Nasjonalmuseet og Fredriksen, borgerlig kulturpolitikk på sitt verste New

Skribent og kunsthistoriker med hovedvekt på kunstsosiologi
Sommerens godt planlagte og dyktig regisserte kulturdebatt er rederdynastiet Fredriksens lukrative utlån av sin kunstsamling til Norges Nasjonalmuseum. Med vanlig dansk forakt for eiendomsretten til norske kulturskatter, styrer Nasjonalmuseets direktør myndighet og forvaltningsrett over i private hender. Forholdet mellom offentlige og private kunstsamlinger har alltid vært donor- og mesén-basert der museene og galleriene har fått betydelige kunstsamlinger til odel og eie – kanskje med et forbehold om at donoren får knyttet sitt navn til samlingen. Og det er jo greit.

   Men tro ikke at dette er tilfeldig eller for så vidt et moderne utslag av dansketidens ran av norske middelalderskatter, for dette handler ikke om familien Fredriksen, om Nasjonalmuseet eller dets danske direktør. Det handler om regjeringens kulturpolitikk. Allerede i denne regjeringens første år ble det lansert storslåtte planer om privat medvirkning til kulturlivet og det museale Norge, der de rikes giverglede og spekulative investeringsiver i børsnotert kunst skulle forenes med offentlig kulturpolitikk. Ikke helt ulikt NRKs narredrakt der programsponsing liksom ikke skal være regulær reklame. Bør vi ikke tenke nøyere over sponsorenes og de private kulturgrossistenes direksjonskrav som deres økonomiske giverglede gir dem? Vil det f.eks. være helt greit at NRK slakter en av sine sponsorer gjennom et gravejournalistisk program?

Per Andreas Kveseth.

Lavere offentlig forbruk – lavere skatt
   Og bakgrunnen for en slik kulturtankegang i en nyliberal markedstid? 
   I enhver sosial samfunnsdebatt i skyggen av økonomiske og politiske agendaer, er det nødvendig å huske at borgerskapets grunnideer om et samfunn, er at det bør være så godt som usynlig – helst ikkeeksisterende som Margareth Thatcher uttrykte det: ‘There is no such thing as Society’. Denne fornektingen av samfunn og statsbygging beror på den historiske tradisjonen i all borgerlig tenkning, at utgiftene til stat og samfunn øker proporsjonalt med statens og samfunnets kvalitative og kvantitative utvikling, og at disse utgiftene må kompenseres med økte skatter. Og borgerskapets hatobjekt nr. 1 gjennom alle tider etter middelalderens føydalsamfunn, er som kjent skatter og avgifter.
   I partier som Høyre og Frp er det nærmest en ryggmargsrefleks å gripe etter revolveren bare ordet skatt blir nevnt, og slik har det vært – spesielt etter 1800-tallet da embetsstanden var selve denne ryggraden i borgerskapet. Først og fremst fordi skattesystemet, da stendersamfunnet ble avløst av klassesamfunnet, kom arbeiderklassen til gode etter at arbeiderbevegelsen fikk kjempet fram omfattende sosiale goder innenfor helse, skole, trygder, osv. I motsetning til den føydale middelalderens samfunnspyramide der adelen og geistligheten var fritatt for skatter, og allmuens skatter og tiender bare gikk én vei – oppover i pyramiden, og stort sett ble brukt til kriger og overdådig luksusliv for konge og overklasse.

 Statens oppgaver – politi og forsvar
   Selv om vår moderne overklasse sitter på glør når begreper som progressiv beskatning blir nevnt, er det likevel ikke lett å gjøre protestene stuerene etter at omfordeling ble honnørord framfor forfordeling, og etter at arbeiderklassens lovregulerte velferdsstat erstattet borgerskapet velferdssamfunn tuftet på almisser, filantropi og altruisme. Selv om besteborgeren aldri så mye mener han fortjener et bedre og rikere liv enn proletaren, er det ikke lett å finne akseptable argumenter mot slagord som å ‘yte etter evne og fortære etter behov’. Det skal ikke mye ubalanse til i den sosiale skålvekta før debatten om likhets- og forskjellssamfunnet blusser opp.

   Hva kan en borgerlig regjering gjøre med dette forholdet? Det sentrale målet vil alltid være skatte- og avgiftsreduksjoner, spesielt rettet mot borgerskapets egne. Og grunnlaget for skattereduksjoner er tilsvarende reduksjoner av de offentlige utgiftene. Det ble sagt direkte av et regjeringsmedlem for få uker siden – statens oppgaver bør innskrenkes til politi og forsvar, og knapt nok det. Kultur, velferd, helse og skole kan private ta seg av på en langt mer effektiv måte enn det offentlige. Og vi bør i langt sterkere grad benytte oss av private sikkerhetstjenester i samarbeid med politiet, og med private enheter med militær trening og militære oppgaver. Altså paramilitære enheter med så vel politioppdrag som militært forsvarsansvar. Og med samarbeidsforhold slik at militære enheter kan settes inn mot demonstrasjoner og gateopptøyer. Som det heter i ‘Perspectives for European Defence 2020’: ”…stadig dypere sosiale forskjeller i en globalisert økonomi i økende grad skal slå ned sosial uro med militære metoder”, og som forfatterne uten sjenanse slår fast at ”… jevnført med disse forholdene vil hæren i økt grad bli brukt til politioppdrag for å verne de rike mot raseriet til de fattige”.
   Er vi tilbake til 1930-tallets Menstad-slag da det nazifiserte statspolitiet og militære avdelinger med skarpe våpen tvang streikevaktene i kne slik at streikebryterne skulle få fritt leide inn fabrikkportene?

Borgerskapets paternalistiske og kommersielle samfunn 
   Det sentrale spørsmålet i forholdet Nasjonalmuseet/Fredriksen blir ikke stilt – hvorfor er det slik at vårt Nasjonalmuseums drift og eksistens skal være avhengig av private almisser og filantropi. Er et av verdens rikeste land så fattig at vi ikke makter å opprettholde en offentlig styrt og kontrollert akseptabel standard på bevaring og eksponering av vår nasjonale kulturarv? Og å sørge for at denne kultutarven blir kontinuerlig utvidet og forsterket med et minimum av menneskehetens internasjonale kulturbestrebelser? Å etablere hundre millioner kroner årlig til et slikt prosjekt vil koste hver norsk borger 20 kroner, en sum vi kan tidoble uten engang å komme i nærheten av en handlekurv på COOP eller Rema.
   Det industrikapitalistiske samfunnet etter 1700-tallet har alltid vært preget av økonomiske utbyttingssystemer med etterfølgende pengeinnsamlinger fra de samme utbyttede for å bøte på kapitalismens herjinger. Det er dette vi kaller det altruistiske og paternalistiske samfunnet der staten fraskriver seg ansvar for alle kapitalismens skjevheter og overlater de nødstedte til å plukke smulene fra de rikes bord. Der hvor ikke velmenende borgerkvinner har opprettet suppekjøkkener. Det er med denne paternalistiske overbygningen sammen med en omfattende kommersialisering alle sider ved vårt samfunn skal fungere.

Folkenes felleseide kultur og kulturarv
   Forholdet offentlig og privat villakunst handler om skattepolitikk og en aktiv kulturpolitikk til nytte og gavn for offentligheten og derfor også under kontroll av offentligheten. En annen viktig side ved en kulturarv, er at den belyser og forklarer en nasjons fortid, uansett om det dreier seg om verk av egne kunstnere, musikere eller forfattere, eller om det er importerte deler av det vi kan kalle verdensarven. Eller ganske enkelt av menneskenes dagligliv og folklore. De blir uansett biter i det store puslespillet som er et folks felleseide kultur og kulturarv, som igjen er viktige faktorer i nasjonens utvikling. Og det er gårsdagens avlagte historie som forteller at bare en borgerlig samfunnselite skal eie og styre denne arven og utviklingen.
   I denne saken er det Nasjonalmuseets styre og administrasjon som tenker gammeldags, det er en kapitalistfamilie som tenker kulturmakt, og det er en regjering som tenker ideologisk samfunnsmakt. Og alle roter de rundt i historiens søpledynge på jakt etter gårsdagens samfunnskonstruksjon. 

Når nasjonens kulturinteresser skal ivaretas
   Kunst er kapital. Selvfølgelig. Men kapital kan være – og er, så mangt. Noe kan måles i penger, men like mye er en uomsettelig og vernet kultur. En kulturarv er blant den aller viktigste kapitalen en nasjon har. Ingen av delene er det noe galt ved, men det kan være fornuftig å forstå at når noe måles i penger, ligger veien åpen også for spekulasjoner. Og det er vel ingen idag som ikke vet at kunst er et hett objekt på alle børser, og at vi antakelig bare kjenner til toppen av isfjellet når det gjelder forfalskninger av fortidens store kunstnere. Ikke minst den nyrike kapitalistgenerasjonen har oppdaget at kunst kan være gode investeringsmål med priser utenfor enhver virkelighet.

   Kulturministeren framstår ved første øyekast som nesten ulovlig naiv i denne saken. Faktisk er det hun som i første omgang bærer ansvaret for alt som skjer i offentlige museer og gallerier, og dermed plikter hun også å ta styring i en sak som denne. Hun kan snakke om sin ‘armlengdes avstand’ til statens kulturinstitusjoner så mye hun vil, og på den måten skjule sin egen usikkerhet – ikke når det gjelder forståelsen av kunst, men i det å opptre med ansvarets kraft og myndighet når nasjonens kulturinteresser skal ivaretas.

En intim familiesak
   Hennes standpunkt i saken er at hun fullt og helt overlater avgjørelsen til Nasjonalmuseets fagfolk som hun er villig til å gå i krigen for – både som fagpersoner og de faglige avgjørelser de tar. ‘Ingen ord kan beskrive hvor stor tillit jeg har til folkene på Nasjonalmuseet og deres faglige kredibilitet’, sier hun i et intervju. Jo da, fagfolk skal man stole på. Deres faglige vurderinger og råd skal betraktes som et helt nødvendig beslutningsgrunnlag. Men hvorfor later kulturministeren som om denne saken ikke også har en politisk side? En side som fagfolkene ikke har det minste med å gjøre, og som fullt og helt er hennes ansvar. At Fredriksen-søstrene gjerne vil hedre sin mamma, er helt greit, men at de skal få en av de største salene i det nye Nasjonalmuseet for å kunne gjøre dette, ligger langt utenfor kuratorenes faglige vurderinger, og er derfor ikke greit i det hele tatt. Enhver politisk vurdering av dette intime familiespørsmålet ville ekskludert den løsningen Nasjonalmuseet nå har godkjent.

Hjemfallsrett?
   Setter vi så hele det kuratoriske og faglige aspektet til side og betrakter saken utelukkende med en politisk innfallsvinkel, blir spørsmålet om kulturministerens holdning er kritikkverdig eller ikke. Den er kritikkverdig, ganske enkelt fordi hun ikke skiller mellom faglige og politiske forhold. Vi kan være enige eller uenige i e beslutningene som er tatt, men vi har valgt en borgerlig regjering, og kan neppe forvente annet enn borgerlig kulturpolitikk i en sak som denne. Hele saken koker ned til en prinsipiell og politisk debatt mellom et klassesamfunns to parter – borgerskapet og arbeiderklassen, der den ene parten mener at den rike mesenens altruisme med tilhørende kontroll- og eierrettigheter skal være en viktig del av kulturlivet, mens den andre vil ha et selvstendig samfunns- og felleseierskapsforhold til alt som til enhver tid defineres som vår kulturarv.
   Vi har en lov om hjemfallsrett knyttet til konsesjonslovgivningen som åpner for at ressurser knyttet til et opprinnelig felleseie, tilfaller staten vederlagsfritt etter konsesjonstidens utløp. Kanskje kunne en modifisert utgave av en slik ordning overføres til store kunstsamlinger av vesentlig verdi for det nasjonale fellesskap og nasjonens historie. Heller ikke ulikt den lovgivningen vi har når det gjelder fornminner, men gjerne med en nøktern erstatning etter en rimelig verditakst under ekspropriasjonslovens bokstaver. Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg søstrene Fredriksens omsorg for det norske folks tilgang til deres kunstsamling som et godt grunnlag for en slik ordning. Det er også verdt å minne om at det er vel tilrettelagte samfunnsforhold – bygd og betalt av fellesskapet, som er en stor del av grunnlaget for de store private formuene.

Et samfunns fellesskapstenkning
   I dette bildet er det intet i veien for opprettholdelse av parallelle private kulturinstitusjoner tuftet på altruisme eller kommers – eller en salig blanding, og der donasjoner av kunstsamlinger til offentlige museer også har en naturlig plass. Men der må betingelsene være krystallklare – donasjonen har med sin inntreden i fellesskapets nasjonale kulturarv for all tid tapt sin rett som privat eiendom. Det er denne fellesskapstenkningen som forholdet Nasjonalmuseet/Fredriksen bryter, men slett ikke annerledes enn slik all borgerlig politikk bryter med et samfunns fellesskapstenkning.