Leder: Fra Frankrike til Albania: Sosial uro setter Europas gater i brann New

Misnøye med skoletilbud, offentlige tjenester, boligkrise og stigende drivstoffpriser har drevet fram en protesthøst over store deler av Europa.

Foto: Protester i Frankrike        AP Photo/Emma Da Silva

I ukevis har store folkemengder demonstrert i europeiske storbyer. I Frankrike, Italia og Albania har protestene vært preget av arrestasjoner, plyndring, ødeleggelser og vold. I Spania og Portugal har store teltleirer blitt satt opp for å protestere mot ågerpriser på boliger. Misnøyen gjelder mange uverdige forhold for arbeiderklassen i dette europeiske felleskapet
Unge europeere opplever en sterk følelse av usikkerhet og manglende kontroll, Så oppstår det plutselig en gnist som driver folk ut i gatene. I de store europeiske byene er det slagmarker på et tidspunkt der EUs ledende økonomier, deriblant Frankrike, Italia og Spania, nærmer seg avgjørende valg.

Uroen skjer også samtidig som Europa befinner seg i en nær dommedag for krigen i Ukraina og flertallet av befolkningen krever stopp i milliardenestøtten til Ukraina. Milliarder som skulle gå til velferd, utdanning, bolig og arbeidsplasser

I Tyskland handler det om unge menneskers kamp mot tvungen verneplikt og krigsmotstand. Velferden forsvinner særlig i områdene til tidligere DDR. Hundretusener av tyske bilarbeidere sies opp på grunn av regjeringens avvisning av å kjøpe billig olje og gass fra Russland.

I Frankrike, som har en århundrelang tradisjon for folkelige protester, har elever fra videregående skole gjennomført demonstrasjoner i over tre uker. De krever mer ressurser til skoler, som er underbemannet og hvor vedlikeholdet forfaller.
Protestene fikk større bredde og tyngde da fagforbundet CGT og andre grupper sluttet seg til. Paris, Marseille, Lyon og Bordeaux. Gater og bygninger er satt i brann. Hundrevis er blitt skadet i sammenstøtene.

I Spania har det vært store demonstrasjoner mot høye boligpriser som gjør det umulig for unge å få seg tak over hodet
I Madrid har demonstranter fylt opp den store torgplassen med telt i ukevis. Det folkelige presset fikk den sosialistiske regjeringen til å vedta nye boligtiltak, men de fikk ikke støtte i nasjonalsamlingen. 

Boligprotester har dukket opp i Portugals største byer – Lisboa og Porto. Også i Italia protesterer folk over uholdbare levekostnader.

I Albania var det store sammenstøt etter at elever og studenter sluttet seg til den brede protestbevegelsen Flamingo som er mot rasering av et vernet naturområde som er tenk å bli et ferieparadis for Trumps svigersønn. Demonstrantene krever et bedre helsevesen, mer penger til utdanning og økte offentlige pensjoner. 

I Serbia vant Studentlista den 25. oktober en «knock out»-seier over det sittende regimet i parlamentsvalget, Hovedsakene var bl.a. et oppgjør mot korrupsjon og  nepotisme, mot støtten i krigen i Ukraina, ja til å styrke handelsforbindelsen med Russland og Kina.

Opprøret i Europa i 1968 hadde en klar antikrigs- og antiautoritær ideologisk karakter. I dette opprøret er det ingen venstrepartier som snakker om sosialisme og en kamp mot det kapitalistiske og imperialistiske systemet som de er en integrert del av, særlig i Norden. Det er stor forskjell fra 1968 og i dag. Det henger sammen med svekkelsen av klassebevisstheten til arbeiderbevegelsen og en tragisk tafatthet i de kommunistiske og revolusjonære partiene i Europa de siste tretti åra. Dagens protestbevegelser har heller ingen tillit til det politiske systemet, men så langt er de ute av stand til å formulere framtidshåp om et annet samfunnssystem som bryter med kapitalismens grep om samfunnet. Fraværet av et revolusjonært og sosialistisk perspektiv for kampen blir utnytta av fascistiske og høyrepopulistiske krefter.
Dette skjer for åpen scene i de største land som er medlemmer av EU. Dette økonomiske fellesskapet har i løpet av de siste ti årene spilt fullstendig fallitt. Det er den totalt forfeilede økonomiske og sosiale politikken som ligger til grunn. Alle løfter om gode tider og en trygg framtid har vært som skrift i sand. Løftebruddene har oppleves som det grove sviket det er. Arbeiderklassen er blitt til et kriserammet prekariat med økt fattigdom mens statens liberale markedspolitikk har overført rikdom og makt til den økonomiske og politiske eliten, enten de har vært styrt av sosialdemokratiske, sentrumsorienterte eller høyreorienterte partier. Dette fellesskapet er det ledelsen i AP og de borgerlige partiene i Norge higer å få audiens til. Vi motstandere ser at det dysfunksjonelle samarbeidet mellom kapital og stat har ikke livets rett. Det viser demonstrasjonene med all tydelighet. De kommunistiske partiene synes dessverre ikke å være på høyden for å utnytte denne revolusjonære situasjonen. 
Hva kommer i stedet? Studentenes seier i Serbia viser at det er mest emosjoner som dirigerer de impulsive handlingene. Det er ikke konkrete handlingsplaner og konstruktive strategier som kan føre til et kvalitativt nytt samfunnssystem- det sosialistiske. De operere med en liste med det de er for, og det de er mot.
Påstander om at venstresiden i disse landene har havnet i grøfta er rett, men det er ikke en sosialistisk venstreside. Det er en populistisk venstreside som har spilt fallitt med løgn og manipulasjoner og som har tilpasset seg blandingsøkonomien og det frie markedet.
I Norge merkes den økonomiske nedturen som går ut over velferd og fellesskapets tilkjempede goder. For en gangs skyld snakket finansminister Stoltenberg sant i våres at den sterke opprustningen og milliardene til Ukrainas sorte hull og korrupte regime vil gå ut over norsk velferd. Så lenge norsk fagbevegelse, regjeringen og «venstrepartiene» på Stortinget ukritisk godtar denne meningsløse politikken, må de sitte stille i båten. De har ikke legitimitet eller troverdighet når de klager over økte energipriser, boligpriser og rådyre matvarer. I skarp motsetning til det ekte og rettferdige opprøret ellers i Europa.