Tragisk jordbrukspolitikk

LEDER
Regjeringsforhandlingene på Jeløya førte fram til enighet mellom partiene Høyre, FrP og Venstre om en politisk plattform. Regjeringen er nå dannet med representanter for disse tre partiene.
«Jordbruket er viktig for matproduksjon, bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet. Regjeringen ønsker å fortsette moderniseringen for å skape et levedyktig jordbruk som legger til rette for økt matproduksjon og lønnsom drift i hele landet. Regjeringen vil styrke grunnlaget for et konkurransedyktig jordbruk gjennom å fremme investeringer og bruk av ny teknologi for å redusere kostnadene». Dette er hentet fra innledningen i kapittel 8 om landbruk og mat i den politiske plattformen til den nye 3- parti regjeringa.
Det er ingen overraskelse at regjeringen, som står langt til høyre politisk, også vil føre høyrepolitikk i landbrukssektoren. I den politiske plattformen understrekes det at Norge skal være en aktiv pådriver for frihandel. Det heter at bonden skal gis større næringsfrihet. Målet er inntekter i størst mulig grad skal hentes fra markedet. Regjeringa vil også liberalisere konsesjonsloven, samt avvikle konsesjonsloven og boplikten på skogeiendommer.
I den nye plattformen ser vi tydelige spor fra stortingsmelding nr. 11 (2016-2017), Endring og utvikling – en fremtidsrettet jordbruksproduksjon. Det vises til at hovedlinjene i landbrukspolitikken skal baseres på det som de fire borgerlige partiene stilte seg bak i behandlingen av nevnte stortingsmelding.
Og resepten fra daværende Høyre/Frp-regjering var klar, større enheter, mindre styring, mer marked, og ikke minst mindre bruk av handlingsrommet som er mulig i henhold til WTO. Det siste av hensyn til våre handelspartnere ifølge samme regjering! Videre skrev regjeringen i samme stortingsmelding at «regjeringen har allerede gjennomført en rekke viktige endringer i jordbrukspolitikken både gjennom de årlige jordbruksoppgjørene og i andre prosesser. Fra og med jordbruksoppgjøret i 2014 er det til sammen gjennomført 40 forenklinger. Endringene har gitt den enkelte bonde større frihet og muligheter til å utvikle bruket og øke produksjonen. Regjeringen vil styrke jordbruket og har derfor endret kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser som har hindret utnyttelse av kapasitet på enkeltbruk og i samdrifter. I jordbruksoppgjøret i 2014 ble produksjonstaket i melkeproduksjonen hevet til 900 000 liter og det særskilte regelverket for samdrifter ble avviklet. Ved samme jordbruksoppgjør ble taket for tilskudd til husdyr doblet og det ble innført tilskudd for alle dyr, uavhengig av antall dyr i foretaket. Videre har regjeringen doblet grensene for konsesjonsfri drift på kylling (fra 140 000 til 280 000) og kalkun (fra 30 000 til 60 000). Økningen av konsesjonsgrensene gir større enheter med mer effektiv produksjon.»
Dette viser at troen på markedet og store enheter består. Denne politikken er fullstendig feilslått. Norge, med sin natur, er et land skapt for småskalalandbruk. Samtidig er det bare å se til Danmark om man tror store enheter er fremtiden. Nationen skrev i 2016 at gjelden til det danske landbruket var 379 milliarder danske kroner, tilsvarende 470 milliarder norske kroner. I 2015 gikk 160 danske bønder konkurs. Bare i april 2016 var det 36 danske bønder som led samme skjebne. 14 prosent av alle danske bønder er kriserammet. 10 prosent, tilsvarende 1000 bønder er konkurstruet. I fjor våres gikk en dansk kjempegård med over 1100 kyr og over 800 kviger konkurs. Samlet gjeld på denne gården tilsvarte over 200 millioner norske kroner. I perioden juni 2015 til juni 2016 hadde over 2800 av Danmarks drøye 3200 melkeprodusenter store underskudd. I juni 2016 søkte 450 danske bønder om tilskudd for å legge ned.
Mørkeblå jordbrukspolitikk er ikke bare en trussel mot norske bønder. Det er også en trussel mot de tusenvis av sysselsatte som er avhengig av et livskraftig norsk jordbruk. Vi minner om at over 50 000 mennesker er sysselsatt i næringsmiddelindustrien, og nær 20 000 er sysselsatt i leverandørnæringen. Og da har vi ikke tatt med ringvirkninger som også gir tusenvis av arbeidsplasser.
Nå er det ikke bare regjeringa som er en trussel mot norsk landbruk, og jordbruk spesielt. Selv om frihandel med jordbruksprodukter ikke er regulert i selve EØS-avtalen, så er det tilleggsprotokoller som sier at handelen med jordbruksprodukter skal liberaliseres på gjensidig fordel. Slik er det ikke i praksis. Utviklingen går i norsk disfavør. I WTO, verdens handelsorganisasjon, har også debatten om deregulering blitt ført gjennom mange år.
Det vi trenger er en politikk tilpasset norske ressurser og norske behov. Mat er grunnleggende, og skal ikke ofres på markedsliberalismens alter.