Norge år 2001: ”Alvorlig kreftsyke overlatt til tilfeldigheter” New

(Hans Petter Hansen - nr 31 - 2001) Mens ledende politikere, det være seg fra Ap til Høyre og Frp, under valgkampen slåss så busta fyker om skattetrykket her i landet er for stort eller ikke (men tier om at de og andre partier -også SV - stod sammen i Stortinget om å øke og utvide momsbeskatningen, den mest usosiale beskatning som fins) kommer et ”nødrop”, ledsaget av en skarp advarsel, fra klinikkoverlege Per Engstrand ved Telemark sentralsykehus vedrørende situasjonen landet:

- Vi vet at mellom 7000 og 10000 alvorlige syke kreftpasienter sliter med alvorlige smerteproblem. Av disse mener vi at rundt halvparten ikke får de hjelpen de kunne ha fått. Få sentralsykehus har etablert tilbud som kan lette smerten. Det handler i liten grad om mangel på kompetanse, men om mangel på penger. Vi har kunnskap og kompetanse, men møter veggen i våre planer. Fylkeskommuner, sykehus og departement krangler om hvem som skal ta regningen. I mellomtiden fortsetter alvorlige kreftsyke å være overlatt til tilfeldigheter og personlig engasjement hos enkeltpersoner i helsevesenet, sier klinikkoverlegen i et intervju med Aftenpostens Anne Hafstad.

Hun forteller at fagfolkene har beregnet at det vil koste 150 millioner kroner i året å drive lindrende sengeenheter ved fem regionsykehus og 12 sentralsykehus, men bare 20 millioner kroner ble avsatt til lindrende behandling på sykehusene i fjor. For inneværende år ble beløpet redusert til åtte millioner!

- Dette skaper problemer for oss. Når vi etablerte et til bud med ansettelse av nødvendig fagpersonell, regnet vi med at potten i statsbudsjettet heller økte enn kuttes, sier avdelingsoverlege Kjell M. Tveit ved onkologisk avdeling på Ullevål sykehus. At dette er en utvikling stikk i strid med alle politiske partiers tidligere lovnader om at uhelbredelige syke kreftpasienter skal få nødvendige lindrende behandling for å gjøres deres siste tid best mulig uten smerter, sier seg selv.

Så kan man spørre: Hvordan kan dette ha seg at Norge, som ikke minst takket være sine fiske- og oljerikdommer er et av de rikeste land i verden, ”ikke har råd” til å komme sine mest alvorlige kreftsyke til unnsetning? Det kan jo ikke skyldes uvidenhet. Man kjenner jo antallet. Det kan vel heller ikke skyldes råskap overfor andres lidelser. Nei, men fakta er fakta, og ovenstående sammen med mangt annet, ikke minst den bedrøvelige situasjonen for ubemidlede unge og eldre på boligmarkedet, forteller at noe er meget galt med de økonomiske prioriteringer i dagens Norge. Man fristes faktisk til å si seg enig med VGs politiske redaktør, Olav Versto, som i sin lørdagsspalte skriver: ”Valgkampen er som styringen av landet; kortsiktig, springende, vinglende, selvmotsigende og uten fasthet og konsekvens.”

Jo, dette stemmer så avgjort. For i tillegg til ovenstående kommer ifølge forsker, Dag Harald Claes, at på grunn av Norges tilslutning til EØS har politikerne mistet mer makt til Brüssel (EU) enn folk i sin alminnelighet vet om. Til Aftenposten sier han at 50 EU-byråkrater i Brüssel blander seg stadig inn i norske samfunnsforhold. EFTAS overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA) har en mening om alt fra laksefisket i Finnmark og manglende damedusjer på fiskemottak til kjønnskvotering på Universitetet i Oslo. Ikke bare betegner ESA norske regler som skal beskytte lokalbefolkningens rettigheter til jakt og innenlandsfiske som EØS-stridige, men også at kjønnskvoteringsregler er det fordi de hindrer ”den frie flyt av arbeidskraft som er avtalefestet i EØS”.

Folkemakt mot pengemakt – nasjonalt som internasjonalt. Det er hva valgkampen anno 2001 burde ha dreid seg om. Men typisk nok: NKP som har dette som sin hovedparole stenges ute fra ”valgkampen” i de viktigste media, radio og TV. I stedet serveres velgerne ”lissom-slåss-kamper” mellom Ap, Høyre og Frp. Og det i en situasjon der et søkkrikt lands bevilgende myndigheter ser seg ute av stand til å bidra med sitt for å lindre smerten for mellom 7000 og 10 000 alvorlig kreftsyke.