Stem på de grønne - støtt blå politikk

Miljøpartiet De Grønne (MDG) vil fnyse av en slik påstand da de for tiden poserer som radikale alibi for et «grønt skifte». Dette skiftet var også et mantra for V, SP og SV i valgkampen. Rødt så muligheten til stemmegevinst og hoppet på dette skifte i 12. time. Ukritisk har man tatt MGD til sine bryst i klimakampens hete. Klimaspørsmålet er viktig men det må settes inn i en kontekst som viser til en dypere forståelse for hvordan utfordringene kan angripes. De Grønnes ideologiske og politiske ståsted ellers i Europa viser at de grønne partiene skifter beite etter politiske posisjoner hvor deres hovedagenda – reinere miljø – kommer i bakgrunnen. Selv om miljøkrisen i Europa, og Norge, har ført til større bevissthet om hva forsøpling og forsuring av naturen fører med seg, har De Grønne ingen gjennomgripende politikk for å stanse utviklingen. Krefter som primært har profitert på miljøødeleggelsene, kapitalismen, fredes og miljøkampen reduseres til enkelte delreformer. Reformene gjennomføres i våre storbyer med tvang og moralisme mot enkeltmennesker og lokalmiljøer uten fokus på de sterke kapitalkreftene som er drivreima i den miljøskadelige produksjonen.

Harald Ø. Reppesgaard

Det er sannsynligvis flere årsaker til at MDG har slått igjennom i den senere tiden, men når partiet selv peker på de andre partienes manglende evne til å vinne gjennom i miljøpolitiske spørsmål, så har de nok et svært viktig poeng. SVs miljøtroverdighet er tynnslitt etter åtte år i regjering, og heller ikke de andre partiene som ynder å fremstille seg som miljøpartier, særlig Venstre og KrF, har særlig mye mer å vise til. Så har de da heller ikke satt en styring og kontroll med de nasjonale og internasjonale kapitalkreftene som en forutsetning for sine miljøengasjement. Samtidig kommer man heller ikke forbi at den tiltagende blokkdelingen av norsk politikk har vært medvirkende. Den politiske debatten har i økende grad kretset rundt hvem som er best egnet til å sitte i regjering, og det å kritisere en regjering man selv støtter, sitter stadig lenger inne. MDG, derimot, kritiserer både Høyre og Arbeiderpartiet, er de etter kommunevalget i 2019 tvunget til å moderere seg, alt etter hva de velger av samarbeidspartnere. Samarbeidet mellom MDG og «Bompengepartiet» i Stavanger er ikke oppsiktsvekkende når politiske posisjoner frister for sterkt..

MDGs styrke sammenlignet med de øvrige stortingspartiene, er at de møter klimatrusselen med et helt annet alvor som tendere til fanatisme.. I stedet for å henfalle til eventyr og fabuleringer om markedsløsninger og klimakvoter, maner de til handling her og nå. Men i dette, kaster de samtidig alle andre kort. Andre politiske saker blir gjort irrelevante. Deres uttalte mål er en grønn blokk, men hva annet enn grønn denne blokken skal være, sier de fint lite om.
Klimakrisa er nært knyttet til den massive produksjons- og forbruksveksten som har funnet sted i vår del av verden de siste par hundre år. Ut fra denne sammenhengen konkluderer MDG med at veksten må stagges.

Mathias Bismo (Gnist) skrev allerede i 2014 er det ikke slik at vekst som sådan nødvendigvis fører til økte utslipp hvis nye produkter erstatter mer klimaskadelig produksjon. Det er imidlertid ikke slik at klimakrisa er et resultat av veksten alene. Tvert imot, både forbruksvekst og klimakrise henger sammen med en bakenforliggende faktor: profitten. All kapitalistisk produksjon har som mål den som investerer i produksjonen, vil ha mer tilbake enn det som opprinnelig ble investert. Det er dette som er hemmelig-heten bak den kapitalistiske veksten, men det tilfører samtidig produksjonen en miljøfiendtlig tendens. På den ene siden er miljø-teknologi fordyrende, og fremstår derfor, på samme måte som lønnsvekst, økte skatter osv., som en utgift i bedriftens regnskap. På den andre siden forutsetter veksten stadig økt forbruk, med de følgene det har for tilbud, vareutvalg osv. Selv med en politikk som demmer opp for noen av de verste utslagene, vil ikke dette endre kapitalismens tendens til økologisk overforbruk.

I sitt prinsipprogram satser De Grønne på «blandingsøkonomi» som Ap. Det står: »En god blandingsøkonomi forutsetter at velferdstjenester, infrastruktur og naturallmenning må forvaltes av fellesskapet via offentlig eierskap eller regulering.» Hva er en «god blandingsøkonomi»? I alle år etter krigen har dette vært en utopi selv med sosialdemokratiske regjeringer. Vi ser at det betyr at det økende grepet til kapitalkreftene i Norge skal fortsatt få fritt spillerom i et ukontrollert fritt marked. Partier som ønsker å innskrenke rovdriften på naturen samtidig som de vil opprettholde eller øke velstandsnivået innenfor rammene av et kapitalistisk system taler med to tunger, minst. I utgangspunktet er det ingenting som tilsier at MGs som APS politiske organisering av kapitalismen skulle være mer eller mindre miljøvennlig enn Høyres variant. Motsetningene går på kryss og tvers, og MDG forholder seg til dem de kan få mest av. Samtidig, om AP ikke er villige til å gå med på de ambisiøse kravene MDG tross alt stiller til norsk miljøpolitikk, er det heller ikke mer sannsynlig at Høyre vil gå med på dem. I et større perspektiv, er de for fult medlemskap i NATO og EØS. Opprustning og krigsøvelser er i orden. Selv med de enorme forurensninger det medfører og ødeleggelse av naturen. EØS krav om fritt marked og uhemmet produksjon f.eks. industrilandbruk er i orden. Disse og flere av disse sakene har en miljøkomponent. De paralleller til hvordan grønne partier har funnet koalisjonspartnerne i andre land som ikke på noen måte vil redusere kapitalistiske produksjonsformer
I stedet for å forandre samfunnet for å kunne skape en bærekraftig framtid, skal samfunnet tøyles. Da bør man heller ikke forundres over om MDG, på tross av økt oppslutning, forblir et overklassefenomen, slik blant annet det tyske søsterpartiet har utviklet seg til å bli.

Ser vi på utviklingen Die Grünen i Europa aner vi konturene av MDGs framtid i Norge
Fred og nedrustning var helt sentrale programpunkter for Die Grünen i Vest-Tyskland i partiets tidlige år. Kravet var utmelding av NATO, ensidig nedrustning og en omlegging av forsvaret til et ikkevoldsforsvar.
Da det ble klart at partiet ville gå inn i regjering i 1998, kunne likevel påtroppende utenriksminister Joseph Fischer berolige dem som var bekymret – grønn deltakelse i regjeringen ville ikke bryte med kontinuiteten i tysk utenrikspolitikk. Og da NATO året etter gikk til krig mot Jugoslavia, var det et så godt som samlet parti som stilte seg bak den tyske deltakelsen, akkurat som de senere skulle gjøre i forbindelse med angrepet på Afghanistan. Fra 1998 til 2002 ble tyske utgifter til militære utenlandsoperasjoner tidoblet – med Die Grünen som regjeringspartner.
Die Energiewende i Tyskland har ført til at strømmen blir et luksusgode for De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. 

Die Energiewende, eller energiomleggingen, regnes som en av Die Grünens største seire i Tyskland. Hovedessensen i programmet er at man i stedet for å straffe dem som produserer ikke-fornybar energi skal belønne dem som produserer fornybar energi. Dette gjøres ved hjelp av et subsidiesystem der produsenter av fornybar energi gis garantier for en pris som ligger over markedsprisen, og pengene til dette genereres av en hel rekke ulike former for avgifter til forbrukerne. Siden 2000 har strømregningen for den gjennomsnittlige tysker  blitt mer enn fordoblet – om lag 2/3 av økningen skyldes disse avgiftene.

Ved siden av større vindmølleprosjekter og lignende, finansierer også subsidiene solcellepaneler som gjerne legges på tak av private bolighus. Også disse har rett til de samme subsidiene, noe som gjør at de kommer bedre ut av det økonomisk enn om man ikke gjør det. Bare halvparten av den tyske befolkningen eier egen bolig, mens den andre halvparten befinner seg på leiemarkedet. Den sistnevnte halvparten må selvsagt betale avgiftene på strømmen, som alle andre, men siden de ikke eier boligen, vil de ikke kunne benytte seg av subsidiene. Dermed blir det denne halvparten som finansierer villaeiernes pengebesparende tiltak. 

Etter hvert som de sosiale konsekvensene har åpenbart seg, samtidig som det foreløpig ikke har vært noen merkbar nedgang i klimagassutslippene, har flere partier tatt til orde for å endre innretningen. Men ikke Die Grünen.
Det er ingen konsekvent miljøpolitikk innenfor kapitalismens rammer. Bedre alibi for en høyrepolitikk finnes ikke.