Aggressive landegrenser

■ Jeg sitter og ser på et kart som omfatter store deler av den nordlige halvkule, med Russland og Kina i sentrum. Det siste er ingen tilfeldighet. Kartet tegner et skremmende bilde av den militære oppmerksomheten NATO og USA har viet de to nasjonene.

Til sammen dreier det seg om 16 installasjoner, inkludert kjernefysiske baser, for land-, luft- og sjøkrigskrefter. Vi ser illustrasjonen av en sammenhengende front fra Russlands vestgrense til Kinas østgrense.

Det er tale om fysisk omringning. Det er tale om en ganske annen virkelighet enn den vi blir presentert for når NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg uttaler seg om global forsvarspolitikk, godt supplert av vår nåværende statsminister.

Så skulle man kanskje tro da, at dette måtte holde i en tid da begge parter i den nyetablerte kalde krigen hevder å gå inn for kjernefysisk nedrustning.

Men nei: I velkjent kald-krig-retorikk mases vi ned av påstander om Putins krigsplaner, russisk opprustning og russisk aggresjon mot små naboland generelt, og Norge spesielt. Alt gjenkjennelig for den som har levd en stund.

I denne strømmen av krigsretorikk er det befriende at det finnes noen blant oss som tross alt bevarer evnen til å se en smule humor i tragedien. Med utgangspunkt i den militaristiske kartskissen fant jeg eksempelvis følgende innlegg i Pål Steigans blogg:

«Kartet viser tydelig hvilke aggressive intensjoner Russland og Kina har. Se bare hvordan de har plassert landene sine kloss opp mot USAs militærbaser!»

Nemlig! Der ligger den russiske og kinesiske trusselen – godt illustrert - infamt plassert, klin inntil demokratiske vestlige militærbaser!
Og det kommer stadig flere baser. Nylig kunne norske medier formidle følgende NTB-melding:

«Til stor ergrelse fra Russland åpnet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg torsdag et nytt rakettforsvarsanlegg i Romania. Anlegget er plassert i den lille landsbyen Deveselu nær grensen mot Bulgaria. Det er gjort gjentatte forsøk på å berolige russiske bekymringer om at rakettforsvarsanlegget, som inngår som en del av NATOs rakettskjold, ikke skal brukes mot Russland.»

Budskapet går sikkert inn blant de fleste. Men ikke alle: Hva om vi snudde geografien på hodet?
Da ville meldingen blitt slik:

«Til stor ergrelse for USA åpnet president Putin et nytt rakettforsvarsanlegg i Mexico. Anlegget er plassert i en liten landsby like ved grensen til Texas. Det er gjort gjentatte forsøk på å berolige amerikanske bekymringer om at rakettforsvarsanlegget, som inngår som en del av Russlands rakettskjold, ikke skal brukes mot USA.»

Å jøje meg for et spetakkel det ville blitt. USA ville nok ikke nøyd seg med en smule «ergrelse». Kanskje vil de ikke en gang nøye seg med å «vurdere» mottiltak, slik Putin antyder etter NATOs siste «fredsskapende» etablering.

Jeg minnes fortsatt det som skjedde da Sovjet gjorde et forsøk på å etablere en rakettbase på Cuba i 1962. Aldri har vel atomvåpenragnarokket vært nærmere i den frosne perioden etter siste verdenskrig. Årsaken lå i dagen: USA ville ikke finne seg i fiendtlige rakettvåpen kloss inntil egne grenser.

Nå skal man kanskje ikke undre seg over en slik holdning, isolert sett. De fleste nasjoner ville vel følt seg en smule urolig hvis en potensiell fiende begynner å bygge rakettsiloer nær grensen. Jeg ser eksempelvis for meg avisoverskriftene hvis Russland skulle finne på å etablere et gigantisk «rakettforsvarsanlegg» i nærheten av grensen mot Finnmark.

Det er ikke særlig sannsynlig at det vil virke troverdig på norsk opinion om Kreml pumper ut beroligende meldinger om at anlegget slett ikke er tenkt brukt mot Norge.

Da er det straks større grunn til å undres over at det synes tverrpolitisk vedtatt her til lands at Russland skal «tåle så inderlig vel» det som vår andre supermakt bokstavelig talt ville oppfatte som en krigserklæring.