Maktkritisk journalistikk er truet New

Assange-saken viser at maktkritisk journalistikk er truet, og at det er trukket en grense for hva som aksepteres av pressefrihet i Vesten. 
Terje Alnes

Fengslingen av Julian Assange (bildet) har åpnet øynene på mange. I påvente av at Storbritannia skal ta stilling til utleveringsbegjæringen fra USA, sitter han nå fengslet under kritikkverdige forhold. Assange har vært en forfulgt mann i mange år, i dag er han psykisk nedkjørt og lider av angst og depresjon. Hans nærmeste frykter for livet hans.Er alle redaksjoner underlagt amerikansk jurisdiksjon? For første gang er en redaktør tiltalt etter «The Espionage Act» fra 1917. Julian Assange er ikke bosatt i USA, han er australsk statsborger, ikke amerikansk. WikiLeaks er ikke et amerikansk selskap. Likevel er han tiltalt etter amerikansk lov, og USA krever ham utlevert. Blir Assange dømt risikerer han å sitte i et amerikansk fengsel livet ut. Det åpner seg et skremmende perspektiv hvis land utleverer egne eller andres borgere, redaktører eller journalister, for noe de har publisert, og som USA mener er brudd på amerikansk lov. Amerikansk jurisdiksjon skal stoppe ved grensen. Det er selvsagt helt utenkelig at Storbritannia ville fengslet en redaktør på ordre fra Russland eller Kina, om denne redaktøren hadde gitt oss informasjon om krigsforbrytelser eller menneskerettighetsbrudd begått av disse statene, og var tiltalt etter en russisk eller kinesisk lov. Tanken er absurd. Like absurd, og like utålelig, er fengslingen av Julian Assange. Tanken på den skjebne som venter ham i et amerikansk fangehull bør skremme alle maktkritiske journalister, uansett hvor de er bosatt.Assange «forbrytelse» består i at han som redaktør for WikiLeaks ga journalister fra mange land tilgang til lekkede dokumenter. Disse avslørte bl.a. at USA har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i stor stil i Afghanistan og Irak. Denne informasjonen var ukjent for opinionen før WikiLeaks gjorde den kjent. Assange har ikke gjort annet enn det som en redaktør skal gjøre, ikke noe annet enn det vi frem til nå har ansett som en helt legal virksomhet i et demokrati med en fri presse. Blir Julian Assange utlevert og dømt bør alle redaksjoner frykte for konsekvensene, da kan nemlig ingen redaktør eller journalist føle seg trygg, ingen som trår over grensen for hva USA aksepterer av pressefrihet.Grensen for maktkritisk journalistikkAssange-saken stripper oss for de illusjonene vi måtte ha om at vår presse er fri. Den synliggjør at det er innført en grense for pressefriheten i Vesten, og trår noen over denne grensen er konsekvensene brutale. Vi kan bare slutte å kritisere autoritære regimer som forfølger og fengsler egne journalister, nå gjør Vesten det samme. Stefania Maurizi, journalist i italienske La Repubblica, innledet på arrangementet «Global Threats to Press Freedom», som ble holdt i Media City Bergen 22. august. Maurizi har jobbet med WikiLeaks-avsløringer i et tiår, og har samarbeidet med Glenn Greenwald i The Intercept om Snowden-filene. I sin innledning satte hun fingeren på hvor grensen går for hva som aksepteres av maktkritikk i vestlig presse. Det er ulike nivåer av makt i samfunnet. Vi har de synlige maktnivåene, representert med f.eks. valgte politikere. Om disse er involvert i korrupsjon, eller viser særs klanderverdig adferd, vil de liberale demokratiene tolerere at journalister gransker og avslører. Problemet oppstår når journalister berører det høyeste maktnivået, der stater og etterretningstjenester opererer. Dette maktnivået er beskyttet mot gransking og ansvarliggjøring bak tykke lag av hemmelighold, og besitter en ekte redsel for eksponering. Det er dette øverste maktnivået WikiLeaks og Julian Assange har avslørt, ved å operere som en kanal for varslere. Nå gjør myndigheter alt de kan for å stenge denne maktkritiske kanalen. Slik har Assange-saken vist hvor grensen for pressefriheten går. WikiLeaks har rettet et alvorlig slag mot maktpersoner og maktorganer som er vant til å operere som om de er hevet over loven, også den internasjonale rettsorden. Når pressen avslører etterretningsorganisasjoners eller krigsmaskinens mørkeste hemmeligheter ser vi at pressens frihet har en grense.Norsk presse feiger utOm en norsk redaktør vil publisere avsløringer om amerikanske krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd eller kanskje skitne hemmeligheter om hva NATO faktisk bedriver, kan vedkommende nå risikere tiltale og utleveringsbegjæring fra USA. Dessverre virker det som om norske redaktører flest ikke har tatt dette inn over seg.Eller er det akkurat det de har gjort? Er dette forklaringen på at norske pressefolk flest virker forbausende likegyldige til Julian Assange skjebne, eller til og med tar aktivt avstand fra ham?Assange-saken kan vise seg å ha stor betydning for hvordan pressen stiller seg til kommende avsløringer. Ved å gå målrettet mot en redaktør statueres et skrekkens eksempel. Neste gang en redaktør får tilgang til opplysninger som myndighetene vil holde skjult kan han velge å ikke publisere. Prisen for å offentliggjøre gjøres for høy.Juristen Mads Andenæs holdt et sterkt avslutningsinnlegg på  pressefrihetsarrangementet i Media City Bergen. Han var tydelig på at alle som støtter en fri presse og maktkritisk journalistikk må stille seg på Julian Assanges side. Han sa dette om pressefolk og andre som nå snur ryggen til Julian Assange:«Vær kritiske til folk som hevder de er for ytringsfriheten, og når de for en gangs skyld får en sak hvor det er en viktig statsinteresse som står imot, det er det ytringsfriheten i første rekke skal beskytte mot … overgrep fra mektige statsinteresser … når de får en sånn sak, så stiller de seg ikke på ytringsfrihetens side. Vær skeptisk til sånne synspunkter, vær skeptisk til sånne folk.»