Mai-refleksjoner New

■ 19. mai 1943 i Trondheim: 10 unge kommunister henrettet i Trondheim for sin motstand mot det norske nazistyret og de tyske okkupantene. Mange av dem utsatt for bestialsk tortur.

1. mai i år sto jeg som vanlig – i selskap med noen titalls mennesker - foran bautaen av de drepte. Vi mintes politisk bevisst ungdom myrdet av Rinnan-banden – en av siste verdenskrigs verste politiske bander her til lands.

Men minnestunden denne gang ble annerledes enn tidligere. Jeg møtte en representant for dem i samfunnet som ikke er av store ord – en kvinne som på stillferdig vis kunne berette hva det kostet en kommunistisk familie å stå i fremste rekke i kampen mot nazismen under de fem krigsårene. Det var en historie om mennesker der og da, som drevet av visjoner var villige til å ofre livet for alle oss andre. En av dem var hennes onkel, og navnet var tydelig risset inn i minnebautaen sammen med hans mange kamerater.

En dypt tragisk beretning, men samtidig en beretning om kameratskap, lojalitet, offervilje og personlig styrke, egenskaper det er ganske umulig for oss i fredstid å fatte. Det var historien om den unge jernbanemannen og hans familie. Jernbanemannen som måtte ty til toalettpapiret som skrivepapir da han ville sende noen siste ord til sin mor, timer før de drepende skuddene falt på Kristiansten festning. Et brev som seinere ble smuglet ut av fengslet, og som familien seinere har tatt vare på. Det er historien om søskenflokken som støttet hverandre, om broren som gjemte storebror på «gutterommet» mens Rinnans bødler sto i døra og skulle inn. Det var historien om ungdommen som nektet å rømme til Sverige da det begynte å brenne under beina hans. Han ville ikke ta sjansen på at at nazistene som alternativ skulle arrestere faren.
Da jeg sto der denne 1.mai-dagen mens røde og norske flagg blafret diskret i brisen, slo det meg at det var denne unggutten, hans søsken, hans foreldre, og etterkommere sytti år etter; som i disse dager blir stigmatisert når professor Bernt Hagtvet og hans drabanter driver verbale akademiske øvelser for å spre den ondskapsfulle «vitenskapelige» teorien som munner ut i at nazisme og kommunisme = sant.

Det er den samme professoren som arrogant denne våren avfeier forfatteren Kjartan Fløgstads forsøk på å ta til motmæle mot slik akademisk trakasseri. Han blir forsøkt feid av banen med etiketten «politisk klovn».
Det er slik man bevisst vulgariserer en politisk debatt i vitenskapens navn, det er slik man forsøpler demokratier og kriminaliserer medmennesker, selv de som ofret livet i kampen mot den samme nazismen.

Etter tragedien på Utøya og sprengningen av Regjeringskvartalet i 2011 kom daværende statsminister Jens Stoltenberg med en hyllest til vår variant av demokratiet. Det er behov for mer demokrati, sa statsministeren.
Langsomt men sikkert har det også vært en modning blant folk flest som har kommet den kommunistiske motstandsbevegelsen til del. Partisanene i Finnmark er behørig hyllet for innsatsen i takknemlighet for det de ofret. Det norske kongeriket har innrømmet en smålig statlig adferd gjennom mange generasjoner.

Forsvaret har gått i bresjen. Også den unge jernbanemannen og hans kamerater er takket på behørig vis, i et minnearrangement som samlet hundrevis av mennesker.
Det er i et forsøk på stoppe denne forsiktige vårløsningen professor Bernt Hagtvet og hans drabanter går amok. Han er omgitt av et akademisk panser som beskytter ham mot budskapet fra statsminister Jens Stoltenberg: Greit nok med en smule demokrati – for de utvalgte, for de som er enige med oss - men ikke alle. Og kommunister er ikke blant de utvalgte. Det var de ikke under Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1949 – og det er de ikke i professor Bernt Hagtvets «glassklokke» i 2016.

Det faller naturlig at tankene vandrer til moren til mitt nye bekjentskap. 92 år gammel lever hun fortsatt – hun mistet sin bror som følge av nazistisk terror. En stor familie levde gjennom krigsårene i sorg, frykt og angst. Ble vekselvis trakassert og fortiet etter krigen, og må fortsatt tåle å bli konfrontert med professor-utsagn om at det hennes bror trodde på – og døde for - var like jævlig som det brorens bødler sto for.
Det har gått 73 år siden Thingstad-gruppa ble skutt. Siden fulgte mange. Men misbruket av akademisk makt og profileringen av intellektuelt hovmod holdes levende. Slik forsøkes demokratiet kvalt i demokratiets navn.