Krisa rammer fortsatt

(Hans Petter Hansen - nr 5 - 2010) ” – Dette er et lønnsoppgjør i solidaritet med de som er i ferd med å miste jobbene sine, med de lavlønte og underbetalte kvinnene.”

Slik starter siste LO-aktuelt sin omtale av krisa og forholdene i norsk arbeidsliv. LO-leder Roar Flåthen uttrykte stor bekymring for situasjonen ute i Europa hvor stimuleringspakkene nå skal betales tilbake, noe man slipper i Norge. Mange av våre medlemmer har likevel en utrygg framtid. Det er ikke lenger full etterspørsel etter det vi produserer. Prisene er låge og det er tomme ordrebøker. Dette må vi ta hensyn til når vi utformer vår tariffpolitikk, sa Flåthen.

Videre har LOs representantskap vedtatt fem tariffkrav:

• Sikring av kjøpekraften for alle.
• En kombinasjon av egne sentrale tillegg, bedring av minstelønnssatser og garantiordninger som fremmer likelønn og bekjemper lavlønn.
• Strukturelle tiltak rettet mot å fremme likelønn, seriøsitet og lønnsevne i utsatte bransjer.
• Prioritering av kvinnedominerte grupper i offentlig sektor innenfor sentralt avtalte rammer.
• Trepartsprosjekt i offentlig sektor for nedbygging av ufrivillig deltid.

Her inngår gode og riktige punkter for opprettholdelse av et noenlunde brukbart arbeidsliv – til tross for krisa.

Altså: Krisa ligger over Europa (og hele den kapitalistiske verden.) Så lenge Norge er med i denne verden, det vil si ikke gjør forsøk på å bygge ned de kapitalistiske særtrekk i landet og overføre våre handelsforbindelser til slike land på kloden som bygger mindre på den kapitalistiske modellen, så blir Norge utsatt for den krisa som rår under kapitalismen.

I kampen for likelønn, kjøpekraft – og inn- og utleie av arbeidskraft må det settes inn tiltak som demper virkningene av at det er et kapitalistisk samfunn organisasjonen LO arbeider i. Det må erkjennes at de tiltakene har en betydning for at Norge er i en bedre situasjon enn mange kapitalistiske land i dagens verden. Men også Norges materielle ressurser betyr mye når det gjelder å dempe krisa.

Likevel er det altså slik at Norge som en del av den kapitalistiske verden blir sterkt påvirket av de vansker og økonomiske nedskjæringer som denne verden blir utsatt for under krisa. Og som vanlig er det ingen som kan si når krisa vil være slutt. Men vi kommunister kan i hvert fall spekulere på om denne krisa er annerledes enn andre kriser, f. eks. den på 1930-tallet. Krisas utvikling vil vise om den er av en annen karakter enn tidligere kriser. Det vil være en viktig erfaring, i særdeleshet for kommunistene å ta med seg når innholdet i den videre klassekampen skal planlegges.

Dersom denne krisa er av en annen karakter enn tidligere kapitalistiske kriser, vil altså dette være en stor utfordring til den kommunistiske bevegelsen. Det må føre til at kommunistene i de ulike land i større utstrekning må komme sammen for å planlegge strategi og taktikk i den videre kampen.

Forutsetningen for at kommunistene skal bli involvert i en slik kamp er at de kommunistiske partiene får større tillit og oppslutning i befolkningen. Det betyr at stemmetallet for kommunistpartiene må øke kraftig. Krisa må være så djup at arbeiderklassen og middelklassen innser at utviklingen må endre retning.

En advarsel: Krisa kan føre til at den politiske utviklingen går mot høyre – i retning av fascismen. Det vil være en tragedie om så skulle skje. Men vi kan ikke være sikre på at folket har lært av eller ikke har glemt fascismens og nazismens katastroferegimer i Europa og andre steder.