Luftforsvarets F 16-jagerfly på Kreta i forbindelse med angrepene på Libya i 2011.																Foto: FORSVARET / HANDOUT LARS MAGNE HOVTUN / Scanpix
Luftforsvarets F 16-jagerfly på Kreta i forbindelse med angrepene på Libya i 2011. Foto: FORSVARET / HANDOUT LARS MAGNE HOVTUN / Scanpix


Stortingsflertallet med regjeringspartiene, samt Senterpartiet og Arbeiderpartiet, overrasket ingen da disse partiene forsvarte den norske deltakelsen i Libya-krigen i 2011 under debatten i Stortinget 2. april. Grunnlaget for debatten var to innstillinger fra utenriks- og forsvarskomiteen, innstilling 227 S om et representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes, og 226 S som er innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen om Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Libya-utvalgets rapport. 


Beklageligvis må vi konstatere at SVs standpunkt er at deltakelsen i krigen var riktig. Med dette standpunktet følger SV et stykke på veg den kursendringen partiet foretok i 1999, da daværende partileder Kristin Halvorsen i forkant av landsmøtet i april det året, hadde gitt utrykk for at hun ville gå av som partileder om landsmøtet krevde stans i NATOs folkerettsstridige bombing i Jugoslavia. Kursendringen fra 1999 ble fulgt opp da partiet nok en gang støttet en folkerettslig krig, nemlig krigen i Afghanistan.


I innstilling 226 S viser Audun Lysbakken til at, det etter hans syn, var tungtveiende grunner for å delta i militæroperasjonene, og viser til mandatet fra FNs sikkerhetsråd om å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Samtidig skal Lysbakken ha ros når han sier at NATOs krigføring etter hvert utgjorde et misbruk av FN-mandatet. Når det er sagt, burde Lysbakken selvsagt ha trukket fram at flere NATO-land hadde regimeendring på agendaen tidlig i prosessen. Han viser også til den britiske evalueringen av Libya-krigen, «som er svært kritisk til den manglende situasjonsforståelsen hos britiske myndigheter før beslutningen ble fattet om å bidra militært». Gledelig er det at SV med bakgrunn i erfaringene fra Libya har fattet vedtak om at Norge ikke skal delta i NATO-krigføring «out-of-area». 
I stortingsdebatten 2. april sa Liv Signe Navarsete at beslutningsgrunnlaget for å delta i internasjonale «operasjoner» måtte være godt, og skriftlig. Hun pekte også på at debatten om norsk deltakelse må være åpen og demokratisk. Og ikke minst kritiserte hun Stoltenberg, dog uten å nevne navn, for at han før vedtak om norsk deltakelse hadde lovet norsk militær støtte.


Det var stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes som tok et kraftfullt oppgjør med norsk krigsdeltakelse i stortingsdebatten. Han siterte VG som skrev at den norske bombingen hadde vært «særdeles ødeleggende, voldsom og dødelig. Norge har ikke brukt mer brutal militær makt siden 2. verdenskrig».  Han trakk også fram at den norske regjeringens hensikt var å beskytte sivile, mens det motsatte har skjedd. Millioner av mennesker, ble drept, skadet, terrorisert eller drevet på flukt, mens Al Qaida og IS fikk fotfeste i landet. Moxnes viste også til den britiske rapporten, hvor det kom klart fram at regimeskifte var målet for store NATO-land. Regjeringsvedtaket om å bombe i Libya har hatt enorme konsekvenser for mange mennesker sa han. Dette vet politikerne som nå skal debattere den norske deltakelsen sa han.


Han etterlyste også konsekvensene for politikerne som stod bak dette, og sammenlignet det med hvordan andre, også politikere, må ta ansvar for handlinger med små konsekvenser, og pekte på den såkalte bryggesaken som førte til at Åslaug Haga i sin tid fikk sin politiske karriere ødelagt. Men dette gjelder tydeligvis ikke i denne typen saker. For det vi snakker om her er faktisk krigsforbrytelser.


Mange av de andre stortingsrepresentantene hevdet at Libya-utvalgets rapport var grundig, og pekte på at den nærmest fritok norske politikere for ansvar. At vi skulle få en rapport som er lite kritisk er neppe overraskende. I motsetning til den britiske rapporten, som felte en knusende dom mot tidligere statsminister Cameron, er den norske rapporten som en mild bris å regne. Med Jan Petersen, tidligere leder i Høyre og tidligere utenriksminister som leder for utvalget, hadde alt annet vært oppsiktsvekkende. Vi må huske på at Petersen som utenriksminister i 2003, sammen med forsvarsminister Krohn Devold, ivrig støttet de amerikanske planene om invasjon i Irak. Som mange husker var begrunnelsen for den folkerettsstridige invasjonen den gangen basert på fabrikkerte amerikanske løgner. Og resultatet av invasjonen er hundretusenvis av døde, samt enorme ødeleggelser i Irak.


Den norske dobbeltmoralen var heller ikke fraværende i stortingsdebatten denne tirsdagen. Flere pekte på nødvendigheten av at folkeretten måtte etterleves, ikke bare i resolusjoner men også i praksis. Nå er folkeretten tydeligvis et tøyelig begrep. Som både Lysbakken og Moxnes kom inn på, så har ikke regimeskifte dekning i folkeretten. Men for stortingsflertallet er tolkningen av folkeretten tydeligvis avhengig av amerikanske og store NATO-lands interesser. Derfor tar heller ikke stortingsflertallet noen lærdom av Libyakrigen.

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering