Til kamp for Kyst-Norge New

KYSTNORGE SKAL SLAKTES
■ Norges kystlinje omfavner de fleste fylker i landet, unntatt 2. Vi ser i dag at det er en hard kamp om ressursene langs kysten, det være seg retten til fisken, mulighet til å leve av fisken for lokalsamfunnene og fiskeressursene som sokner til de forskjellige distriktene.

Verdiskapingen av denne ressursen er av stor betydning for mange, langt ut over fiskeren, fiskemottaket og arbeiderne der. Ringvirkningene er enorme, og ressursen er fornybar om vi høster av den på en bærekraftig måte.
Eierskapet til ressursene er det essensielle spørsmålet i denne saken.Privatisering av fisken er det verste som kan skje.
Fisken har i alle tider vært et felleseie for samfunnet, og den må fordeles på en måte som gagner heile kysten. Vi ser mye av det samme som nå skjer i fiskeriene i landbruketMyndighetene stimulerer til stordrift, med alle ulempene det medfører.Gårdsbruk legges ned i et stort tempo, det råker vår selvforsyningsgrad, og ikke minst et stort tap av distriktsarbeidsplasser. Småbruk i nord forsvinner. Fiskarbonden er ute. Røkke og olje er inn.
Lokalsamfunns kontroll med ressurser og kollektive eierskapsløsninger kan være svaret på hvordan vi skal få liv og røre rundt om i landet. De må få hånd om fiskeressursene lokalt, levelige forhold for familiebruk i landbruket og at kommunene får tilført tilstrekkelige midler til å drive velferd og ikke minst utviklings arbeid lokalt.

Kommunale næringsfond er et viktig virkemiddel for å få i gang bedrifter og utvikling av eksisterende bedrifter lokalt og staten må bidra med øremerkede midler til kommunale næringsfond som monner. Det er nå gryende kampvilje ute i distriktene, og viser til Kystaksjonen spesielt.
I øyeblikket er det kampen mot fritt salg av fiskekvoter, opphør av leveringsplikt til lokale fiskemottaksanlegg og for at fiskeressursene skal forbli allemannseie, som står i fokus. 
 
På Island startet privatisering av fiskerettigheter i 1984. «Kvoteomsetningen ble stadig friere», og «kvótakóngane» stadig mektigere. Bankene tjente grovt, særlig etter at det ble tillatt å pantsette kvoter. Spekulasjon i fiskerettigheter bidro sterkt til finansbobla som sprakk i 2008. Da islendingene skjønte forskjellen på finanskapital og realkapital, ville et flertall på Alltinget reversere privatiseringen av fisk i islandsk farvann. Da var det for seint. «Det finnes ingen angreknapp».

Enn så lenge eies rettighetene til fisket i Norge av det norske folk i fellesskap, mens myndighetene er satt til å forvalte denne nasjonalformuen på fellesskapets vegne - ut fra overordnede mål, som skal komme kystsamfunnene til gode. Gjør den det?
Departementet har sendte ut høringsnotat av 23. september 2014 om forslag til endringer i deltakerloven, som blant annet regulerer eierskap til og sammensetningen av fiskeflåten. Lovutkastet som legges fram vil dersom det vedtas, være det endelige punktum for fiskeriadelen sitt ran av allmenningen.

Den offentlige utredningen fra det håndplukkede Sjømatindustriutvalget (Tveterås-utvalget) er nå lagt fram. Rapporten foreslår radikale endringer i deltakerloven. Det åpnes for at man ikke lenger må være aktiv fisker for å få tildelt kvote. Det blir derimot den som kan betale for seg, som stikker av med kvotene.

Utviklingen har fått gå sin gang både under fiskeriministere fra de fordums rødgrønne partier i regjering og i den nåværende så nå kan den blå-brune regjeringen sette en spiker i Kyst-Norges likkiste.

Avfolkingen i Nord-Norge har skjedd systematisk og etter en planmessig nedbygging av fiskeriene, jordbruk og industri i de tre nordligste fylkene. Sentralisering av pengemakt i sør og privatisering av offentlige virksomheter over år som AS Sydvaranger, har banet veien til avfolkningen. Det gode forholdet til Russland med økte handelsforbindelser og samarbeid er ødelagt av en boikott fremmet av USA og EU.
Det er nå skapt større utrygghet i regjeringens planer for kysten. Med denne utviklingen kan folk snart ikke lenger gå til fiskeforedlingsanlegg og fabrikker om morgenen i trygg forvissning om at fiskeressursen utenfor kysten skal sikre arbeid i århundrer framover, slik det har gjort siden tidenes morgen. Regjeringen forsøker å forvirre oss med at det er det beste for kystbefolkningen at anleggene ligger langt borte f.eks. i Kina, i stedet for på fiskernes hjemplasser og skaper trygge arbeidsplasser.

Vi har sett hundrevis av arbeidere være permittert over lang tid på grunn av brutte løfter om leveringsplikten av fisk slik Røkke mener er best (for hans pung). Vi gjennomskuer regjeringens støtte til storkapitalens planer og at flere mennesker må ut i arbeidsledighet, og kystsamfunn skal legges øde. Det er ikke riktig at konsesjonsbaronenes rikdom og innflytelse skal gi regjeringen rett til å felle dødsdom over lokalsamfunn og deres måte å forvalte ressursene på.
Vi vil stå sammen med alle som vil berge kysten, bl.a. Sametingsrådet, Kystaksjonen og Bonde- og Småbrukarlaget. Til og med 12 kirker i Hammerfestregionen framførte protester i forbønn for Kystaksjonen mot regjeringens politikk i mars fjor.
Vi vil aksjonere i kystsamfunnene, vi vil aksjonere i hovedstaden, vi vil aksjonere foran våre stortingspolitikere. Vi vil slåss for våre fiskeressurser. Vi vil slåss for leveringsplikten. Vi vil slåss for aktivitetsplikten. Vi vil slåss til kvotene er våre, og vi vil slåss for våre lokalsamfunn og for retten til et liv.