Så har vi det gående igjen

Det er som å skru klokka tilbake til den vonde etterkrigstida. Ei tid de mest optimistiske av oss trodde ble gravlagt med Lund-kommisjons rapport om de hemmelige tjenestene våren 1996. En rapport som førte til at topp-politikere måtte ty til vakre talemåter sukret med økonomiske gavepakker til de som urettmessig hadde vært mistenkt for å være landsforrædere. Det var et skuespill på høyt politisk nivå som ble avsluttet med besvergelser om “aldri mer”. Men det er 22 år siden.


Nå har vi det gående igjen med avsløringen av et nytt avansert spion-nettverk, bygd opp på Eggemoen utenfor Hønefoss, selvsagt i regi av USA og NATO. Et radaranlegg primært rettet mot Russland, men særs godt egnet til ulovlig innhenting av informasjon om norske borgere på norsk jord. Informasjoner som i en gitt situasjon kan bli skjebnesvanger for den det gjelder -  om vedkommende er aldri så uskyldig.
Akkurat som sist får vi et gløtt inn i en virkelighet som  “ingen” kjenner - som ingen VIL kjenne, som “alle” med krav på troverdighet benekter finner sted. Ansvarsfraskrivelsen er massiv.


Men noen reagerer: Advokater med samvittighet som tror på rettsstaten mener at det politiske Norge nok en gang har bygget opp et overvåkingsnett i strid med grunnloven og menneskerettserklæringen.
Men pytt. De som er valgt til å forsvare våre rettigheter velger å tråkke i gamle spor, selv om det i sin tid førte til pinlige avsløringer. Forsvarsministeren fra Høyre taler med to tunger. Fastholder at det er ulovlig å overvåke norske statsborgere uten grunn, men blir ullen og pinlig uklar når han blir presset på om norske borgere like fullt BLIR overvåket av parabolantennene på Eggemoen.


Andre er ukledelig tause. Statsministeren er taus. Utenriksministeren er taus, og Ap`s toppledere følger opp. De mener kanskje de virker troverdige ved å opptre som stumme og påtatt kunnskapsløse. Men scenen blir uvirkelig så lenge etterretningsoffiserer - som ikke kan flykte inn i tausheten - mener å vite at dagens praksis er “innenfor lovverket”. Skulle det mot formodning IKKE være slik, er det lovene som må endres slik at de imøtekommer amerikanernes og våre nasjonale spioners behov. Det spiller mindre rolle om både grunnlov og  menneskerettigheter blir satt til side. Det tales åpent om masseovervåking.


Men, i rettferdighetens navn: Noen har stilt spørsmål i tillegg til juristene: EOS-utvalget som Stortinget har nedsatt - nettopp for å ivareta norske borgeres rettigheter  - har stilt forsiktige spørsmål om det som skjer er innenfor grensene som Stortinget trakk etter den forrige skandalen. Men sannsynligvis i et stemmeleie så lavt at de med ansvar og myndighet ikke har oppfanget budskapet. Iallfall har de trukket den konklusjonen at det er rimelig risikofritt å trekke på skuldrene.


-----------------------
Slikt er mulig i et samfunn tilnærmet fritt for åpen sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk debatt. Det er nemlig glemt for lenge siden at daværende statsminister Jens Stoltenberg brukte Utøya-tragedien som utgangspunkt for en appell om hvor viktig det var for et samfunn å verne om det frie ordskiftet. Vi må få MER demokrati - mer debatt - mer folkelig deltakelse. Sa Stoltenberg. Men det var den gang. Siden har han brukt sin NATO-posisjon til å gjenopplive den kalde krigens angst og krigs-skrekk, og applauderes selvsagt av hjemmefrontens fotsoldater.
Ønsket om “mer-demokrati”  og fri debatt er knust, pulverisert av groteske skremselsbilder
av fienden over alle fiender; Russland og Putin. Kommer det mislyd fra noe hold slippes  straks Hans-Wilhelm Steinfeld og likesinnede løs på synderen i NRK. Slikt skal ikke presenteres ustraffet.
I skyggen av dagens hysteri fortoner faktisk den kalde krigen på 50- og 60-tallet seg som utenrikspolitisk dempet og avbalansert. Iallfall sto basepolitikken fast. Det var ikke Gerhardsen som åpnet for amerikanske elitesoldater på Værnes. Det sørget Solberg-regjeringen for, selv om Jonas Gahr Støre og dagens Ap-ledelse forøvrig ga blaffen i partiets nære historie og applauderte. Og nå har åpenbart den samme alliansen reetablert muligheten for effektiv overvåking av Kari og Ola i strid med forsikringene fra vel tjue år tilbake.
Men hva verre er: Den systematiske glidende forsvars- og utenrikspolitikken som regjeringen fører betyr stadig tettere bånd til den amerikanske krigsmaskinen. En glideflukt som møtes av folkelig taushet. Fredsbevegelsen som har overlevd alle prøvelser etter siste verdenskrig sitter plutselig musestille. Den eksisterer kanskje ikke lenger.
Norsk utenriks- og  forsvarspolitikk er blitt en arena for politikkens ytre høyre, mens venstresiden virker handlingslammet. DET er den største utfordringen vi står overfor når amerikanske generaler tumler med planer om å trekke Norge ytterligere inn i NATOs innringing av Russland, og taler om tusenvis av amerikanske elitesoldater på norsk jord  i “fredstid”.


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media