En avtale om våpenhjelp til Norge fra USA ble undertegnet den 27/1-50. Military assistance program MAP hadde til hensikt å bygge opp den militære stridsevnen til en del NATO-nasjoner etter etableringen av NATO. Avtalen ble avsluttet i 1996. Her kommer en sending stridsvogner til Norge med skipet Moremacfir. Varene losses over på militære lastebiler, av bryggearbeidere sammen med militære mannskaper. 																Foto: NTB / Scanpix
En avtale om våpenhjelp til Norge fra USA ble undertegnet den 27/1-50. Military assistance program MAP hadde til hensikt å bygge opp den militære stridsevnen til en del NATO-nasjoner etter etableringen av NATO. Avtalen ble avsluttet i 1996. Her kommer en sending stridsvogner til Norge med skipet Moremacfir. Varene losses over på militære lastebiler, av bryggearbeidere sammen med militære mannskaper. Foto: NTB / Scanpix

Den 4. april 2019 er det 70 år siden Atlanterhavspakten, eller NATO-pakten ble undertegnet, med Norge som ett av medlemsstatene. I løpet av de 35 årene forut for opprettelsen av NATO, hadde Europa og verden opplevd to verdenskriger, og ikke minst oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, som førte til bolsjevikenes maktovertakelse. NATO ble offisielt opprettet for å trygge medlemslandene mot «den røde fare», altså Sovjetunionen. Spørsmålet er om Sovjetunionen truet Vesten, eller om var det et argument som ble brukt for å nå politiske mål. 


Oktoberrevolusjonen
I krigsåret 1917 kom den russiske krigstrettheten klart til syne. Millioner av russiske menn var under våpen, og krigen hadde tatt livet av millioner av mennesker i Europa. Det antas at over 16 millioner soldater og sivile mistet livet i krigen. Langt flere ble skadet, mange for livet. I Petrograd, nå St. Petersburg, marsjerte streikende arbeidere med parolene «Brød» og «Ned med krigen!». Dette var krav som ble skapt av situasjonen, uten at de var preget av et politisk parti. Bolsjevikene overtok disse parolene, noe som kan ha vært avgjørende for å oppnå den oppslutningen som de etter hvert skulle få. Ifølge en offisiell statistikk fra 1927, hadde bolsjevikene i Petrograd på slutten av 1916 bare mellom 1500 og 2000 medlemmer blant 450 000 arbeidere. I Moskva hadde de om lag 500 medlemmer blant 400 000 arbeidere. Dette gjenspeilte forholdet i mange viktige industribyer. Folkets og bolsjevikenes krav om fred og brød vokste sammen. Mange soldater i den russiske armeen støttet bolsjevikene, noe som var viktig for å drive revolusjonen framover til seier.


Lenin skrev i 1915: «Ujevn økonomisk og politisk utvikling er en av kapitalismens ufravikelige lover. Det er derfor mulig at sosialismen til å begynne med bare seirer i noen få kapitalistiske land, eller bare i et isolert kapitalistisk land. Det seierrike proletariatet i et slikt land vil, etter at det har ekspropriert kapitalistene og organisert sin sosialistiske produksjon, reise seg mot resten av den kapitalistiske verden, trekke til seg de undertrykte klasser i andre land, egge dem til opprør mot kapitalistene, og om nødvendig gå til aksjon med væpnet makt mot utbytterklassene og deres stater». Etter Lenins syn var det en nødvendighet for å lykkes at det forelå en revolusjonær situasjon, noe som betød kriser med sterk misnøye blant brede folkemasser og krav om forandringer. Han tok derfor avstand fra den franske revolusjonære Louis Auguste Blanqui, som noen tiår tidligere hadde hevdet at en liten gruppe kunne gripe makten, og beholde den, om gruppen var besluttsom. Lenin mente at Blanqui neglisjerte behovet for en revolusjonær situasjon.


Trotskij sa da han var utenrikskomisær at «hvis Europas nasjoner ikke reiser seg og knuser imperialismen, vil vi bli knust. Enten vil den russiske revolusjon reise kampens hvirvelvind i Vest, eller så vil kapitalistene i alle land slå seg sammen og kvele vår kamp». Dette var en oppfatning som de russiske lederne delte.
Lars Porsholt skriver: «I denne situasjonen førte Sovjet kampen om sin eksistens som en revolusjonær krig uten på forhånd fastlagte statsgrenser. Bolsjevikene hadde som et ledd av sin kamp mot tsarismen proklamert «nasjonenes rett til selvbestemmelse inntil løsrivelsen», og en rekke av tsarens ikke-russiske undersåtter gjorde nå bruk av denne retten. Bolsjevikene oppfordret riktignok de brede masser i disse nasjoner til å holde fast ved den statlige enheten, og samarbeide med dem mot sin nasjonale overklasse. Men hvor den nasjonale overklasses innflytelse viste seg å være sterkest, anerkjente bolsjevikene de nye nasjonale statene. På denne måten fikk Finnland, de baltiske land og den russiske delen av Polen rive seg løs fra Russland».


Intervensjonskrigen i Russland
Bolsjevikrevolusjonen var en formidabel trussel mot kapitalinteressene. Den var en enorm oppmuntring til undertrykte klasser i andre land, og kunne bety innledningen til revolusjoner også i andre land. Trotskij skrev i 1934: «De appellerte til en enkelt klasse og ikke til alle klasser i samfunnet, en klasse uten eiendom, men som håper å få sin andel ved politiske midler fremfor individuell foretaksomhet. Dette betyr naturligvis en direkte trussel mot den eksisterende samfunnsorden i alle land.» 


De vestlige lands innblanding og intervensjon i Russland var et forsøk på å knuse bolsjevik-revolusjonen. I intervensjonskrigen, som var den kapitalistiske verdens reaksjon på oktoberrevolusjonen, deltok 14 land på de tidligere tsar-generalene sin side. Franske intervensjonstropper okkuperte Odessa, Sebastopol, Nikolajev og Kherson. England sendte tropper, og USA gikk i land i Arkangelsk i nord og i Vladivostok i øst. At revolusjonen ikke ble knust, som revolusjonene i Finland og Ungarn, skyldtes ikke bare det russiske folkets stadig sterkere oppslutning omkring bolsjevikene, men også den enorme solidaritet hele den internasjonale arbeiderklassen viste gjennom streiker og uro. Og ikke minst var Trotskijs oppbygging av Den røde armé helt klart av avgjørende betydning. I 1921, da borgerkrigen og intervensjonskrigen opphørte, bestod Den røde armé av 5,3 millioner mann. Armeen ble raskt nedbygd fordi man ønsket å frigjøre ressurser til oppbygging av landet. I 1923 var Den røde armé redusert med 90 prosent.  


Oktoberrevolusjonen hadde ført til få tap av menneskeliv. Borgerkrigen/intervensjonskrigen og den påfølgende hungersnøden førte til at millioner av menneskeliv gikk tapt. I den historiske vurdering av Sovjet-Unionens politikk etter at intervensjonskrigen var slutt, må det legges vekt på den konsekvens sovjetlederne trakk av sine dyrekjøpte erfaringer, nemlig at oppgaven som lå foran dem, var å bygge sosialismen i et land omgitt av fiender. Dette førte til en beinhard industrialisering og kollektivisering. Når man skal vurdere Sovjet-Unionens historie er det vanskelig å overvurdere betydningen av den konstante trussel og kampsituasjon som sovjetlederne følte seg stilt overfor. Lenin la selv avgjørende vekt på dette under utformingen av Sovjet-republikkenes utenrikspolitikk, og hans og utenriksminister Tsjitsjerins arbeid med dette problemet gir et sterkt inntrykk av hvor uhyre stor vekt som ble lagt på at det nye sovjetdiplomatiets første oppgave var å sikre det som kan kalles en fredelig sameksistens. Serien av fredsavtaler med en rekke tilgrensende nabostater er praktiske uttrykk for denne politikken.


Sosialisme i ett land
Etter seieren i borger- og intervensjonskrigen og Lenins død, var det tydelig uenighet mellom Trotskij og Stalin i synet på verdensrevolusjonen. Porsholt skriver: «Mens Trotskij var innstilt på å fremme verdensrevolusjonen selv om dette kunne medføre utenrikspolitisk risiko for Sovjet, nektet Stalin avgjort å ta en slik risiko; dette var kjernen i diskusjonen om sosialisme i ett land. Stalins linje fikk støtte av et overveldende flertall innenfor parti- og statsbyråkratiet, og etter alt å dømme også innenfor folket i det hele». Denne defensive utenrikspolitiske linjen skulle Stalin holde fast ved gjennom 30-årene.


På den 7. Komintern-kongress sa Georgi Dimitrov ifølge Porsholt: «Det er sant at imperialistiske kriger er en følge av kapitalismen, at man bare kan gjøre slutt på all krig ved å gjøre slutt på kapitalismen; men det er like sant at de arbeidende folkemasser ved sin kampinnsats kan hindre imperialistisk krig … ‘Radikale’ frasemakere … driver propaganda for fatalistiske teorier om at krigen er uunngåelig og at det er umulig å opprettholde freden. I og med at krigens fundamentale årsak er kapitalismen, hevder de at krigen er uunngåelig så lenge kapitalismen eksisterer, og at det er håpløst og nytteløst å opprettholde freden. Slike folk er tvers igjennom doktrinære eller simpelthen bedragere . . . I dag finnes det på 1/6 av jordkloden en mektig proletar-stat som bygger sin styrke på den seierrike sosialisme . . . I dag har verdensprolitariatet i kampen mot krigen ikke bare masseaksjonens våpen til rådighet slik som i 1914. I dag er de internasjonale arbeidermassers kamp mot krigen forbundet med Sovjetunionens innflytelse som stat, med den mektige Røde Armé, denne umåtelig viktige vaktstyrke over freden».  


Sovjetiske fredsforsøk
Det skulle ikke gå mange år før opptaktene til en ny storkrig ble tydelige. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland pekte klart i denne retningen. I denne situasjonen var det Sovjetunionen som tok gjentatte initiativ for å sikre freden gjennom avtaler med Frankrike og Storbritannia, med brodd mot Tyskland. 
Sovjetunionens politikk ble møtt med motvilje, også i Norge. I boka «Norge-Sovjetunionen, Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-1940» skriver Egil Danielsen om dette. Ifølge Danielsen viste utenriksminister Halvdan Koht motvilje mot sovjet-regjeringens forsøk på å legge til rette et kollektivt sikkerhetssystem mot Hitler-Tyskland. Danielsen skriver også at Koht så Sovjetunionens forslag mer som «et forsøk fra en stormakts side på å innringe en annen stat, enn et forsøk på å holde Hitler-Tyskland og fascismen i tømme.» I 1936 er Koht på besøk i Sovjetunionen. Den sovjetiske utenrikskomisæren Maksim Litvinov viste da til at landet fryktet Tysklands ekspansive politikk, og at de sovjetiske myndighetene oppfattet at Hitler hadde planer om å gjøre seg til herre over hele Europa. Dette var et syn som Koht ikke delte. Likevel hadde Koht sympati for Litvinovs nedrustnings- og avspenningsforslag. 

Les mer i Friheten.

Stikkord

sovijetunionen


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering