(24 - 2017) Uenighet om flyktningespørsmålet i det tyske venstrepartiet, Linke:
Bakgrunn: Fra og med valgdagen 24/9-17 er det igjen intern uenighet i Linke. Hvordan skal partiet forstå sosial frykt blant velgere overfor flyktninger og arbeidsinnvandrere. Sahra Wagenknecht, den ene av Linkes 2 gruppeledere i forbundsdagen, sa samme kveld på TV at »Linke tar lett på flyktninge-spørsmålet. Dermed kunne inntrykket oppstå at høyrepopulister i partiet »Alternativ for Tyskland« AfD er det eneste partiet som tar opp problemene med flyktningestrømmer til et land der infrastruktur ødelegges på grunn av sparing i offentlige tjeneste-sektor«.
Faktisk ignorerte AfD-valgkampen til business-konsulenten Alice Weidel følgene av alle kutt i velferd de siste år og fokuserte kun på islam-frykt. Wagenknecht og Linkes leder i Saarland, ektemann Oskar Lafontaine, viste derimot til følger for lavtlønte, som i denne sammenheng gjelder mennesker med tysk pass og i alle fall sikker oppholds-status. På facebook og i Neues Deutschland (ND) sa han 27/9-17: »Innvandringen fører til tøffere konkurranse i lavtlønns-sektoren og på boligmarkedet. Vi må ikke godta tøffere forhold for alle dem som allerede er tapere i kamp om inntekt og formue«. Lafontaine sa ikke om »misnøye med spesifikk etnisk bakgrunn«. Likevel mente Linkes Sachsen-representant Juliane Nagel i en ND-kommentar at »ekteparet Wagenknecht/ Lafontaine sto for »nasjonal-keynesianere« og at et bedre alternativ er en kosmopolitisk tilnærming«.
Linkes leder og talerør Bernd Riexinger gikk i ND ut mot »tyskere først«-parolen. I et annet innlegg tillot sosiologiprofessor Stephan Lessenich i München å kalle utspillene fra ekteparet Lafontaine/ Wagenknecht for »rasisme«, men glemte å få fram at han selv er styremedlem i småpartiet »Mut« (PLL; »Mot« på norsk; et lit og nytt småparti fra 2016 med »Europa uten grenser« som sak 1.) Partileder Riexinger dementerte »Bild« (tysk VG) som hadde sitere ham på at »Wagenknecht er på vei ut«. Til Junge Welt sa han at utsagnet var basert på facebook-prat 9/10 fra Madrid. Han understreket at kritikk mot Sahra for rasisme er usaklig.
Kommunistisk plattform i partiet Linke i tysk debatt om asyl og flyktninger, 15/10-17. »Vi må opplyse folk og si det som det er!«
»Fra og med valgdagen 24/9-17 har vi stadig fått spørsmål om hva vi mener i »Linkes såkalte asyl- og innvandringsdebatt«. Vi liker det ikke, for det indikerer at Linkes resultat kun henger sammen med »flyktningepolitikk«. (PLL Linke fikk 9,2 %, AfD 12,6 %). Det sa vi allerede 25/9: Det er ingen direkte sammenheng mellom de to fenomenene.
Naturligvis er vi bekymret for mennesker som lider nød i landet vårt. De fortjener all vår oppmerksomhet. Samtidig er vi klar over at det her pågår en konstant og massiv manipulering via mediene for å utvikle spesielle stemninger og holdninger. Når SPD-lederen i Berlin, Raed Saleh, mener vi også hører med til folks bekymringer »å frykte kulturell infiltrasjon utenfra«, er det rett og slett helt ille. Slike beskrivelser av »uro« er det allerede mye av. Når arbeids-innvandrere brukes til å presse lønn og det framkaller uvilje hos deres tyske kolleger, spør vi: »Hvem har hovedansvaret. Deres såkalte »arbeidsgivere« eller de som er hardest utbyttet?
Der er vi sikre: Vi må kunne gå inn på uroen og nøden hos mange uten samtidig å dyrke fram uforsonlighet og hat. Vi har ikke lov til å avskrive alle i svært utsatte miljøer som i større grad enn gjennomsnittet stemte AfD eller anse alle dem i lavere mellomsjik fortapt som har stemt på samme måte, basert på eksistensiell frykt. Heller ikke skal vi snakke noen etter munnen. Vi må, uansett hvor tungt det er, forklare sammenhenger.
For å avspore fra den sosiale basis-konflikten mellom utbyttete og utbyttere, trengs nå som før syndebukker. Det er intet nytt i det vi har sett fra sommeren 2015, men særlig i valgkampen vi nå har bak oss. Som da asyl var hovedsak og grunnlovens asylparagraf ble snudd opp ned til det ugjenkjennelige tidlig på 1990-tallet, har vi de siste 2-3 år hatt en tilsvarende og enda mer aggressiv proess i disse sakene.
Flyktninger omtalt som »kostnadsfaktor«: I dag er striden om asylsøkere, flyktninger og innvandrere på et nivå som fører til ubeskrivelige stemninger og handlinger. Likevel vil vi uten taktiske hensyn prøve å forklare. Vi kan ikke ignorere noe av det som skjer, om det er aldri så absurd og ha fokus på det viktigste: Deportasjon er umenneskelig, også når det skjer fra delstater der Linke er medansvarlig. Vi vet ikke hva partiet forventer seg med »sin nye venstreorienterte flyktninge- og innvandringslovgiving«, men kjernen kan bare være at de folkevalgte skal avgjøre hvem som får lov til å bli/ ikke får bli. Vi er mot alle ytringer som suggererer holdninger som gjør flyktninger til »kostnadsfaktor«.
Ingen raske løsninger: Det finnes ikke løsninger er et vanlig argument. La oss derfor trekke fram Viviane Forresters »løsninger«. I boka »Økonomiens terror« skriver hun: »Press for å få til raske løsninger, avsporer fra de egentlige problemene, tåkelegger og lammer all kritikk. For det er lett å møte kritikere ironisk: »Hva foreslår dere da? Ikke noe?«. Forrester fortsetter: »Samtalepartneren aner det straks og beroliges: Er det ingen mulig løsning i sikte, forsvinner problemet. Å se et sånt problem, er egentlig irrasjonelt. Å kommentere eller fordømme, javel. Når vi ikke har tro på mulighet til å løse noe, men likevel snakker om det, er det vel allment irrelevant, usaklig, umoralsk og åndssvakt, rett og slett absurd. Derfor ser vi flere »løsninger«. De er alle utilfredsstillende med sine utallige skjulte, fortiete og fortrengte spørsmål. Unntak: Ideene fra opplysningstiden, den franske revolusjon, FN-charteret, om at alle er født med lik verdighet og like rettigheter, helt uavhengig av hvor de er født. Dette spiller ikke lenger noen rolle i de fleste mediene«. Så langt Forrester.
Vi kan faktisk ikke tilby mange »løsninger«. Litt deportasjon her eller vilkårlig valg av »sikre 3. stater« der, litt tilpassing til »urolige« med mye fremmedfrykt og samtidig er helt fremmed for kriger som jager folk på flukt. »De fattigste har jo ikke penger til å betale smuglere«, sies det. »Kun velstående har råd til å flykte«. Hva sier dette? At alle heller skulle bli der bombene faller og minene river beina under dem, der en sult vi ikke kan forestille oss er daglig? »De som er helt på bånn, kan vi kanskje tolerere, men de kommer jo ikke hit. Har de som klarer det, krav på medlidenhet? De har jo råd til å betale smuglere!«
Men hvilket perspektiv er dette? Det er de mer eller mindre mettes syn på dem som sulter i verden. Nesten ingen sier til de litt mindre mette at også de vil trenge brød i morgen om solidariteten med utbyttete erstattes og smuldrer opp i folkelig-rasistiske fraser.
Og til de evig mette våger ingen si det er utbytting som fører til at de 8 rikeste på jorden eier like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten. De umettelige betaler demagoger, som også gjør en sak utslagsgivende for herskende politiske stemninger og forklarer alt med asyl- flyktninge og innvandrings-problematikk. Ikke bare borgerlige medier, men AfD og CSU i Bayern går hånd i hånd.
Et venstesosialistisk parti må opplyse. I solidaritet med dem her i landet som er på nederste trinn av inntektsskalen, og med dem som lever i en uendelig mye større nød. Et sånt parti kan ikke spille de mer eller mindre undertrykte ut mot hverandre, men må stå på et universelt prinsipp og kreve vesentlig høyere kvalitet på velferden. Penger til det har vi om vi stanser militær-innsatsen i utlandet. »En slik linje duger ikke«, sies det. Ja, for en borgerlig politikk er det ulogisk, men sosialistisk politikk er akkurat slik.
Antikapitalistisk opplysning: Rosa Luxemburg sammenfatter det hele i en setning: »Som Lassalle sa det, er og blir revolusjonær handling: høyt og tydelig å si tingene som de er,!« Ja, vi må si det som det er: Krigene som først og fremst Vesten er ansvarlig for, har sendt 60 millioner på flukt. Folk flykter fra krig, terror og ubeskrivelig nød. Våpeneksport fyrer opp under konflikter og krig. Nykolonial økonomisk politikk undergraver livsgrunnlaget, først og fremst i Arika. Oppramsingen kan fortsettes.
Uansett hva det går på i hvert enkelt tilfelle, er ytterste mål stadig det samme; for enhver pris: profittmaksimering. Det må venstreorienterte snakke om, ikke stange hoder mot hverandre, som nå i Linke. Men oppklarende diskusjoner ser det ut til at det kun er nødvendig å ta når høyeste mål er regjeringstaburetter. Da blir antikapitalistisk opplysning forbudt på samme måte som nei til NATOs angrepskriger eller erkjennelser av også positive erfaringer fra de første sosialistiske forsøkene i verden. Vil en ha regjeringsposter, må en kvitte seg med slik ideologisk »luksus«.
De møtes i »sentrum« om fortsatt utfrysing, enten deres tilpassete holdninger er liberal-elitære eller populistiske, og de later som om taktisk uenighet dem i mellom er knallhard,
Fra Junge Welt, Kilder: Forslag fra »prosjektgruppe om innvandring« for Linkes parlament-grupper i delstatene Berlin, Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen, 29/1-2017. Viviane Forrster: »Økonomiens terror«, München 1999.