KrF er i ferd med å øke inntaksmulighetene for kameler. I tillegg til at Frp-kamelen har en tendens til å komme i karavaner. At Høyre og Frp fant sammen var bare et spørsmål om tid. At Venstre og KrF skulle slutte seg til, forteller egentlig bare at disse partiene også er dypt borgerlige partier med selvsagt plass på politikkens høyreside. For selv om dette i betydelig grad dreier seg om både klima, naturvern, sosialpolitikk, flyktningpolitikk og bistand, handler det først og sist om side i klassesamfunnet. Det er konsekvensene av dette Knut Arild Hareide må tenke gjennom i tiden som kommer. På bildet konsituert leder Olaug Bollestad og nestleder og finanspolitisk talsmann Kjell Ingolf Ropstad			Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
KrF er i ferd med å øke inntaksmulighetene for kameler. I tillegg til at Frp-kamelen har en tendens til å komme i karavaner. At Høyre og Frp fant sammen var bare et spørsmål om tid. At Venstre og KrF skulle slutte seg til, forteller egentlig bare at disse partiene også er dypt borgerlige partier med selvsagt plass på politikkens høyreside. For selv om dette i betydelig grad dreier seg om både klima, naturvern, sosialpolitikk, flyktningpolitikk og bistand, handler det først og sist om side i klassesamfunnet. Det er konsekvensene av dette Knut Arild Hareide må tenke gjennom i tiden som kommer. På bildet konsituert leder Olaug Bollestad og nestleder og finanspolitisk talsmann Kjell Ingolf Ropstad Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

For det var jo også et faktum at partiet var delt nokså nøyaktig på midten, at det spinkle flertallet baserte seg på prokuratorknep, og at ‘gamleformannen’ kanskje var – og er, den mest populære lederen gjennom hele partiets historie.


Med religion som lim
Altså – Hvorfor? Hvorfor var det så selvsagt at KrF gikk inn i denne borgerlige regjeringen? Eller – kanskje det ikke var så selvsagt likevel? Som for alle spørsmål om valgresultater, var også dette avhengig av velgernes vankelmodighet – særlig når stillingen var så jevnbyrdig som etter landsmøtet 2018. Så her sto altså KrF ved spillekasinoets ‘banditt’, trakk i håndtaket og håpet på gevinst.


Når det gjelder den ideologiske siden av spørsmålet, ligger svaret i partiets historie helt tilbake til stiftelsen i 1933. Utover det kristelige ståstedet, var det en beskjeden økonomisk eller bestemt politiske ideologi som bandt partiets første medlemmer sammen, sammen med en nokså uklar borgerlig tilhørighet og en betydelig skepsis til sosialismen og sosialdemokratiet som hersket i mellomkrigstidens misjons-Norge. Sosialismen hadde markert seg som antireligion og gudsbespottelse, og formelig ropte på en politisk-religiøs motvekt.


Grunnene for denne politiske inkonsistensen var nok den høyst sprikende sosiale sammensetningen i medlemsskaren – med folk fra skipsrederstand, småindustrieiere, emissærer, prester og en betydelig skare av småkårsfolk. Det var svært lite som bandt denne medlemskaren sammen utenom antisosialisme, kristendom og kristelighet, og partiet har vel i alle år levd med en indre uro og motsetningsforhold som omtrent bare ydmyk gudstro og beinhardt bedehusregime har holdt i tukt.


Skillelinjene på bordet
Men så – på slutten av 2018 og etter mange og lange opphold i tenkeboksen, ble de sosiale skillelinjene i partiet lagt på bordet. Mye av årsakene til denne politiske bevisstgjøringen ligger nok i Frps inntreden i en regjering, og den økende fokus på nasjonalisme, fremmedhat og beintøff markedspolitikk dette førte med seg. På Sundvollen 2013 var KrF fortsatt villig til å opptre som rullator for en svak og ytterst reaksjonær regjering, med en nesten infantil tro på at jernkvinnene Solberg/Jensen skulle være villige til å føre sentrumspolitikk. Fem år senere var denne troen død i halvparten av partiet. Etter Hadeland 2019 tyder mye på at den andre halvparten egentlig ikke har vært spesielt interessert i sentrumsdreining i det hele tatt.


Denne partisplittelsen har foreløpig ikke ført til at de to blokkene har skilt lag med nye partidannelser, selv om enkelte uttalelser kan tyde på at noe er i emning. Tre ganger tidligere har dette skjedd i norsk politisk historie – i 1923 da NKP ble dannet av mindretallet i Det norske Arbeiderparti etter at flertallet var ekskludert av Den tredje internasjonale, i 1961 da Orienterings-gruppen ble ekskludert fra Arbeiderpartiet og dannet Sosialistisk Folkeparti, SF, og i 1972 da Venstres EF-tilhengere brøt ut under partiets ekstraordinære landsmøte på Røros og dannet Det Nye Folkepartiet – senere under navnet Det Liberale Folkepartiet.


Men midt oppe i det som nærmest er en skyggeskilsmisse i KrF, velger dette partiets ekstraordinære landsmøte å sende bare representanter for den ene blokken til regjeringsforhandlingene på Hadeland. KrF har helt siden dannelsen i 1933 vært et borgerlig parti, men med et sterkt innslag av et syn på en sosialpolitikk med kort avstand til sosialdemokratiets. Det er denne småkårsdelen av kristenfolket som nå står på sidelinja med en avgått partileder som tydeligvis har oppdaget at det er fullt mulig å være kristen i Arbeiderpartiet, men også sosialdemokrat i KrF. Kanskje til og med kristen sosialist. Eller enkelt og greit – å leve opp til partinavnet Kristelig Folkeparti.


Et parti med en høyreside og en venstreside
De to forhandlingslederne, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad, representerer grovt tegnet det mer velbeslåtte småindustrieiersjiktet og bedehussjiktet i partiet, begge først og fremst preget av sterk skepsis til sosialisme og sosialdemokrati, og i alle fall med sterk forankring i kristelighet og norsk småborgerskap.


Om det er helt riktig å plassere ‘venstresiden’ i partiet på den politiske venstresiden, er kanskje tvilsomt, selv om mange velgere som føler seg hjemme her, faktisk kan ha plass i sitt hjerte til både kristelighet og sosialdemokrati. Derimot å snakke om en rød og en blå del av KrF, er å skape illusjoner, og derfor vil vi neppe se noen markant overgang av partiets småkårsfolk til sosialdemokratene.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering