Hvorfor slipper de unna?

■ Ingen debatt. Selskapers rolle, og styrets og ledelsens rolle, tas ikke opp til en grunnleggende debatt. Telenor-saken viser at når selskapers ugjerninger blir kjent, blir både ledelse og styre i selskapene hengt ut, men hva skjer? Jo, man forferdes, og "rydder opp" ved å snakke om etikk og gjennomgang av rutiner. Hvorfor driver selskapene på denne måten? Hvordan kan de slippe unna med det? Og hva kan vi gjøre med det?

Selskapene driver på slik fordi profittmaksimering for aksjonærene er den nye ledetråden som gjør at kvartalsresultater og aksjekurs blir styrende. Et overdrevet fokus på aksjonærene gjør at hensynet til ansatte, eksterne arbeidere og miljø gjennomgående kun kommer i betraktning i den grad det har betydning nettopp for kvartalsresultater og aksjekurs. Denne angloamerikanske trenden som går på å skulle gi aksjonærene forrang i enhver sammenheng, er i ferd med å fortrenge helt vårt opprinnelige kontinentaleuropeiske og nordiske syn på selskapers rolle. Det er en forenklet, misforstått markedstenkning som ligger til grunn når man innbiller seg at det er riktig, bedriftsøkonomisk så vel som samfunnsøkonomisk, kun å ha aksjonærenes interesse som retningslinje for virksomheten. Dette utvanner ansvaret for selskapets handlinger.

Men hva med aksjonærer som Jens Ulltveit-Moe? Aftenposten hedrer Ulltveit-Moe med et tosiders oppslag 5. juni 2011, etter at mangemilliardæren, storaksjonæren og konsernsjefen har erklært at han vil satse stort på å redde klimaet. Jo, selvfølgelig finnes aksjonærer som er opptatt av annet enn egen kortsiktig profitt, men har vi noen grunn til å tro at de er i flertall? Dessverre ikke. Det er i hvert fall ikke den type aksjonærer som tesen om "aksjonærverdi" som retningslinje for selskapers virksomhet er basert på. Og så lenge vi ikke går inn i selve styringen av selskapers virksomhet, vet vi ingenting om tilsynelatende miljøvennlige og etisk bevisste aksjonærer egentlig er det, langt mindre om de virkelig bidrar til en bærekraftig utvikling.

Men det er jo mange selskaper som er opptatt av samfunnsansvar? Ja, det er knapt et større selskap med respekt for seg selv som ikke har en fin nettside om selskapets samfunnsansvar og om hvordan selskapet bidrar til å redde klimaet, fø de sultende og gjøre kloden bærekraftig. Og konsulentfirmaer som Pricewaterhouse Coopers selger sine tjenester for å hjelpe selskapene til bærekraftig drift. Flott! Men det er en hake ved det: Vi vet ikke hvor mye som er sant, og hvor mye som kun er markedsføring eller til og med "grønnvasking". Det er en viss tendens til at jo styggere selskapets virksomhet er, jo mer sminke trenger det.

Næringslivet har satt mye inn på å sørge for at selskapers samfunnsansvar pr. definisjon skal være en frivillig aktivitet, og dermed også utenfor all kontroll. Hvordan slipper selskapene unna med dette? Jo, våre politikere, både på nasjonalt og europeisk plan, har lagt til grunn den samme misforståtte, overforenklede markedstenkningen med overdrevet tro på aksjonærenes profittmaksimering som ledetråd.

Staten må være villig til å bruke selskapslovgivningen som det samfunnsverktøy det er. Dersom vi er enige om at vi ønsker et bærekraftig samfunn, og lovgiver bestemmer seg for å ta målet om bærekraftig utvikling på alvor, kan vi gå løs på spørsmålet om hvordan vi skal la hensynet til mennesker og miljø dominere i styringen av selskapenes virksomhet. Svaret ligger i styrets rolle - styret er det selskapsorganet som har ansvaret for å utvikle selskapets strategi og policy, og sørge for retningslinjer som gjør at dette gjennomføres nedover i selskapet.

I det minste må statlige og andre offentlige bedrifter, sammen med en enhetlig fagbevegelse, kreve at styrenes strategi for bærekraft effektueres i den daglige drift. Det er styret som har det overordnede ansvaret for å ta hensyn til og balansere alle de involverte og berørte interessene. Som de siste års "corporate governance"-debatt har vist, går utviklingen imidlertid heller i retning av å søke å innsnevre styrets og ledelsens fokus til kun å gjelde profittmaksimering for aksjonærene. Opsjonsavtalene er bare et eksempel på forsøk på å gjøre aksjonærinteressen til det styrende for selskapene. Slike «profittstyrer» må ut av selskapene og erstattes av organer som har menneske- og naturvern i fokus.

Vi trenger vi en selskapsrettslig omdefinering av selskapets rolle, og en klargjøring av styrets rolle og posisjon. Dette må skje før tenketankene til markeds- og Høyre-politikerne får råde den ideologiske grunn aleine. Ikke la profittstyrene slippe unna!