KRIGENS OFRE - EUROPAS SKAM

■ Det var helt tydelig at ingen av de «hele verdens millioner» som vår arrogante statsminister påstår forventes å strømme til Norges grenser ville dit, og jeg kunne synke i avgrunnen av tanken på å representere et land som så frekt har erklært okkupanter som legitime forhandlingspartnere isteden for en suveren stats parlament.

Frihetens medarbeider Birgit Skjæret har besøkt flyktningleiren Idomena på oppdrag fra avisen. Hennes opplevelse avviser at millioner av mennesker vil til Norge. Hun skjemmes over Norges støtte til de krefter som ødelegger en suveren stat og som vil innføre Sharia-lover. Hennes rapport er i motsetning til journalister som villig melder det systemmedia ønsker. I kampen mot Assad er fortielser og forvrengninger av virkeligheten viktige våpen for NATO-Norge.

Medias krisemaksimering
På bussterminalen i Thessaloniki har et femtitall mennesker slått seg ned på perrongen. De har med seg alt de eier pakket i bager eller knyttet sammen med tau. Det er familier med barn, foreldre og besteforeldre, men ikke alle er der. Noen ble igjen på havet, og de alle har sett noen dø der de sitter i stillhet og venter på bussen til Idomeni, grensestasjonen mellom Hellas og Makedonia.

Trygghet i Europa har vært håpet for de mange tusen som har flyktet over havet fra Tyrkia til Hellas. Man så satt Østerrike foten ned, og Balkanlandene fulgte etter av frykt for å bli sittende med tusenvis av hjemløse mennesker. Problemet overlates dermed til Hellas, som om ikke de har nok fra før av. Krise, som det hele tiden refereres til og hvordan EU skal håndtere dette, og redselen for fremmede kulturer griper om seg, godt hjulpet av medias evne til å krisemaksimere. Noe som får medhold av de som tiltrer de ultraradikale høyrekreftene, men også langt inn i de mer aksepterte politiske kretser. Rasister, ordet som er forbudt å bruke, men ikke å være det.

Men hvem er det egentlig som er i krise? Hvem er det egentlig som har noe å være redd for? Hvem er vi egentlig i våre såkalte velstandssamfunn hvor stadig flere settes utenfor arbeidslivet og vanlig verdighet? Er det disse fortvilte mennesker vi skal skylde på? Det å slå nedover på den sosiale rangstigen?

Også jeg, som et påvirkelig individ, må med skam melde at jeg sikret mitt pass og Visa-kort under genseren, da jeg med lett skepsis entret flyktningleiren i Idomeni på grensa mellom Hellas og Makedonia. Det ryktes jo både det ene og det andre om disse fremmedkulturelle som vi «siviliserte» må integrere inn i vårt levesett. Muslimer som for meg aldri har fortonet seg som noe annet enn vanlig venner og bekjente, etter mange år i utlendighet. Men her er det altså tusener av mennesker som har gjennomgått traumer vi ikke kan forestille oss.

Vennlighet og dagligliv
Er vi så sikre på at vi selv ville beholdt vett og verdighet etter å ha fart over hav og land med døden som reisefølge? Ville vi vært glade og ydmyke etter å ha satset liv og eiendom for å slippe krigens redsler, for så å møte stengte dører ved veis ende? Av de stadige innspill fra norske media om uromomenter og uakseptable handlinger fra enkeltindivider i norske asylmottak, så skulle man tro at åtte tusen fortvilte sjeler i en teltleir ville vise tendenser til fiendtlig innstilling. Men det var kun vennlighet å spore hvor jeg kom. «How are you?» akkurat som de var mer opptatt av mitt velvære enn sitt eget.

Så mange tusen mennesker fortrengt på et begrenset område i små telt og bare det mest nødvendige som de hadde fått med seg. I tillegg hadde det også akkurat vært regn og det hang klær og tepper til tørk over alt. De prøvde å leve som best de kunne. Barn lekte, kvinner satt og småpratet, en mann hadde laget seg et minimarked på gata, en annen solgte sigaretter på jernbaneovergangen «Marlboro, 4 euro», en provisorisk frisørsalong var omgitt av et ivrig TV-team mens en mann ble snauklippet, noen sto i kø foran salgsvogner og andre var i ferd med å tilberede enkle måltider over bålet. Men for de aller fleste, var både mat og penger slutt for lenge siden og disse måtte bare forberede seg på den milelange køen foran den veldedige matutdelinga som finner sted hver dag klokka fem. Det, i følge noen unge kvinner som representerte en svensk fredsgruppe og hadde meldt seg frivillig til matutdeling.