Retorikkens etiske vesen

‘Frps retorikk’ – sier vi gjerne og mener med det å underkjenne et utsagn som springer ut fra en bestemt ideologi. Begrepet har med andre ord fått en negativ funksjon. Vi burde heller si Frps misbruk av retorikken. Og det gjelder ikke bare Frp.
Ordet brukes også ofte sammen med ordet ‘bare’ og vil på den måten forklare at det ‘bare’ er en talemåte. Utsagnet har ikke seriøst innhold, det kan bygge på rykter og det kan være spissformulert, og brukes stort sett ‘bare’ for å vinne en diskusjon. Mye av de sosiale medienes nett-troll er preget av det vi kaller retorikk.

En språklig opprydding
Dette viser at vi kanskje trenger en semantisk, syntaktisk og etymologisk opprydding. Tre ord med samme historiske og språklige opprinnelse som ordet retorikk – den greske antikken der vi finner mye av grunnlaget for all europeisk kultur, vitenskap og politikk. Det greske semantiké er læren om språkets innhold og sammenhenger mellom setningene og ordene i en setning, det greske súntaxis forteller om setningenes oppbygging og forholdet mellom de forskjellige setningsledd, og også mellom setningene innbyrdes, og endelig det greske étymos som tar for seg ordenes opprinnelse, slektskap og betydningshistorie.
Da gjenstår ordet retorikk som kommer av det greske rhêtôr, tale, og techne, kunst – altså talekunst. Og i den antikke verdens vitenskapelige, filosofiske og kulturelle miljøer var retorikken slett ikke et floskelverktøy for å vinne en diskusjon, men et viktig fag for god informasjon og kommunikasjon, underlagt disse tre forutsetningene – semantikk, syntaks og etymologi. Og allerede i denne forståelsen har vi vel fjernet oss ganske kraftig fra moderne politiske debattfora.

Ingen retorikk uten etikk
De gamle grekere knyttet sine retoriske kunnskaper og praksis til tre grunnleggende etiske egenskaper – moral, fornuft og toleranse – areté, phronesis og eunoia. Ifølge Aristoteles har all retorikk tre dimensjoner – etos, patos og logos – avsender, mottaker og innhold, den etiske dimensjonen tar utgangspunkt i avsenderen og dennes troverdighet, patos skal si noe om mottakerens mulighet til å oppfatte budskapets appell, og logos handler om hvordan mottakeren påvirkes av budskapets overbevisning og argumentasjon. Den første dimensjonen viser at retorikken var uløselig knyttet til etiske standarder. Og justisministerens retoriske slarv med sitt politiske etterspill, er vel intet mindre enn et klassisk eksempel på den greske retorikkens etos, patos og logos – den sleivete og løgnaktige meldingen, mottakerens mulighet for og oppfattelse av budskapet, og den voldsomme reaksjonen budskapet førte til.

Retorikk er slett intet enkelt fag hverken å lære eller å utøve, og med svært liten likhet med måten begrepet brukes på idag. Selvsagt var det nok gjevt for retorikeren i antikkens Hellas å vinne en diskusjon, men skam ta ham som brukte samtalekunstens edle verktøy til å vinne en uverdig sak. Derfor kan vi også si skam ta folk som Carl I. Hagen, Sylvi Listhaug, Jon-Engen-Helgheim og Jan Tore Sanner som uten skamrødme brukte det såkalte 22. juli-kortet for å forsvare Listhaugs enda skjendigere og skamløse misbruk av retorikken og dens etiske vesen.

En trist uke
Og skam ta en statsminister som ikke er redelig nok til å sette foten ned mot en så nedrig bruk av retoriske knep. Skam ta en statsminister som er villig til å ofre menneskelighet og verdighet på et maktens alter der slarv, løgn og hat er opphøyd til retorikkens etiske prinsipp og fordrevet moral, fornuft og toleranse. Skam ta en statsminister som har glemt sin Aristoteles og kravene til etos, patos og logos, og som forsvarer en justisminister med løgnkorset skjult på ryggen så lenge hun bærer kristenkorset på brystet.
At denne regjeringen fører en politikk vi er helt uenig i, er greit i demokratiets navn. Det er vi som har valgt den, og den gjennomfører sitt politiske program til punkt og prikke. Og litt til. Dette er ikke klanderverdig. Men uke 11 i året 2018 vil gå inn i norsk politisk historie som en trist uke der det etiske innholdet av en justisministers budskap i en politisk debatt er preget av slarv, løgn og grove beskyldninger. Og med beklagelser preget av total mangel på uforbeholdenhet og ydmykhet. Det er ikke slik vi vil at en statsminister og hennes justisminister skal oppføre seg.