Slik lyder et gammelt norsk ordtak. Under vår rundtur på IT kom vi borti en amerikaner med navnet Lawrence McGuire som har forstått poenget. Han skriver at ”når andres unger dør, er det små nyheter”.

Mange vil si at den påstanden holder ikke: De to tiåringenes død i Storbritannia har fylt mange sider og TV-timer over mesteparten av verden.

Men det er en illusjon. De er unntakene som bekrefter regelen. De er nemlig kvite, og verken serbiske eller palestinske; de bodde i verdens midte - et engelsktalende land. Og de er drept av individualiserte mordere, ikke av anonyme bombere, mitraljøseskyttere, giftspredere eller matvareprofitører. De var ”våre barn”.

McGuire er noe så sjeldent som en amerikaner med samvittighet for de svake, for ”de andre”. Vi kjenner ikke hans adresse, profesjon eller politiske oppfatninger, bare e-postadressa Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. . Fra sin PC et eller anna sted i nettverket funderer han på dette spørsmålet: Hvorfor er det små nyheter når vi amerikanere tar andre menneskers barn av dage? Artikkelen starter med en situasjonsrapport:

”Ei såkalt ”presisjonsbombe” traff den 19. des. 2001 en utkant av Kabul. Den drepte Gul Ahmad (40), en hazara teppevever, hans andre kone Sima (35), deres fem døtre og hans sønn fra første ekteskap. To nabobarn blei også drept.
Jeg liker ikke å reflektere over at krigen mot terrorisme tar barns liv. Et barns død representerer noe motbydelig i vårt samfunn; og jeg kan gjøre så lite med det. Jeg foretrekker å flykte fra disse gruoppvekkende nyhetene ved å fokusere på de trivelige sidene ved min plass i det moderne liv: min varme leilighet, maten i fryseren, bøkene, filmene, reisene, arbeidet mitt, og mest av alt: de personlige menneskelige relasjonene som gir meg; kjærlighet, vennskap, sikkerhet og en følelse av å høre til et sted.”

De fleste av hans - og våre - landsmenn ville nøyd seg med dette, gjespa og gitt blaffen i de andres unger. Men han klarer ikke å fri seg fra de vonde tankene. Og i et engasjert og presist essay på elleve sider viser han hvorfor han ikke kan akseptere medias framstilling: At amerikaneres drap på andre sine barn er bagatellmessige nyheter. Han plukker fra hverandre medias forsøk på å søvndysse samvittighetene: ”Kanskje er grunnen til den valne dekninga av barnedrapene den, at man vil beholde en størst mulig folkelig oppbakning av denne krigen - og den neste. Dessuten er fattige menneskers død alltid små nyheter.”

Og han fortsetter: ”Den 11. september 2001 døde over 35 000 av verdens barn av sult. Et tilsvarende antall har dødd av hunger hver eneste dag siden den datoen, i følge data fra FNs matvareorganisasjon FAO.”
”Kanskje er min kretsing omkring barnedrap et tegn på morbiditet (dødsfokusering)”, sier han, ”men i så fall deler jeg denne tendensen med min favoritt-forfatter, Kentucky-bonden Wendell Berry. Han skriver dette: ”Det er et spørsmål som jeg ikke kommer unna - et spørsmål som moderne krigføring tvinger på oss: Hvor mange dødsfall blant andre menneskers barn er vi villige til å akseptere for det formålet å være frie, rike og (muligens) borgere av et land uten krig?”

Til det spørsmålet er mitt svar: Ingen. Vær så snill, ingen barn. Ikke drep barn for min fordel. Not in my name!”

Barn dør ikke bare i krig, skriver McGuire. Mange dør av kulde eller sult. Han tar fram et nytt eksempel fra Afghanistan: ”Farough, en elleve år gammel gutt, kom med sin familie til Kabul for en måned siden. Han tilbringer dagen med å tigge etter et brødstykke eller en slurk reint vann, eller han står i lange køer i kulda for å få en liten sekk ris. Han forteller at mora er døv og tilbakestående, og faren er gammel. Den to år gamle søstera døde nylig av forkjølelse. Den lille familien ligger under åpen himmel. - Disse historiene kan gjentas fra mange land”, sier han, ”og i urovekkende mange tilfeller har USA direkte skyld: I Laos, Vietnam, Kambodsja for tretti år tilbake, og i et dusin land etter den tid. Vi bryter menneskerettighetene, vi bryter Geneve-konvensjonen. Og ingen våger eller makter å stoppe oss. Det kan bare fleirtallet i vår egen nasjon gjøre. Og de sover seg fra det, fordi de andres barn bare er bagateller i våre media. I Washington DC er det en mur der alle de falne i Vietnam har fått sine navn inngravert. En tilsvarende mur i Vietnam over deres døde ville vært 40 ganger så lang.”

Det er godt at folk som McGuire finnes, ikke minst i USA. Men hva hjelper det? På de to timene som det tok å lese hans artikkel og skrive dette, døde det 3000 barn av sult. En heil ”Manhattan-porsjon” av andre sine unger, på like lang tid som det tok å knuse tvillingtårna. Og dette fortsetter med 1500 unger i timen, døgnet rundt, året rundt.

Vi kommer tilbake til de andres unger neste gang.

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

barn


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering