Barn har svært ulike kår i ulike deler av verden. Men tar vi USA og Israel som eksempel, er de materielle kåra likså ulike innafor grensene som mellom i-landsbarn og u-landsbarn. Kanskje er det bare noen kvartaler mellom. Eller en mur mot okkupert område.

La oss ta Israel først. Vi har før fortalt om barnearbeid i fattige land, og om den såkalte ”trafficking”, det vil si omsetning av barn og unge kvinner som seksuelle slaver, samtlige fra land med en farga befolkning. Men det fins også markeder for kvite slaver. Israels ”Aftenposten”, Ma'ariv, hadde en reportasje om dette 9. juni i år, i følge Indymedia. Avisa kunne melde at ”verdens største marked for handel med unge, kvite jenter finnes Israel.” De forteller at ”importerte tenåringer fra Øst-Europa omsettes som kveg på egne markeder. Jentene må kle av seg, og den mulige kjøperen ”inspiserer” bryst og genitalier. Etter at kjøpet er i orden, skal jenta ha sex med sin nye sjef, før ho settes inn i jobben på gata, eller i heldigste fall som call-girl.”

Dette er utvilsomt noe nytt: Et asiatisk land som importerer sex-slaver fra Europa! Men så er det jo også et ganske spesielt asiatisk land. Det får stille deltakere i EM i diverse idretter, og være representert i Eurosong. I tillegg til å være USAs 51. stat. Israel har privilegier på tre kontinenter.

Rett skal være rett: Landet behandler disse europeiske sex-slavene langt bedre enn ungene til sine semittiske naboer. Det er nemlig stor forskjell på semitt-barn og semitt-unger. Når semitt-ungene kaster stein på sine semittiske okkupanter, da er det antisemittiske steiner, i følge Israels venner. Semittiske bombefly, helikoptere, granater og bulldozere, retta mot palestinske semitter, er derimot ikke antisemittiske. Vi skal la resten av den diskusjonen ligge. I stedet vil vi stille spørsmålet: Behandler de rike vestlige samfunn alltid sine egne barn så godt?

Våre egne media melder om en del fattigdom blant norske barn. Men de største forsømmelsene ligger ikke der. Mange barn i vestlige land, ikke minst i Norge, har etter hvert fått en materiell standard som er slik at de må ha egne rom til leikene utenom sitt eget soverom. Og så viser det seg at de ikke har tid til å bruke alle disse remediene. De bare ligger der, mens barna blir kjørt heseblesende fra trening til pianoundervisning, videre til hestesenteret og speider'n. Noen av dem føler at de ikke strekker til, gir opp, setter seg ned framfor PCen og legger på seg. Andre blir stressa og forvirra og finner ikke sin egen plattform; de sier sjøl at den eneste hobbyen de har, er å shoppe. Enkelte henger på kjøpesentrene konstant; mange går lei også av det, og må finne på noe enda meir pirrende. Det kan være narkotika eller kriminalitet, gjerne i kombinasjon.

Vi dynger på barna saker og ting, i stedet for å la dem spikre seg en kassebil. Vi stapper lyd inn i ørene på dem, så de ikke lenger hører trikkeklemtene, spurvekvitteret i bakgården og gauken i lia. Vi sender et heseblesende bildeflimmer inn gjennom øynene, slik at de verken ser skogen eller trærne. Ikke en gang cowboyene er som før. I gamle dager sa alltid sheriffen noen barske ord både før og etter at han skaut revolveren ut av handa på banditten og satte på et par fredfulle håndjern. Nå kan barna sjøl være raske revolvermenn som plaffer ned teite russere eller serbere i dungevis. Svarte og gule slaktoffer er ikke politisk korrekte lenger.

Verden består av blippetiblopp, skeive kameravinkler og bildeskiftninger hvert fjerde sekund. Sansene til barna, som stort sett er uendra fra steinalderen, går på varmgang. Roen fra de eldre generasjonene, som enhver ny barnegenerasjon har nytt godt av fram til slutten av forrige århundre, er borte.

Vi snakker ikke om forrige generasjons besteforeldre, som hadde en måse med reir på nausttaket, eller en røyskatt i steingarden rundt setervollen, og nystekte vafler på bordet. Dagens urbane besteforeldre demonstrerte for rettferdighet i verden, mot krigen i Vietnam og mot at 40 000 barn dør hver dag av sult-relaterte sjukdommer. Men enten har disse gamle ungdommene det altfor travelt med å finne seg sjæl og en ny ektefelle, eller deres barn vil ikke akseptere de gamles dårlige innflytelse på barnets markedsverdi i voksen alder. De kunne komme til å lære noe om et av vår tids verste bannord: Solidaritet. Og demonstrere mot vår tids guddom, ”Det frie marked”. Så la ikke barna forvirres av besteforeldre som synger ”Den fyrste song” eller ”Fram, kamerater, fram mot krigerånden”. Framgangsrike - unnskyld: fremgangsrike - foreldre leser Skriften slik: ”La de små barn komme til Mammon, og hindre dem ikke, for Frihetens rike hører sådanne til.”

”Vern av kultur og natur er to sider av samme sak”, sa FNs miljøvernsjef Klaus Töpfer i Tromsø nylig. ”Kartet for tapte kulturer og språk overlapper kartene for redusert artsmangfold i naturen.” Men han er en gammeldags bestefar. Uansett hans internasjonale status, rangerer han langt under Erling Fossen og Bernt Hagtvedt.

Stakkars moderne, rike barn!

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

barn


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering