friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Hyllest med sterk bismak og vond lukt

(22 - 2017) Tilfeldigvis så jeg Filmavisen fra 1960 på NRK 1 en ettermiddag. Den viste fra 1.mai-feringen i Oslo. I et tog med tusenvis av arbeidere i pene klær da maidagen var en festdag nesten viktigere enn den 17. Vi leste paroler som «Nei til atomvåpen» og «For et sosialistisk Norge» omkranset av Aps tidligere symbol: Et rødt flagg med hammer.
Verden har gått videre i de neste 57 år. Vi har et annet samfunn med nye sosiale og økonomiske utfordringer og endringer i klassemønsteret. Industriarbeiderklassen blir mindre, middelklassen øker, fiskere og bønder må lønnes fra andre næringer på si for å overleve osv. Men endringene har ikke avskaffet lønnsarbeideren som øker i antall. Både i gamle og nye yrker. Felles for flertallet er at de er avhengige av å selge sin arbeidskraft for lønn til å leve. Arbeidsgiverne, enten offentlige eller private, representerer kapitaleiernes makt og interesser som står i motsetning til arbeiderklassens – lønnsmottakernes interesser. Interessekonfliktene er en kamp mellom klasser – en klassekamp.
Arbeiderpartiet hadde en viss forståelse for denne kampen i alle fall i 1960 og hadde som hovedparoler: for sosialisme og mot atomvåpen. Krav som viste seg å bli bare skrift i sand. Visket ut med de første høyrevinder som frisknet til i tiårene etter med krav om endringer i alt lovverk som gir arbeiderne et trygt arbeidsmiljø, sikrer ansettelsesvilkår, en lønn og trygd å kunne leve av og mange sosiale goder. Alt som arbeiderklassen og fagbevegelsen hadde kjempet seg til gjennom generasjoner skulle reverseres gjennom «reformer» som både Høyre og Ap nesten sloss om å gjennomføre. Tap for arbeidsfolk; gevinst for kapitaleierne. «Arbeid for alle», «By og land – hand i hand», var kraftfulle slagord i tidligere valgkamper for Ap, men som stilnet av så snart karrierepolitikerne fikk sine taburetter. Under den siste valgkampen var disse slagordene lite til stede fra Gahr Støre. Kamp for fred og nedrustning ble aldri noe tema.
Med dette som bakgrunnsteppe ble det for mange et surrealistisk skue å oppleve Støres hyllest av Marcus Thrane i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo på denne revolusjonære banebryterens 200 års fødselsdag. Det er i dag like stor ulikhet mellom ham og Thrane som det er mellom ild og vann. Det er et sprik som har utviklet seg i sosialdemokratiets ideologi og politiske handling gjennom mange tiår; spesielt fra 1960.
Marcus Thrane ledet på 1850-tallet Thranitterbevegelsen, Den første politiske massebevegelsen i Norge. Han dro på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere andre lederne ble Thrane arrestert i 1851 og tilbrakte sju år i fengsel.
Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at veien fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker ”desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig”.
Men i Norge var det bare slik dersom arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, Da måtte man vurdere å gå til en væpnet oppstand. Thranitterbevegelsen prøvde aldri denne muligheten i sin korte levetid.
Thrane var utopisk sosialist. Han kjente ikke til Marx som var født året etter ham. Men han forsto dette med klasseinteresser og klassekamp på sin måte. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange og Thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger.
Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere, håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon: ” Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?”.
Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på et arbeiderlandsmøte i 1850 sa han:
«Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige. 
Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.
Men jeg siger Eder:
Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn.»
Ja, «rodhuggere»  er et godt norsk ord for revolusjonære folk som vil fjerne det råtne ved rota. Det er også gyldig i dag.
De utfordringene som Thrane møtte i arbeidet for å skape et bredt folkelig radikalt parti i 1850, hadde selvfølgelig en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være «rodhugger» i sin tid. Han nådde fram.
Hva står igjen etter Marcus Thrane? Thranitterbevegelsen ble knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.
Når en ser tilbake Arbeiderpartiets utvikling i de siste 57 år er det patetisk når Gahr Støre omfavner denne revolusjonære kjempen. Istedenfor å be om unnskyldning for den dreining sosialdemokratiet har hatt mot høyre og den økte avstanden til vanlige arbeidsfolk i landet, tar han Thranes kamp som alibi for Aps politikk i dag. Sosialisthatere som Haakon Lie, Jens Christian Hauge og Kråkerøy-taleren Einar Gerhardsen anså sosialismen som en større fiende enn kapitalismen. De samarbeidet og kompromisset med kapitalkreftene for først å styrke Aps posisjoner politisk og økonomisk. Når de var sikret kom politikken som et annenrangs etterslep. Etter denne trioen kom Gro Brundtland og Jens Stoltenberg som nedkjempet alt til venstre for Ap. Som siste skudd på stammen av anti-sosialister var det altså Støre som freidig som framførte noen gode ord om den revolusjonære og sosialistiske kjempen som ofret sitt liv i de undertryktes tjeneste. Dagens sosialdemokrater bygger ikke politikken på noe vis på tradisjonen fra Thranebevegelsen. De har forrådt dem. Lederne er hva Thrane med forakt kalte «moderate eller maadeholdne».
Den velsmakende hyllesten fra Aps leder, Gahr Støre, bør gi oss en stygg bismak. Hadde jeg vært til stede i Æreslunden hadde jeg holdt meg for nesa.

Stikkord

marcus trane

trane


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør