”Sådan er kapitalismen”

■ Årets påske er for lengst smeltet bort. Stillheten har senket seg over fjell og vidde til erstatning for after skiing jubalong, og støyen fra snøscootere og løypemaskiner i megaformat. Alt lagt til rette for at vi i den velfødde plastkortgenerasjonen skal ha det gøy en hektisk uke.

Slike tanker melder seg her jeg sitter i ei lita hytte knapt 30 kvadratmeter stor - slik vi kjenner standarden fra et par generasjoner tilbake. Den gang innebar hytteturen en bevisst søken etter nærkontakt med naturen i enkle former, bort fra urban støy.

Nå var ikke jeg og mine plaget av støyende overklassehytteliv denne påsken. Like lite som vi ble det i fjor eller i forfjor. Langt i fra. Det småkuperte landskapet på våre kanter frister ingen kreativ spekulant til å satse millionbeløp på kjekkasseriutbygging og prakthytter i Røkke-klassen. Men til gjengjeld har vi stillheten og det åpne landskapet der månen lyser opp kveldshimmelen. Ingen neonlys fra hotellpalasser. Vi har vårt «hemmelige» fiskevann og skiløyper beregnet for bortoverski i rimelig uberørt landskap. Det er ikke snøscooterspor som krysser våre spor. Det er rev, hare og elg som har satt igjen sine fotavtrykk.

Dette er vår «gammeldagse» påskeferie. Av den grunn har vi også gått glipp av noe. Det forteller en rosa hovedstadsavis som jeg har liggende på stuebordet. Det er kremmerstandens og spekulantenes «huspostill» som nylig forvillet seg ned i vår postkasse. Hovedoppslaget var påske, høyfjell og nyheten om en hesblesende salgsbonanza av «hytter» til massive millionbeløp denne tidligvåren. Det var dette oppslaget som gjorde meg nysgjerrig og som førte til at avisa ble med inn gjennom den lave hyttedøra.

Allerede på første side ble det brettet ut en verden som for de fleste av oss knapt er til å forstå. Inne i avisa følger elleville annonsesider for hytter i Røkke-format. Det være seg på Norefjell, i Trysil, og Gudbrandsdalen. Hele «fjellbyer» av «hyttepalasser» - godt over 200 kvadratmeter store – gjerne i to etasjer med fem soverom, tre bad, skiheis og preparerte løyper av riksveistandard et steinkast unna.

Og vår tids velnærte urbankultur er også trukket inn i fjellheimen: Spisesteder, puber og eksklusive restauranter med prangende neonreklame er så «trivelig» plassert – forstår vi - at man kan beundre dem fra fra hyttas kjøkkenvindu. Her finnes alle byens bekvemmeligheter – og vel så det.
Hvis frittliggende hytter betyr friluft i meste laget blir man alternativt lokket til kjøp av leiligheter i to plan, nyoppført i fire etasjers blokker. Presset inn i høyfjellslandsbyen der man har lykkes med å rasere natur og miljø til fordel for fortettet urbanisering, der naturen kan nytes fra to overbygde balkonger, hver på størrelse med vår lille hytte. Og selvsagt: Det følger innomhus garasjeplass for to biler. Hele herligheten får du for nærmere seks millioner.

Men det er småpenger skal vi tro den rosa trykksaken. Andre – og mer fasjonable tilbud i fjellheimen må du betale 15 – 20 millioner kroner for. Og salget går strykende ifølge meklerne.
Jeg kaster et par kubber på peisen. Det er på slike kvelder det faller naturlig å fundere over hvilket samfunn vi har skapt i vårt «sosialdemokratiske» hjemland. Kontrasten mellom det moderne «jetset-friluftslivet» og den stille skogskvelden med melankolsk svarttrost-sang og lyden av peisilden provoserer fram slike refleksjoner.
Men det finnes andre trekk ved dagens samfunn som også er egnet til ettertanke på en slik kveld.

Vi har nettopp hatt de første alvorlige trefninger i årets lønnsoppgjør. Resultatet måtte bli som det ble etter arbeidsgivernes vedvarende kampanje for å fortelle at norsk næringsliv er i ferd med å gå på dunken.

Resultatet måtte bli et nulloppgjør tvunget gjennom av en del av en overklasse som de siste årene hemningsløst har bevilget seg selv skamløse lønnstillegg. Det er folk fra denne siden av forhandlingsbordet som sørget for nulloppgjøret. Og det er deres likesinnede som går amok i fjellheimen. Når denne gruppen har tatt sitt blir det ikke mange Røkke-hytter igjen til Fellesforbundets medlemmer.

Det er heller ikke vanlige lønnsmottakere som ivrigst frekventerer DNB og søker råd for hvordan penger lurt unna skattemyndighetene kan saltes ned i ymse skatteparadis.
Slike aktiviteter er det – av naturlige grunner – primært representanter for det pene selskap med hvitskjorte og slips som står for.
Det er fra røster i slike kretser det ropes høyest om behov for ansvarlighet, nøysomhet og økonomisk tilbakeholdenhet.

Men i økonomiens skyggeland er det disse som stadig hyppigere opptrer som røvere i arbeidslivet med gjentatte forsøk på å frarane lønnstakerne hevdvunne rettigheter. Også dette dramatisk illustrert denne etterpåsken da Expert-kjeden ensidig kuttet tariffavtalen med Handel og Kontor og fratok ansatte retten til AFP. I stedet opprettes et lokalt avtalesystem med innebygget krav til økt individuell innsats.

Så finner vi heller ikke mange Expert-ansatte som eiere av «hyttepalass» på Norefjell eller på Trysilfjellet. Det er ikke den greina de har fått tildelt. Deres funksjon i livet er begrenset til å sørge for at millionene i stedet strømmer inn i kapitaleiernes lommer. Så lenge de er arbeidsføre. Men AFP? Nei var det så vel.
«Sådan er kapitalismen» sang den svenske visesangeren Fred Åkerstrøm for snart femti år siden. Tekstene er mer aktuelle enn noen gang.