Smilerynker i aftensola

(Christian Larssen - nr 21 - 2011) Jeg ser det er skrevet bok om kongerikets sutrende milliardærer. De som gråter bittert over dette brutale, kommunistiske samfunnet vårt som faktisk krever at også de skal yte noen promiller av inntekt og formue i skatt. De som hevder å bli syke på kropp og sjel fordi staten har et system som innebærer at selv milliardærer merkelig nok må finne seg i et bokettersyn fra tid til annen. De som mener seg å representere en egen foredlet variant av det norske folk, med forrang til det meste og moralsk rett til å håve inn formuer i et tempo som får oss andre til å blekne. Og på toppen av det hele: De mener å ha en guddommelig rett til å tjene gjennomsnittlig 178 gjennomsnittårslønner hver. 

Jeg lar tankene drive til en sliten plass i en avkrok i dette landet. Der skog, vann og litt skrinn jord mellom fjella har brødfødd noen håndfuller barn, kvinner og menn gjennom århundrene. Her finnes ingen milliardær, var det så likt. Jeg tror knapt noen slik har vært her en gang. Hva hadde de i så fall her å gjøre? Likningsprotokoller avslører at det ikke en gang finnes en millionær mellom haugene her inne.

Men Jo finnes. Det eiegode mennesket som har brødfødd en stor familie med øks og motorsag, et par kyr, noen sauer og en kullsviertro på at det solidariske samfunnet før eller siden ville gro fram som en fugl Føniks av askehaugen etter siste verdenskrig. Den gang Jo og hans likesinnede trodde framtida tilhørte “det arbeidende folk” som det het da.

I dag er Jo en gammel mann. Nesten mer enn gammel med over seksti års medlemskap i Arbeiderpartiet. Er stolt av det. Beviset henger på veggen i form av diplom fra partiet. Men ikke stolt av alt som har skjedd i årenes løp.

“Det va itj rett” sier han med ettertrykk og mimrer over sammenbruddet i forhandlingene om samling av arbeiderbevegelsen etter krigen.

Jo visste hva samhold og solidaritet betydde fra sin hemmelige karriere som ung håndlanger for erfarne og vaktsomme grenseloser. Serbere i flokk og følge trampet i skogsarbeideres fotefar mot Sverige.

“Det va itj rett”, sier Jo femti år seinere og vemmes over Nato- og Norges bombing av de samme serbere. Serbersympatien står fortsatt sterkt på disse trakter. Det ble knyttet vennskap under krigen, som varte livet ut.

To EU-kamper har han deltatt i. Klasseholdningen var klar: EU er storkapitalens redskap. Jo har alltid sloss mot storkapitalen. Ikke høyrøstet. Har ikke satt de brede spor etter seg, men: “Det va itj rett”, sier Jo og rister på hodet til Arbeiderpartiets gamle slagord: “A-velger er ja-velger”. Da er alt sagt.

Slik har det politiske livet hans vært: En livslang pendling mellom tvil, tro, skuffelse og håp. Som kommunestyremedlem ramlet han rett som det var ut av partifolden og søkte frender blant “Småbrukerlistas” folk. “Det va liksom kommunistlista det da sjø“, flirer Jo.

Men på ett punkt er han sikker i solveggen: Arbeiderpartiet har likevel vært til det beste for fattigfolk. Som guttunge var han omringet av elendighet på trettitallet. Han vet hva fattigdom er.
“Heim hos oss hadd vi det itj verst. Vi svalt aldri. Men det var mang som hadd det mytji vær. Som rett som det va itj hadd matsmulen i huse”.

Så kom Nygaardsvold, så kom Gerhardsen. “Alt va itj rett”. Men det gikk rett veg.”

I dag har Jo det godt. Selv som minstepensjonist. Men han er ikke lenger overbevist om at det går rett vei.

Jo er imidlertid ikke av dem som misunner andres overflod. Folk av hans støpning er ikke slik. Han har funnet SIN beskjedne lykke mang en gang ved kaffebålet innpå skogen. I lag med arbeidskamerater. Han har ingen tro på at livslykke er et produkt av overflod av penger.

Men han er opprørt over at ikke en gang arbeiderbevegelsen i regjeringsposisjon greier å forhindre at vi er havnet i et klasseskillesamfunn mer grotesk enn på mannsaldre. Han er full av forakt overfor folk som krafser til seg penger og som gjør det som står i deres makt for å forhindre at “bare en liten del av det“ kan komme fellesskapet til gode.

“Det va itj det vi drømt om da vi samla oss rundt parafinlampan og studert de gamle klassikeran.”
Jo tørker svetten under skjermlua og myser over vannflata: “Det e itj rett”, kommer det omtenksomt alvorlig.

Så tar han seg i det og blir som jeg liker ham best: Et værbitt markert, livsklokt ansikt. Fullt av smilerynker i aftensolen.