BIFF À LA PHNOM PENH New

Han tråler smågatene øst for Gare Montparnasse på jakt etter et hotell. Vil ikke bo for langt unna Marions leilighet, i tilfelle hun skulle dukke opp i løpet av kvelden. Toget hadde ankommet Gare du Nord først nokså sent på ettermiddagen, så han ringte ikke på hos henne før ved nittentiden. Etter fire ring ga han opp. En eldre mann åpnet døren til naboleiligheten og stakk hodet ut i det han var på vei tilbake til heisen. Naboen hadde sett henne låse seg inn etter jobb, men ikke siden. Han lurte på om hun kunne ha glemt at det var i dag han kom ned fra København. Det var fåfengt å bli stående ved en låst dør og vente i det uvisse, så han bestemte seg for å finne et annet sted å bo for natten. Den gamle heisen med smijernsgitter og netting rundt sjakten pep og gnisset på veien ned igjen til parterre og minnet om en scene fra Bertolucchis Siste tango i Paris. Han la igjen beskjed til Marion hos portnersken, sa god kveld og gikk ut igjen på gaten.

Barer og bistroer er allerede godt befolket av mennesker som slapper av i den lune kveldsluften. Hist og her slår eksotiske matdufter ut gjennom vinduer og vifteanlegg. Knatringen fra mopeder, bilhorn, europeiske og afrikanske setningsbrokker byger seg opp til en urban fransk be bop i det han krysser Boulevard Montparnasse. Smågatene rundt Rue de la Gaite er stillere, men stinnere av vibbene som følger med mørkets gjerninger. En del hjemløse, prostituerte og junkies driver hvileløst langs fortauene. De er jegere på sin måte, og blant jegere føler han seg alltid som et potensielt bytte. Om ikke annet, som en vandrende lommebok. På en råere måte, enn for eksempel i et kjøpesenter eller hos saksbehandleren i banken.

På et enkelt emaljert skilt leser han: Hotel. Prèmiere ètage. Verken mer eller mindre. Ingen stjerneangivelse. Ikke noe logo fra en eller annen kjede. Kort og godt Hotell, andre etasje; punktum. Døren er til venstre for en bar på gateplanet. Et par sitter og råkliner ved bardisken innenfor. Han går inn og opp en smal støvet trapp med blankslitte stålbeslag på trinnene. Gulnede lampetter med faretruende mange defekte lyspærer kaster et matt lys som kamuflerer dritten, men gjør det mulig å ta seg uskadd opp. Trinnene knaker og luften er stinn og krydret; mugg, matolje og piss tynt drasjert med stenk av billig parfyme og spritpreget østeuropeisk etterbarberingsvann. Herjet kjøtt. Surt kjønn. Kamuflert pest. På første trappeavsats finner han en malingslitt hvit dør med en luke i det øverste dørbladet. Over luken leser han: Rèception. Det er ikke noe skilt, bare selve ordet malt med sjablong rett på det gulnede dørbladet. Resepsjonen later til å være et vanlig rom innredet til en slags portnerstue.
Han trykker på ringeapparatet til høyre for døren. En hes mannsrøst banner høyt og hellig på fransk innenfor og legger til:
– Et øyeblikk, kommer straks!
Luken slår innover og danner et lite bord bak åpningen. Et magert, skjegget, latinsk ansikt med blodskutte øyeepler og rester av en råtten tanngard kommer til syne der inne. Karen skubber en rusten kontorstol på knirkende, usmurte hjul inntil innsiden av døren og setter seg. Hårene på brystkassen stikker ut gjennom hullene i en svett singlet dandert med kaffeflekker og tobakksrusk:
- Et rom?
Stemmen er en hes tobakksrøst som lyder livstrett på en rutinert måte, med et parallelt budskap i retning: Nå igjen, skal det aldri bli slutt på maset! Ut luken slår en eim av gammel fyll og surnet nikotin.

- Ja, et enkeltrom. Det billigste du har, takk!
Portieren måler ham med en litt mer nysgjerrig mine, i den grad det er mulig gjennom den lille luken:
- OK. Da blir det bad og toalett på korridoren. Hvor lenge? En time? To Timer?
- I første omgang til i morgen. Muligens lenger. Maks to-tre netter.
Portieren har nå stukket hodet halvveis ut av luken og får øye på ryggsekken han har stilt opp etter døren under den lille luken. Portierens forbausete mine tørker bort idet han forstår at han har med en bonde på byen å gjøre. Han kremter og fortsetter i en mildere tone:
- Helt til i morgen? Jeg foreslår at du tar en titt på rommet først. Så kan du bestemme deg etterpå.

Fortsettelse følger I neste nummer

Leif Jonny Mandelid