Etter innfallsmetoden? New

President Donald krysset en grense og dunket kamerat Kim gemenslig i ryggen. Avslappet og dagligdags og tilsynelatende med mot i bryst og vett i panne, vandret de to noen skritt innover i skummelt kommunistiske land, mens Kim spøkefullt kunne forsikre Donald om at han aldri hadde ventet å se en amerikansk president på dette stedet. Mon det!
   Modig, sier verdenspressen med både forundring og entusiasme i pennen. For er det ikke en total isolasjons- og sanksjonspolitikk som er greia fra verdens største kapitalist mot verdens verste kommunistiske diktatur? Og mot denne verdens fattigland? Med sanksjoner som skal stoppe sosialistisk samfunnsmakt og suicidal atomopprustning? Uansvarlig og dødsfarlig i motsetning til alle de andre atomlandene som bare har guds og menneskenes fred og forsoning som mål for sine stappfulle nukleære våpenarsenal.

Skivebom?
   Men det var sanksjoner som slett ikke fant veien til hverken hjerte eller fornuft hos Nord-Koreas leder. Derimot fikk landets befolkning som på forhånd heller ikke gikk til feite suppeboller, føle verdensboikotten i sine allerede slunkne tarmer.
   Fullstendig skivebom, Donald! Eller – mon det. For ingen vet bedre enn kapitalismens frontkjempere, at veien til skeptiske lands ledere går gjennom befolkningens mager. Jo tommere, jo tøffere. I hvert fall ovenfor land der skeptikerne er sosialister. Eller noe sånt.

   Utenrikspolitikk etter innfallsmetoden, kaller norske Aftenposten det. For her har vi jo liksom nok et eksempel på hva en politisk kannestøper av en businessmann kan finne på i en ansvarsfull samfunnsposisjon der hele klodens skjebne ligger i spillepotten. En generell og internasjonal vurdering av USAs president som den borgerlige pressen verden over har dyttet i oss med teskje helt siden denne mannens valgkamp for snart fire år siden. Uberegnelig, uforutsigbar, uvitende, dum, uerfaren og – altså, en mann som orienterer seg i det politiske terrenget verden over etter innfallsmetoden. Der enten lumbago eller yndlingsdeserten etter middagen kan avgjøre valget av kanontorden eller gemenslige dunk i ryggen.

En hyperaktiv business-slugger
   Å undervurdere en mann som har klart å bli mangemilliardær i monopolkapitalismens hjemland, er ikke bare stupid innenfor faget alminnelig psykologi, men direkte farlig når det gjelder livets eksistens på denne klodens. Selv om han blir plassert i en tilsynelatende håpløs oppgave for en politisk kannestøper av en businessmann.

   Jeg vil tro at president Donalds evne til analyse, til logisk planlegging, til å kalkulere og veie momenter mot hverandre, er i førsteklasses kondisjon etter mange års trening i å knuse forretningskonkurrenter. USA valgte ikke bare en styrtrik mann med et familiedynasti i ryggen – slike som Kennedy og Bush, men en hyperaktiv business-slugger med alle knep – fra rakett-trusler til teatralsk uforutsigbarhet, i porteføljen.

   Dette er ingen mann som bedriver utenrikspolitikk etter innfallsmetoden, ikke innenrikspolitikk heller. Alt han gjør følger presise kalkyler tuftet på tusenårig handelstradisjoner og forretningskynisme. Virkemidlene er – blant mange, tryllekunstnerens illusjonistiske knep med å lede oppmerksomheten vekk fra den egentlige handling, en latterliggjøring av seg selv som trigger motstandernes hybris, og i alle sammenhenger å stå fram som et offer for medienes og offentlighetens nedrige angrep.

Femtekolonister i politikken
   Kort sagt – det Trump har gjort, er å ta med seg forretningsmannen inn i Det hvite hus, og overfør sine velprøvde forretningsmetoder og -erfaringer til det politiske livet. Og sannheten er vel ikke så veldig langt unna at dette er en vellykket operasjon. Vi vet jo at det private forretnings-­ og bedriftslivet har lært mye av idrettens organisasjonsmessige løsninger på samspill og lagspill. Vi vet at Forsvarets lederopplæring og trening i militære kommandolinjer er enkle å overføre og blir sterke fortrinn når de store konsernene skal tilsette sine toppledere. Og vi vet at samrøret mellom toppolitikk og næringsliv med stadig utveksling av medarbeidere på høyt nivå skjer med alle partier. Politikere er nyttige døråpnere i big business, og forretningsfolk med baklomma full av sluhet og innersvinger, har gjennom tidene vært suksessfulle femtekolonister i politikken, avhengig av befolkningens samfunnsbevissthet. Ikke minst har pavestolen fulgt denne surdeigens oppskrift og bedrevet alt fra sjørøveri i Middelhavet til verdensomspennende børs-, bank-, finans- og forretningsvirksomhet helt siden Firenze-dynastiene renkespill i handels- og finanskapitalismens spede begynnelse i Europa. Mannen som engang drev pengevekslerne ut av tempelet i Jerusalem, gjorde tydeligvis et unntak for pavestolen i Roma.

Economy, Stupid
   Men når dette er sagt – tillater ikke demokratiet at folk fra big business kan være folkevalgte politiker? Og at metodene og erfaringene fra deres yrkesliv ikke er brukbare i det politiske liv? Selvfølgelig er de det – et demokrati som setter uoverskridelige grenser mot yrker og bransjer, setter også skiller mellom mennesker. Vi må bare forstå at velger vi en storkapitalist som Trump, eller en besteborgerlig bergensfrue som Solberg, til en politisk toppstilling idag, får vi også en borgerlig politikk basert på kapitalistisk nyliberal markedsøkonomi, praktisert med alle de metoder en dynamiske og effektiv forretningsdrift bygger på.

   Det vil være en skjebnesvanger feil å tro at Donald Trump – eller Erna Solberg for den saken skyld, ikke kan styre imperier fordi de mangler politisk innsikt og erfaring. Eller oppfører seg som klovner. Deres hjemmebane er også av imperial natur, og sannsynligvis med et langt større maktpotensial enn det som skjuler seg bak Vestens demokratiske fasader. Vi bør også huske Bill Clintons forklaring på hvorfor han knuste Bush senior i valgkampen like etter den første Irak-krigen – ‘Economy, Stupid!’

   For det er når vi alle er opptatt av ‘dumpetere’ som Nero, Boris Jeltsin, Boris Johnson og Donald Trump, for ikke å snakke om vår egen andedams Sylvi Listhaug, at vi ser i gal retning, og at det skjer avgjørende ting på en helt annen kant. Hokus, pokus, sier illusjonisten med flossen full av kaniner.

En moderne ‘kald krig’
   I skolefaget samfunnslære burde et grunnleggende utgangspunkt være Platons Hulelignelse i hovedverket Staten. Og ikke glem monopolkapitalismens mest grunnleggende konkurranseprinsipp – enten knuser du konkurrenten din og tråkker ham ned i søla, eller du kjøper ham – på billigsalg. Hva akter monopolkapitalisten og USA-president Donald å gjøre med konkurrenter som Nord-Korea og Iran? Kald krig? Å nei, det gjelder bare andre giganter som Sovjet, dagens Russland og Kina. I Trumps verden betyr kald krig konkurranse med en likeverdig eller overlegen motstander, og den foregår stort sett under beltestedet der kanontorden er byttet ut med propagandaens og manipuleringens løgnaktige maskespill. Spør Julian Assange, Edward Snowdon, Chelsea Manning og – for den sakens skyld, kinesiske Huawei, om den saken.

   For det dreier seg om kald krig – en moderne, oppdatert kald krig der løgnens psykologi, manipulering og ideologisk propaganda er byttet ut med forretningslivets iskalde kynisme og de dunkle styrerommenes private lover unndratt forvaltningslov og offentlig innsyn, høyt hevet over demokratienes folkevalgte nasjonalforsamlinger. Donald Trump, Jens Stoltenberg eller Erna Solberg – der er det ingen forskjell.