Frostrier

(6 - 2012) Det hender at selv en journalist med over 40 års praksis på baken kan få frostrier over hva kolleger kan finne på. Og med tanke på at selv de groveste utskeielser sjelden får konsekvenser kan riene nærmest utvikles til permafrost.

Jeg må innrømme at Dagbladet er den avisen som hyppigst har gitt meg fysisk ubehag de siste årene. Slik sett var alt normalt da jeg satte smørbrødet i vrangstrupen forleden etter å ha slått opp i Dagbladets nettavis.

Ikke fordi det var overraskende å se hovedtittelen “Ga penger til Sosialistisk Ungdom“ - det er jo Audun Lysbakken, SU og forvaltningen av statlige småpenger våre hjemlige politiske enere har haket seg fast i denne etterjulsvinteren. Derfor gadd jeg knapt løfte et øyenbryn over tittelen. Han har vel funnet på mer tull, tenkte jeg, og var klar til å trykke på “delete-knappen” som det heter på godt norsk. (Jeg har oppdaget at den kontrollerer av og på)

Men så var det en eller annen innskytelse som hindret fingeren i å nå fram akkurat dit. Ukjente krefter dreide den mot en annen knapp og plutselig spratt hele artikkelen fram.

Jovisst: Innledningsoppslaget var tydelig nok. Lysbakken hadde vært frampå igjen. Men gudbedre, det var mer; Nærmere studier av oppslaget avdekket en beskjeden undertittel i småskrifttyper: Og hva sto det der? Jo da:

“Men mer til Unge Høyre”

??????????????
Jo, visst pokker sto det så. Og huttetu: Unge Høyre hadde fått dobbelt så stort beløp av den aktuelle potten som Sosialistisk Ungdom. Men det hadde Dagbladets nettredaksjon funnet hensiktsmessig å presentere i diskrete typer under et fornyet skandaleoppslag om SU.

Nåvel. Jeg er ikke overdrevent imponert over denne Lysbakkens statsmannskunst. Man inviterer til klappjekt ved å tukle med regelverket.

Men ærlig talt: Dette er et av de vemmeligste eksempler på oppslagsmanipulering jeg har sett. Og enfoldig som jeg fortsatt åpenbart er trøstet jeg meg med at dette ville da sikkert ikke gå upåtalt hen. Å jo da. Her svelges det unna i pressekretser. Og “Kommentariatet” og andre viet sitt engasjement til godord til Dagbladet: Avisen hadde gjort en strålende jobb i Lysbakken-saken, må vite.

Jeg vedder på at det blir utmerkelser av slikt. En eller annen journalistpris. Og mulighetene reduseres ikke ved at det er en av den indre kjernes yndlinger, Martine Aurdal, som førte artikkelen i pennen.
--------------------
Men det har skjedd mer “Siden sist”. Blant annet har president Medvedev i Russland tatt opp ideen fra USA med politiske te-selskap. På tampen av valgkampen inviterte han et titalls politiske dissentere til te-slurping på sitt landsted utenfor Moskva. Dette som et ledd i bestrebelsene etter å redusere den massive velgerkritikken mot Putin.
Det var selvsagt maktpåliggende for duoen Medvedev og Putin å parere alle fyordene fra Moskvas gater. Ikke fordi Putins posisjon syntes særlig truet, men likevel truet nok til at det var ubekvemt.
Med de ambisjoner denne mannen har skjønner jeg godt at det kan være lurt å satse på en kopp varm te i lune omgivelser. Og hva var bedre enn at man får kompisen til å slippe små politisk bomber som gjør kritikerne opptatt av annet enn ferske tilfeller av valgjuks?
For hva var så Medvedevs budskap til sine kritiske gjester? For det første nektet han plent at noen har jukset med noe som helst i årets valgkamp. Det var ikke akkurat noe oppsiktsvekkende budskap. Men oppfølgingen gjorde vei i vellinga: “Men skulle nå disse beskyldningene være sanne, så er det ikke akkurat noen nyhet, messet avtroppende president“, og fortsatte: “Tenk bare på presidentvalget i 1996. Alle vet jo hvem som fikk flest stemmer. Og det var ikke Jeltsin!

Opps!!!! Hører dere i NRK, i norske utenriksredaksjoner, i “Kommentariatet“. Alle, om ikke her til lands, så iallfall i Russland, vet tydeligvis at det ikke var den “seirende” presidentkandidaten som fikk flest stemmer. Det var ikke vestens store yndling og “demokrat“, Boris Jeltsin, som vant valget! Mannen som innførte “demokratiet” ved å la en økonomisk røverbande strippe landet for verdier.

Hvordan skjedde så dette? For de som har politisk hukommelse ut over gjennomsnittet ruller følgende reprise fram: I første valgrunde vant Jeltsin, men siden han ikke fikk over 50 prosent av stemmene, måtte han stille for en ny runde, og denne gang i konkurranse med Kommunistpartiets leder Sjuganov. Det var da det angivelig glapp. Kan man tenke seg noe mer pinlig? Å tape for en kommunist? Her gjaldt det å jukse litt i demokratiets navn.

En kan få frostrier av mindre enn det. Og har vi ikke sett det før? Når vi skraper litt i den demokratiske fernissen tyter møkka fram. Spør for eksempel Bush jr. Han ble ekspert etter avanserte krumspring da han ble gjenvalgt.

Men hva gjør man ikke for å redde demokratiet? Og “demokrater” av alle kulører jubler.