Slangen i Paradis New

USAs gjentatte forsøk på å anklage Russland for å påvirke valget av Donald Trump, bør ikke forundre noen, da det er som å se seg selv i speilet, for det er jo akkurat hva USA har bedrevet i en menneskealder minst,  for å befeste egen innflytelse i andre land.

Selv CIA måtte innrømme sin delaktighet i Chile, der den demokratisk valgte Salvador Allende ble styrtet til fordel for fascisten Pinochet, og det er ikke eneste gangen de har blandet seg inn I latinamerikansk veivalg. Nå sist for å destabilisere det sosialistiske forsøk i Venezuela. Men det finnes også en historie hvor innblandingen har satt sine uhyggelige spor etter seg. I øyriket Mickronesia i Stillehavet, et paradis som ble utsatt for en usynlig fiende og glemt av “verdenssamfunnet” bortsett fra noen opplevelseshungrige turister som boltrer seg i havet, forskånet fra den tragedie som rammet et helt øyfolk  med 66 prøvesprengninger og ikke minst hydrogenbomben Bravo, som var 1000 ganger større enn den som ble sendt over Hiroshima. 

Birgit Skjæren.

Jeg tror nok at et spørsmål om ordet “Bikini” mest ville brakt tankene hen på det moteplagget som ble lansert som en feiring av amerikanernes forvrengte stolthet over den første prøvesprengningen i fredstid 1946.  Også ved søk på Internet flommer det over av salgstilbud for badesesongen, mens symbolet for tidenes mest uhyggelige våpen sjelden forbindes med den ondskap som ble brukt mot uskyldig uvitende mennesker. Riktignok ble de 166 innbygerne forespurt om de ville gi øya deres “til menneskehetens beste” og evakuert, men bestemmelsen var allerede tatt, og Bikini-atollen skulle ofres uansett hva folket mente.  Men evakueringen ble en 40 års lang tragedie for øyfolket, da de først ble sendt til den ugjestmilde øya Rongerik, hvor de ikke kunne overleve av planter og fisk som før. Det ble forsøkt å sende noen av dem tilbake i tidlig 70-årene, men strålingen var fortsatt rekordhøy, så dermed ble Bikini-folket boende på øya Kili, 900 kilometer fra sitt hjemsted. Det ble ødeleggelsen av et  lykkelig naturfolk, og den amerikanske “sivilisasjonen” har heller ikke bidratt til noe godt for de vel 150 000 bebyggere i det mikronesiske øyriket. 

Like bortenfor de terroriserte Marshalløyene, ligger atollen Palau, som  har sett hva en kunstig sol kan forårsake av smerte og lidelse. De har hørt om hvordan barna lekte med det de trodde var snø, og hvordan drikkevann ble gult og hittil ukjente sykdommer som rammet øyfolket. Palau, eller Belau som er det originale navnet, har vært hærsatt av en rekke land, og først når amerikanerne befridde øya fra Japan, fikk de sin etterlengtede selvstendighet – trodde de. Men USA hadde allerede satt av øya til den amerikanske krigsmakt, så det ble ikke som folket forventet, da de skapte den aller første atomfrie grunnlov i verden.  Slik skulle det være i følge kvinnene, for intet politisk vedtak eller lovforslag kunne bli vedtatt uten kvinnerådets godkjennelse, men mennene fikk gjøre politiske jobben. Nesten som dagens mektigste kapitalgiganter  aldri stiller som president selv, men likevel avgjør alt. Dog i den motsatte siden av skalaen, selv om det var kvinnene som eide jord, men likevel som et naturfolk med en matriliniær arverekkefølge og et folkedemokrati alle var fornøyd med. Slik skulle det ikke fortsette, for slangen var allerede på vei inn i øyparadiset. 

I 1979 vedtok Palau sin første selvstendige grunnlov som en atomfri stat. Det ble samtidig gjort en klausul om at grunnlovsendringer ikke skulle skje med mindre enn 75% flertall. Dette ble en hard nøtt å knekke for USA, som prøvde å presse gjennom sin vilje med å påvirke til 8 folkeavstemninger  i løpet av ti år, fra 1979 -89. De ville ha gjennomført en foreslått pakt som skulle gi USA det militære herredømmet. Denne pakten fikk aldri flertall, og høvdingen Ibedul som kjempet imot, ble en helt for den internasjonale fredsbevegelsen og fikk et år “Den alternative Fredsprisen”. Dermed ble skuffelsen desto større, da han til slutt gikk over til den andre siden og støttet Pakten fra USA, og den ble innført med nesten 75% i parlamentet.  Ingen vet helt hvorfor denne høvdingen snudde, men det finnesogså en annen historie som i hvert fall ikke nevnes på norske nettsider om Palau. Den er blankpusset, men markspist som en slanges giftige epler. 
Folket på stillehavsøyene har hatt sine tusenårige tradisjoner med å bo og leve i ett med naturen. De fisket og dyrket jorda og  utviklet sitt egen form for demokrati og levde lykkelig uten mange av de negative sider ved vår “siviliserte” livsstil. De var også fritatt fra flere av våre sykdommer, men de skulle de få mangfold igjen etter at de vestlige land hadde gjort sitt inntog. Om ikke atomsprengningene var overgrep nok, så gjorde spesielt amerikanerne sin stille påvirkning,  og som det godt kan trekkes tråder fram til en rekke land ellers i verden. Utviklingshjelp og økonomisk støtte, noe som framstilles som udelt positivt, men resultatet har kanskje gitt et tydeligere negativt resultat på flere av de mikronesiske øyene. 

Bikini-folket fikk ikke noe godt liv etter at de ble evakuert til Rongerik, for der finnes ikke ressurser til å overleve på, da mye av planter og fisk er giftige. Men da aerikanerne så at Bikini-folket sultet, kom de med boksemat, noe som spredde seg over hel Mikronesia, med den effekt at folk vendte seg til bokseåpneren istedenfor å bruke sine nedarvede egenskaper til å utnytte naturlig føde. Noen av øyene var heller ikke egnet til å bebos, men det brydde amerikanerne seg først om da det ble nødvendig for dem å innta øyriket i sin geskjeft med å utvikle atompotensialet videre. Da valgte de den største atollen Kwajalein og brukte evakuerte fra Ebeye, som nå var blitt forslummet, til billig arbeidskraft. Utviklingshjelpen hadde gjort sitt. Meningen var å gjøre øyene økonomisk avhengig, og innføre moderne varer og ferdigmat. Slik ble et naturfolk og deres naturlige liv ødelagt. 

De gamle kvinnene på Palau har kanskje grått sine siste tårer  etter kampen om atomfrihet, for selv om Palau har fått sin fulle frihet i 1994, så den amerikanske tragedie blitt værende. Med den nye livstilen fulgte også med alkoholisme, narkotika og lediggang. Den stadig gjentatte infiseringa av amerikanske tenkemåte, har også resultert i, ikke bare total avhengighet av økonomisk bistand, men også politisk, der den engang så modige staten , nå er blitt et lydrike for USA, der de følger USA og Israel i avstemninger mot Palestina i FN og anerkjenner Taivan og ikke Kina, så det er tydelig at de gjentatte trusler for å skjære ned på bistand har virket på flere måter. Hele Mikronesia er er blitt USAs vasaller, vakkert nedtegnet på papiret, men med tap av selvbestemmelse og evne til å brødfø seg selv. 

Det er ikke mye vi har hørt om Mikronesia annet enn den militariserte øya Guam som fryktes å ligge innenfor rekkvidden av Kim Jung-uns missiler, for vestens motstandere lager overskrifter. Derfor ble vi også foret med skrekk etter ulykken i Tjernobyl, hvor de mest antisovjetiske hevddet at barn måtte holdes inne når det regnet, og reinsdyrkjøtt var omtrent som å leke med døden. Kanskje er det verd å sammenligne vår egen panikk den gangen, med de lidelser som øyfolket måtte igjennom, med ødelagt natur og skremmende sykdommer , som misdannelser, dødfødsler og hyppige krefttilfeller fram til i dag, hvor mange øyer fortsatt er radioaktive, og noen av dem opp til 1000 ganger det som måles i Tsjernobyl. Nå har også radioaktivt avfall begynt å lekke ut i havet fra en bunkers på den nå livsfarlige øya Runit, så det er ikke måte på mye redsler og ødeleggelser mennesker kan skape. 

Spesielt trist er det hvordan imperialistisk utbytting og press, har klart å forvandle et harmonisk folk til noe ganske annet, gjennom de stadige krav til nye folkeavstemninger som den USA-tro regjeringa  forlangte for å få det sta Paulau-folket til å godkjenne den USA-militariserte pakten framfor ønsket om en atomvåpenfri stat. Som også Bikini-folket ble lurt til å mene, når det hele begynte: “Det er Guds vilje”’
Det bemerkes deler av dette stoffet er hentet fra Else Hammerichs bok, “Harens Mod” 1990,