Folkekongress i Kina

(Christian Larssen - nr 5 - 2011) LØRDAG 5. MARS ÅPNET DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET SIN FOLKEKONGRESS. NÅ ER IKKE POSITIVE NYHETER FRA KINA HVA MAN VANLIGVIS OPPFATTER SOM SIKRE “KIOSKVELTERE” I NORSKE REDAKSJONER, HELLER IKKE DENNE GANG. DET ER DERFOR ALL GRUNN TIL Å TRO AT BARE ET FÅTALL AV OSS HAR FÅTT MED SEG AT DE KINESISKE KOMMUNISTENE HAR VALGT “VEIEN TIL FOLKS LYKKE” SOM HOVEDTEMA PÅ SIN KONGRESS, OG IKKE MINST SOM MOTTO FOR KOMMENDE FEMÅRSPLAN.

Men det er ikke for sent. Det er tvert i mot all grunn til å tro at lydmuren før eller siden sprenges når en nasjon som teller hvert fjerde menneske på jorda vedtar å tale i store bokstaver. For store bokstaver er det snakk om når det fremmes femårsplaner. Slike gigantiske øvelser er stinne av prestisje, og utløser voldsomme politiske krefter.

Det er femårsplaner og systematisk bruk av overordnet planøkonomi som gjør at Kina allerede er i ferd med å vise Vesten vinterveien på det økonomiske området, og det vil vekke internasjonal gjenklang hvis man i tillegg skulle finne veien til et hverdagsliv som kinesere generelt vil oppfatte som lykkelig.

Og hvilke stikkord er det så folkekongressen skal bygge femårsplanen på? Ifølge Folkets Dagblad er det følgende stikkord: Tykkere lommebøker, bedre sosialt sikkerhetsnett og arbeid til alle.

Ikke nødvendigvis revolusjonerende stikkord sett med våre øyne. Men i en verden der 30 000 mennesker daglig dør av sult og millioner våkner hver morgen i vissheten om at de skal ha flaks om de kan legge seg mette, lyder det kinesiske budskapet som søt musikk.

Men ikke for alle. Ikke for utbytterne. Ikke for spekulanter og politiske dobbelt- og trippelmoralister som vrir hender og håper i det lengste at Kinas langsiktige plan skal mislykkes.

Derfor er det også global klassekamp som ligger til grunn for folkekongressens beslutning, og ingen er gitt å vite hva framtida vil bringe. Til det er for mektige krefter i spill - i Kina - og i den vestlige verden.
Men det finnes også andre varianter av sosialistisk lykke denne etterjulsvinteren. Klassekampens redaksjon og nærliggende herligheter har nylig vært preget av lykkerus. Avisa har rukket å bli førti år og i den anledning er det begått et stykke tykk litteratur om avisas vekst, fall og ny vekst.
Skal vi tro det som er skrevet og sagt i sakens anledning befinner Klassekampen seg nå i en lykkerus etter gjentatte nesten døden-opplevelser av økonomisk karakter, og borgerkrigsliknende tilstander som det heter nå for tiden.

Lykken i denne forbindelse er knyttet til at avisa - og øvrige i det politiske nabolaget -gjennom disse årene har kvittet seg med sin opprinnelige sære variant av hva de kalte kommunisme, og er blitt godtatt av det gode borgerskap som en avis “for hele venstresiden”.

Hva det siste betyr er jeg ikke helt sikker på. Avgrensningen mot venstre er åpenbar, leflingen til den akademiske høyresiden like iøynefallende. Med dette som en tøyelig ramme kan man kanskje slå fast at avisas definisjon av venstresiden omfatter rød-grønne velgere, fortrinnsvis med en eller annen akademisk tittel, og konservative ditto som synes det er pikant å låne bort navnet sitt til en avis som en gang hevdet å stå på klassekampens grunn.

La så det være. Vi har også - her til lands - hatt andre former for “sosialistisk” lykke de siste par ukene. Enn skjønt, begrepet er ikke entydig: Det begynte i februar da det ble kjent at statlige bedriftsledere tjente penger som gras, og økte lønna langt raskere enn ledere i privat sektor. Riksrevisjonen kunne fortelle oss at toppsjefen i Norsk Hydro tjente over 27 millioner årlig, kollegaen i Telenor måtte rett nok nøye seg med ti millioner, mens sjefen for Yara bare kunne skilte med vel ni. Men likevel: Ny norsk rekord under en rød-grønn regjering med påstått betydelig SV-innflytelse. Det må da være all grunn til glede i regjeringskvartalet?

Og særlig da oppfølgeren kom forleden dag: Norske industrieiere tjener mer enn konkurrentene i Europa. Da de rød-grønne tok over i 2005 var profitten her til lands - i følge Klassekampen - ti prosent høyere enn i EU-landene. Nå er den 50 prosent høyere.

Det er merkelig at ikke vår tidligere finansminister Kristin Halvorsen svinger seg i glede. Iallfall burde det vært nærliggende å tyvlåne følgende frase fra tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland: “Alt lykkes for denne regjeringen“:

Eller skal vi kanskje holde oss til Kåre Willoch i hans statsministertid: “Nu går alt så meget bedre.”

Men fra de røde blant de rød-grønne er det offisielt taust. Lykken vil liksom ikke feste seg. Men det er kanskje ikke så rart. Det er muligens ikke denne typen suksesser man helst vil flagge? Men fortsatt er det vel en smule sannhet i det gamle ord: Som man reder så ligger man.