er snudd helt på hodet – i slike saker er det faktisk den varslingsutsatte som må bevise sin uskyld samtidig som at hensynet til varsleren er såpass stort at vedkommende skal ha krav på beskyttet identitet. Man må være blind på begge øyne for ikke å se de muligheter som åpner seg for at hevngjerrighet og massepsykose som kan eksplodere under vern av identitet og omvendt bevisbyrde.


Uskyldspresumsjonen og den omvendte bevisbyrde
Derfor må slike sakers omvendte bevisbyrde også diskuteres nærmere – at siktede selv må sannsynliggjøre sin uskyld, er klart i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen som kompromissløst sier at ‘Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven’. Denne paragrafen – EMK artikkel 6 nr. 2, omtaler riktignok straffbare forhold, men det er ingen åpenbar grunn til at den ikke også bør gjelde varslersaker som ikke omfatter direkte lovbrudd. Varslerens sikkerhet er etter min mening et altfor svakt argument for brudd på uskyldspresumsjonen som faktisk er selve grunnmuren i vår rettsforvaltning. Det må være mulig å finne fram til andre måter å beskytte varsleren – et forhold som er minst like viktig, men som ikke må skape et motsetningsforhold med utelukkelse av uskyldspresumsjonen. Selv ikke i varslersaker!


På denne måte blir faktisk den varslermistenkte helt forsvarsløs ovenfor en hvilken som helst anklage dersom vedkommende ikke tilfeldigvis har alibi for angitte tidspunkt. Dette er brudd på alt vi ellers forbinder med rettssikkerhet, men som likevel forsvares fordi beskyttelsen av varsleren åpenbart er nødvendig, fordi både overtrederen og de som skal ivareta varslet, tilhører den maktgruppen som oftest omfatter overtrederne. Alt for mange eksempler forteller om varsleren som blir syndebukk og overtrederen som går skadefrie ut av saken. Men dette gjelder en kultur med utilbørlig og uholdbar saksbehandling og saksgang med røtter i hundrevis av år med kjønnsroller og hersketeknikker, og kan sånn sett heller være utslag av maktbrynde enn av ubehersket kåthet, noe som for lengst er fastslått når det gjelder selv de aller mest brutale voldtekter.


Fra personalsak til politisak
Nå er det også i sakene mot Trond Giske antydet juridiske forhold som godt kan føre til vanlig politianmeldelse. Hvis det er tilfelle, løftes saken ut av kategorien personalsak innenfor Arbeiderpartiet private sfære med partisekretæren som ansvarlig behandler, og overføres til politiet for vanlig etterforskning. Dette betyr ikke nødvendigvis et like strengt regime hva unndragelse av offentliggjøring angår, men i straffesaker under etterforskning av voldtekt, incest og seksuelt misbruk av barn, er det heller ikke vanlig at identitet og ømtålige detaljer brettes ut i mediene.


Og det er nettopp denne innarbeidede prosessens rettssikkerhet som varslersakene i #Metoo-bølgens kjølvann ikke har tatt høyde for. Derfor kommer dessverre saken mot Trond Giske – uansett hvor skyldig han måtte være, til å bli et lavpunkt i norsk politisk historie, og slett ikke mye å se tilbake på med stolthet for ellers helt nødvendige bevegelser som #Metoo spesielt, og varslersaken generelt.


Maktmisbruk og hersketeknikk
For det som i disse tumultene likevel er helt nødvendig, er å se på både #Metoo og varslerne som viktige elementer i kampen mot den maktmentalitet og de hersketeknikker som mannskulturen har gitt et ansikt til gjennom flere århundrer. Ingen har utredet og analysert disse hersketeknikkene bedre enn tidligere professor Berit Ås.


I den situasjonen Trond Giske akkurat nå befinner seg – skyldig eller uskyldig, er han gitt bare to utveier – galge eller gapestokk. Sannsynligvis har han fortjent den siste, men da skal det uttrykkelig være slått fast – uten én eneste stemmes tvil, at han er skyldig. Faren er egentlig overhengende for at Giske på dette tidspunktet med et halsende koppel medieulver etter seg, kan velge det første alternativet. Sist det skjedde i Norge var få dager før julaften 2002 på en rasteplass et sted i Buskerud. Det blir for enkelt i slike tilfeller å si at vedkommende selv har gjort sine valg. Det er også helt nødvendig i denne sammenhengen å minne om Bjugn-saken. Jeg vil tro at bare navnet på denne bygda gir noen og hver kuldegysninger.

Bjugntragedien
Saken startet i mars 1992, da en barnehageassistent ble varslet for blotting i en barnehage. Han ble straks suspendert fra sin stilling, og en omfattende politietterforskning ble iverksatt. Saken ble altså straks overført fra personalsaksnivå til statsadvokatnivå fordi blottingen foregikk overfor barn, og pressen ble maksimalt akkreditert. Under politietterforskningen ble hele 30 personer i det lille samfunnet mistenkt for overgrep mot barna i barnehagen. Anklagene gjaldt blotting, oralsex, vold og voldtekt. En rekke personer – de fleste i framskutte stillinger i det offentlige – fra lensmann til kommunale tjenestemenn, ble arrestert og siktet for seksuelle overgrep mot 36 navngitte og et ukjent antall andre barnehagebarn.
Saken førte til at innbyggerne i Bjugn ble delt i to, mellom dem som trodde på barna, og dem som trodde på de anklagedes påstander om uskyld, og en rekke av de involverte barna sliter fortsatt med problemer som kan relateres til saken. Samtlige av de mistenkte og siktede ble blankt frifunnet eller fikk sine saker avvist av retten, etterfulgt av klekkelige erstatninger.


Massemediene dekket Bjugn-saken i stor bredde over lengre tid. Én redaksjon kom tidlig på sporet av at noe syntes å være svært galt med anklagene, men kritikerne mente denne redaksjonens skepsis til barnevern og psykologer, og kritikk av overgrepspåstandene, var iscenesatte kampanjer. Det skal ikke mye til for å se en skummel likhet mellom Giske- og Bjugn-saken. Den eneste forskjellen jeg kan se, er at der Bjugn-saken åpenbart bygde på konspirasjoner, uprofesjonell sakkyndighet og svært kritikkverdig politiarbeid, er det etter hvert neppe noen tvil om Trond Giskes skyld i nedrig adferd gjennom mange år.

Forhåndsdømming og offentlig lynsjing
Dermed har jeg sluttet meg til forhåndsdømmerne, og bidrar kanskje med en spiker til hans kiste – eller med et ekstradytt til hans ferd fra norsk politikks Capitol til fallet fra hans egen tarpeiiske klippe. Og det fallet kommer Trond Giske aldri til å reise seg fra – intet er mer kategorisk og skjebnesvangert enn forhåndsdømming og offentlig lynsjing. For det er tross alt et faktum at han offentlig har nesteninnrømmet sine trakasserier og promiskuøse opptreden. Eller som jeg vil kalle det – sin makthybris. Riktignok ikke med annet enn at han tar inn over seg og beklager at ofrene har en annen versjon av hans opptreden enn han selv. Og da er det kanskje ikke noen særlig beklagelse likevel?


Derfor bekymrer Trond Giskes skjebne og behandling i all offentlighet meg ikke altfor mye. Det som i midlertid er sterkt bekymringsverdig ved de sakene som nå bringes til offentlighet etter #Metoo-bølgen, er at prosedyrer åpne som låvedører mot offentligheten, ikke tar høyde for falske anklager, uprofesjonell og mangelfull etterforskning og behandling – som i Bjugn, og at det ikke finnes et nøytralt og uavhengig behandlingsapparat for varslene der alle parter kan komme til orde, og som utelukker ledere i avgjørende roller for overtrederen og det maktsystemet som han er en del av. Og som likeledes garanterer varslerens ‘rettssikkerhet’ mot overgripermaktens forfølgelse.


Toppen av mange isfjell
Det er vel faktisk slik at vi ikke engang har sett toppen av det giskeiske isfjellet, og at vi neppe heller får se det. Det er nok slik at vi aldri noen gang får se mer enn toppen av de mange isfjell som alle slike tøylesløse og promiskuøse maktmennesker utsetter sine underordnede for. Derfor er #Metoo-bevegelsen ønskelig og nødvendig – uansett om den som ofte alle andre spontane og entusiastiske bevegelser, mangler mye hva rettsprinsipper og rettssikkerhet angår, og bør derfor hilses velkommen også av denne verdens mannemenn. Ikke bare fordi det skal finnes seksuelle grenser og respekt for folks intimsfære – men også fordi vi må lære å sette en stopper for disse halvgudenes vold og hersketeknikker mot mennesker rangert lavere i dette mannssamfunnets maktpyramide.















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media