Store endringer på vei

Thierry Meyssan: Store endringer på det globale sjakkbrettet når USA ikke vil slåss for de transnasjonale finansfolkene. 

USAs tilbaketrekking fra Syria og Afghanistan og general Mattis’ avgang - bekrefter at en omveltning ryster dagens verdensorden. USA er ikke lenger økonomisk eller militært nr 1. og vil ikke fortsatt kjempe for transnasjonale finans-fyrster. Alliansene de har ledet fram til nå, vil etter hvert trappes ned, og uten USAs ex-allierte får Russland og Kina kraftig framgang. US-erklæringen 19/12-18 om delvis tilbaketrekking fra Afghanistan og full tilbaketrekking fra Syria lød som et tordenskrall. Dagen etter kom meldingen om avgangen til forsvarsminister general James «Mad Dog» Mattis.

I motsetning til påstander fra Trump-opposisjonen, respekterer de to hverandre og uenigheter mellom dem har ikke noe med retretten å gjøre, men om hvordan følgene bør håndteres. USA står foran valg som vil vise et vendepunkt, en verden i endring. For å unngå feilslutninger må vi først minnes om forutsetninger og mål for samarbeidet mellom Trump og Mattis.

Umiddelbart etter at han kom i Det Hvite Hus passet Trump på å omgi seg med 3 offiserer med stor nok autoritet til å kunne reposisjonere USAs væpnede styrker. Michael Flynn, John Kelly og spesielt James Mattis, har i ettertid fratrådt, eller er i ferd med det. Alle tre er flinke soldater som sammen var i opposisjon til sitt eget hierarki under Obamas presidenttid (1). De godtok ikke strategien til ambassadør John Negroponte for etablering av terror-grupper som skulle piske opp til borgerkrig i Irak (2). De tre støttet Trumps beslutning om å stoppe USAs støtte til jihadister. Men hver og en av dem hadde sin oppfatning av USAs rolle i verden, og kom derfor på kollisjonskurs med presidenten. Stormen som blåste foran de siste mellomvalg i høst har nådd oss (3). Nå er tiden inne for å revurdere internasjonale forbindelser.

Syria: Da Trump i april nevnte USAs tilbaketrekking fra Syria, overbeviste Pentagon ham om å bli der. Ikke fordi noen få tusen menn ville kunne snu utviklingen av krigen, men fordi deres tilstedeværelse virket som motvekt til russisk innflytelse og back-up for Israel.

Men levering av russiske våpen til Syria-arméen, særlig S-300 raketter og ultra-sofistikerte radar-system, koordinert ved hjelp av det automatiserte kommando og kontroll-systemet, Polyana D4M1, førte til at maktbalansen ble forskjøvet (4). Fra da av ville USAs tilstede-værelse virke mot sin hensikt. Ethvert bakkeangrep, utført av pro-USA leie-soldater, kunne derfor ikke lenger støttes av USAs luftforsvar uten risikoen for å miste fly.

Ved å trekke seg ut nå, vil Pentagon unngå en styrkeprøve og ydmykelsen ved et uunngåelig nederlag. Russland har faktisk nektet å gi USA og Israel sikkerhetskoder til rakettene, levert til Syria. Det betyr at etter år med vestlig arroganse har Moskva avslått å dele kontroll med Syria, noe USA godtok på første Genéve-konferanse i 2012, men brøt få uker senere. Rent bortsett fra det, har Moskva for lengst fastslått at USAs tilstedeværelse er ulovlig i henhold til folkeretten og at Syria har legitim rett til å handle i selvforsvar.

Konsekvenser: Vedtak om tilbaketrekking fra Syria har flere konsekvenser: 1) Pseudo-Kurdistan: Vestens prosjekt for å opprette en kolonistat i nordøst-Syria, tiltenkt kurderne, blir det ikke noe av. I realiteten støtter stadig færre kurdere noe som kan sammenliknes med den jødiske militsens ensidige proklamasjon av staten Israel i 1948. Som vi ofte har forklart, vil Kurdistan kun få legitimitet innen grenser, godkjent etter Sévres-konferansen i 1920, dvs i dagens Tyrkia, ingen andre steder (5). Til tross for det så USA og Frankrike for kun få uker siden ennå mulighet for et pseudo-Kurdistan på arabisk jord, som skulle administreres ved FN-mandat av den franske ex-utenriksminister, Bernard Kouchner (6). 2) Cebrowski- strategien: Pentagons prosjekt for «Greater Middle East»de siste 17 år blir det heller ikke noe av. Planen, unnfanget av admiral Athur Cebrowski, ville knuse alle statlige strukturer i regionen, unntatt Israel, Jordan og Libanon (7). Det startet i Afghanistan, strakk seg til Libya og er fortsatt på gang, men finner sin avslutning på syrisk jord.  

Det er ikke lenger akseptabelt at USAs væpnete styrker bruker skattebetalernes penger i kamp for særinteressene til globale finansfyrster, selv om de er statsborgere i USA.

3) USAs militære overlegenhet: En post-sovjetisk verdensorden, basert på USAs militære dominans er død. Det kan synes vanskelig å akseptere, men slik er realitetene. Den russiske føderasjon er sterkere, på konvensjonelle våpen fra 2015 og a-våpen fra 2018 (8). At deres styrker utgjør 33 % av USAs og russerne kun har isolerte oversjøiske tropper, utelukker en hypotese om russisk imperialisme.

Seierherrer og beseirete: Krig mot Syria vil ta slutt de neste månedene grunnet mangel på leiesoldater. Våpenleveranser fra visse land, koordinert av KKR-investorer (Kohlberg, Kravis Roberts) kan fortsette sine forbrytelser en stakket stund, men gir ikke noe håp om å endre den utviklingen vi ser. Seierherrene vil utvilsomt bli Syria, Russland og Iran, mens taperne er de 114 statene i «Syrias venner». Enkeltland har ikke villet vente på nederlag for å korrigere sin utenrikspolitikk. De Forente Arabiske Emiratene annonserte faktisk for kort tid siden snarlig gjenåpning av landets ambassade i Damaskus.

USAs situasjon er mer sammensatt. Bush jr og Obama har det fulle ansvar for krigen. De var det som planla og satte i gang krigen, basert på ideen om en dominerende supermakt. Trump anklaget på sin side sine forgjengere for ikke å beskytte US-borgere, men kun tjene en finans-elite av transnasjonale. Kort etter president-innsettelsen kuttet Trump US-støtten til jihadister, trakk tropper ut og forlot planene om Greater Middle East. Derfor må også han betraktes som en av seierherrene, som kan omgå USAs forpliktelser til å betale krigsødeleggelser, forårsaket av de involverte trans-nasjonale selskapene. (9). For Trump dreier det seg om å omplassere de US-amerikanske styrkene til forsvar av USAs territorium og avslutte hele imperiesystemet for å kunne utvikle USAs egen økonomi.

Afghanistan: De siste måneder har USA i det stille forhandlet med Taliban om grunnlag for retrett fra Afghanistan. I første runde deltok USAs afghansk-amerikanske utenriksrådgiver Zalmay Khalilzad i Qatar. Runde 2 er nylig startet i Emiratene. I tillegg til delegasjoner fra USA og Taliban, deltar Saudi-Arabia, Emiratene og Pakistan. Afghanistans regjering er også på plass i håp om å få være med i drøftingene.

Det er 17 år siden USA og UK invaderte Afghanistan, offisielt som hevn for angrepet på New Yorks WTC, 11/9-2001. Men USA valgte å invadere landet 7/10-2001, like etter forsøkene i FN-regi på forhandlinger i Berlin og Genève for å stabilisere situasjonen i landet ved hjelp av Lakdhar Brahimi spesialutsending for FNs generalsekretær, Kofi Annan. Hensikten med invasjonen var ikke å stabilisere for å utnytte ressurser i landet økonomisk, men å ødelegge alle former for statlige institusjoner for å kunne kontrollere utnyttingen. Så langt har det ført til at situasjonen i fjell-landet er blitt verre, dag for dag.

Her må vi ta med at landets lidelser startet under Carters presidentskap på slutten av 1970-tallet. Zbigniew Brzeziński, US-sikkerhetsrådgiver, ba da det Muslimske Brorskap og Israel starte en kampanje mot kommunist-regjeringen (10). En vettskremt regjering i Kabul ba Sovjetunionen om hjelp for å holde orden. Resultatet var en 14-års-krig, fulgt av borgerkrig som deretter ble fulgt av en anglo-amerikansk invasjon. Etter 40 års uavbrutte ødeleggelser sier Trump at USAs tilstedeværelse ikke er løsningen for Afghanistan, men problemet. 

General James Mattis lover å skille USAs væpnete styrker fra jihadister, men ikke å svekke alliansene rundt USA.

USAs plass i dagens verden: Når 50 % av troppene, stasjonert i Afghanistan på grunnlag av vedtak i FNs sikkerhetsråd og alle ulovlig stasjonerte tropper i Syria gjør retrett, oppfyller president Trump et av sine valgløfter. Ennå må han sende hjem de siste 7 000 fra landet. I denne konteksten stilte general Mattis et fundamentalt spørsmål i sitt avskjedsbrev. (11):

«Jeg har alltid hatt den grunnleggende oppfatning at vår styrke som nasjon ikke kan skilles fra styrken i vårt unike og omfattende system av allianser og partnerskap. Mens USA forblir uunnværlig i en fri verden, kan vi ikke beskytte våre interesser eller spille den rollen effektivt uten å opprettholde sterke allianser og vise respekt overfor disse allierte. Som deg, president, har jeg fra begynnelsen sagt at USAs væpnete styrker ikke bør være verdens politimenn. I stedet må vi bruke alle verktøy i USAs makt for å sørge for fellesforsvar, inkludert å sørge for effektivt lederskap for våre allierte. 29 demokratier demonstrerte den styrken i sin forpliktelse til å kjempe på vår side etter angrepene mot USA, 11/9-2001. Koalisjonen av 74 nasjoner i kamp for å nedkjempe IS er et ytterligere bevis på det.» (12)

James Mattis er altså ikke i tvil om realiteten i retrett av US-tropper fra Afghanistan og Syria, men derimot om hva som sannsynligvis vil følge: Oppløsning av alliansene rundt USA og til slutt en mulig oppløsning av NATO. For USAs forsvarsminister må overbevise sine allierte på vegne av USA, gi dem inntrykk av at de vet hva de gjør og at de er sterkest. Om der er sant eller ei, er underordnet. Poenget er å opprettholde samhold mellom allierte, uavhengig av hva det koster. Men for presidenten foreligger en klar og overhengende fare. USA har alt tapt sin ledende økonomiske rolle til Kina og militært til Russland. USA må slutte å være den enøyde som leder den blinde nå, og i stedet først og fremst passe på sine egne. 

I denne saken oppfører James Mattis seg som en soldat. Han vet at en nasjon uten allierte har tapt allerede fra starten. Trump tenker som administrerende direktør i et selskap; han må først renske opp i ulønnsomme avdelinger som truer med å senke hele hans virksomhet.

Thierry Meyssan: Derimot.no, oversatt av Eric Kamov, bearbeidet av PLL
Noter: 1) Cobra II:The Inside Story of the Invasion and Occupation of Iraq, Michael Gordon & Bernard Trainor, Atlantic Book, 2006. 2) ISIS is US: The Shocking Truth behind the Army of Terror, George Washington’s Blog, Wayne Madsen, Webster Griffin Tarpley, Syrian Girl Partisan, Progressive Press, 2016. 3) «International relations: the calm before the storm?» by Thierry Meyssan, translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 9/10-18. 4) «Why is the USA suddenly withdrawing from Syria? » by Valentin Vasilescu, translation Anoosha Boralessa, Voltaire Network, 21/12-18. 5) «The Kurdistan projects» by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 5/9-16. 6) «Bernard Kouchner enters Syria illegally», translation Anoosha Boralessa, Voltaire Network, 14/12-18. 7) The Pentagon’s New Map, Thomas P. M. Barnett, Putnam Publishing Group, 2004. «The US military project for the world» by Thierry Meyssan, translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 22/8-17. 8) «Vladimir Putin Address to the Russian Federal Assembly» by Vladimir Putin, Voltaire Network, 1/3-18. «The new Russian nuclear arsenal restores world bipolarity» by Thierry Meyssan, translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 6/3-2018. «Les moyens russes de Défense hypersonique », par Valentin Vasilescu, Traduction Avic, Réseau Voltaire, 28/5-2016. 9) «Seize the transnational corporations to rebuild Syria?» by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 14/8-18. 10) «Brzesinski: «Oui, la CIA est entrtée en Afghanistan avant les Russes », par Zbigniew Brzezinski, Le Nouvel Observateur (France), Rèseau Voltaire, 15/1-1998. Charlie Wilson’s War: The Extraordinary Story of the Largest Covert Operation in History, George Crile III, Atlantic Monthly Press, 2003. 11) «Resignation letter from James Mattis» by James Mattis, Voltaire Network, 20 December 2018.