Lenger har vi ikke kommet

(Hans Petter Hansen - nr 27 - 2001) For vel en uke siden kom Aftenposten med en riktig «gla»-nyhet for unge i etableringsfasen. Et nytt lånetilbud i Husbanken skal gjøre det mulig å kjøpe en rimelig leilighet i Oslo-området uten egenkapital. Lånetilbudet gir opptil 90 prosent lån til unge folk i etableringsfasen i Oslo og åtte nabokommuner. Resten kan kjøperne finansiere med etableringslån som gis av kommunene. Men forutsetningene er at boligene ikke koster mer enn 800 000 kroner for ett-roms på 30 kvadratmeter, eller 1,6 millioner for tre-roms på 70 kvadratmeter. Dette høres jo i og for seg bra og forhåpningsfullt ut for de mange unge i etableringsfasen som er på fortvilet jakt etter et trygt og godt sted å bo. Men OBOS-direktør Martin Mæland, slår «kaldt vann i blodet» på de forhåpningsfulle:

«Tomtekostnadene (i det høyrestyrte Oslo) er så høye at dette ikke går. Husbankens opplegg gir kvadratmeterpris på 21 000 kroner. Vi har ingen prosjekter i dag som kommer inn under disse rammene,» sier Mæland.

Som eksempel viser han til at på Holmlia, hvor OBOS sitter med forholdsvis billige tomter fra tidligere oppkjøp, kommer kostnadene likevel opp i 24 000 kroner kvadratmeteren (2,4 millioner for en leilighet ikke større enn 100 kvadratmeter). Andre steder, f. eks. I Heimdalsgata på Grønland (tidligere et typisk arbeiderstrøk, i dag en bydel med mange innvanderere), er tomteprisen så vidt høy at kostnadene vil bli på over 28 000 kroner pr. kvadratmeter.

Er det ikke bra at Husbanken kommer med et slikt tilbud til unge uformuende i etableringsfasen, et tilbud hvor intensjonen er at de skal kunne skaffe seg en ny leilighet uten å trygle om langt dyrere lån fra det private bank- og lånemarked? Jo, selvsagt. Men som OBOS-direktøren med rette peker på: Det er jo et slag i lufta når verken de kommunale eller statlige myndigheter kommer med tiltak som sikrer boligsamvirket tomter til priser som gjør det mulig å bygge til «overkommelige» priser, det være seg for unge i etableringsfasen eller for andre med lave eller middels årsinntekter. Og som vist overfor: I så henseende ter det høyrestyrte Oslo med sin «tomtemarkedspris» seg som en «versting» av styggeste slag. At det rammer de svakeste blant oss, sier seg selv.

Langtfra alle i Oslo og omegn sliter med vanskelig boforhold og dårlig økonomi. Det viser ikke minst en annen «gla»-nyhet i Aftenposten under overskriften «Gyldent år for millionærbarn», hvor det innledningsvis heter:

«Det kaster fortsatt godt av seg å være født med en sølvskje i munnen. Den minst kjente av Midelfart-arvingene, Hermine, pyntet i fjor på sin formue med nærmere 40 millioner kroner. Tre barn av skipsmegler Eivind Astrup kan også skilte med formuer i 40-millionersklassen. Inntekter opp til 15 millioner kroner er det heller ikke for dem noen grunn til klage over - slett ikke for yngstemannen, Henning, som fylte 19 år for to måneder siden. Hva Rema-eieren Odd Reitan angår, så har den ene av hans to sønner, Kjell Magnus, nå nærmere 77 millioner på bok, mens storebror, Ole Robert, året før hadde rundt det dobbelte i formue. Torstein Tvenges sønn, Magnus, 21 år gammel, står i årets Oslo-likning bokført med hyggelige 36,8 millioner på bok, mens nettoinntekten var hele 4,1 millioner.»

Lenger har vi altså ikke kommet i vårt land, styrt vekselsvis av sosialdemokratiet og de borgerlige partier. Klasseskillet er der, nå som før. Det forteller så mangt, ikke minst ovenstående - der tusener unge i etableringsfasen og andre ikke har råd til å skaffe seg en så selvfølglig rett som det å kunne bo, trygt og godt, til en overkommelig pris. Dette i motsetning til millionærbarna og rikfolket i sin helhet, som har råd til alt. Og som vi vet, de «tåler inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv!»