Illustrasjonsfoto																									FOTO: SCANPIX
Illustrasjonsfoto FOTO: SCANPIX

Psykiske vansker og tilsøkingen til psykiatrien ser ut til å gå feil vei i befolkningen. Det er lange ventekøer. Da psykiatrien forlot freudianismen til fordelen for biologien for å kurere sitt lave selvbilde i forhold til somatikken, gikk de fra asken til ilden. Men hjalp det?


Terje Carlsen, journalist, medlem NJ7392


Jeg har stjålet tittelen til dette skriftstykket av direktøren for placebostudier og lektoren ved Harvard Medical School, dr. med Irving Kirsch. Han har skrevet en bok som alt i tittelen forklarer hva den handler om, Emperor’s New Drug. En del år før boken kom ut intervjuet jeg en psykiater ved daværende Innherred Sykehus om hvor mye av det omstridte legemiddelet Seroxat han skrev ut til pasientene sine. Da logget han av for å si det sånn. Han visste kanskje at jeg visste at pilleindustrien fylte lommene hans oppå den lønna han i hadde i det offentlige helsevesen som overlege. Han satte alt inn på at årsaksretningen for angst og depresjon går fra nevrale fyringer, til bevisstheten og det sosiale, og ikke omvendt. Jeg er overbevist i dag om at han virkelig trodde det. Immanuel Kant gjør ikke det.


Inntil 1980-tallet ble nemlig depresjon betraktet som en sjelden, men alvorlig sykdom. Men siden TV-aksjonen for Psykisk helse gikk av stabelen i 1992, har det vært snakket med utestemme om at depresjoner er underdiagnostisert. På samme tid som de såkalte lykkepillene kommer er stortingskorridorene fulle av lobbyister fra den internasjonale legemiddelindustrien. I avisene kan vi stadig vekk lese redaksjonelle artikler om at depresjoner er en underdiagnostisert sykdom. Trønder-Avisa skriver for eksempel 2. oktober1997 om oppsiktsvekkende HUNT-resultater (HUNT= Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) om et stort antall uoppdagede depresjoner som trenger til behandling i fylket.


Den bejublede Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag synes å ha vært en trigger for et i nasjonal sammenheng høyt forbruk av såkalte lykkepiller i fylket der undersøkelsen ble foretatt. Presse og psykiatere gir jernet for å overbevise folk om at lykkepiller er løsningen. En får inntrykk av at alle går på lykkepiller. Når så disse fortellingene om selvet blir båret oppe av baseballstjerner som Ricky Williams på Ophrah Winfrey talkshows (Fredrick C. Crews, Talking Back to Prozac, 2007), av presidentfruer og psykiatripersonligheter som professor Peter Kramer, som får en helside i Aftenposten 23. januar 1994 for å fortelle leseren at du kan piffe opp personligheten med en Prozac om dagen. Dr. Kramer er en innflytelsesrik amerikansk psykiater og er i Norge for å lansere bestselgeren, Listening to Prozac, er det ikke rart av mange mennesker ser den veienr.


Det begynte altså USA, som det meste gjør. I Amerikas Forente Stater la Kleiholz Comitee for Prevention and Treatment of Depression det mentale grunnlaget for en større aksept for at omfanget av depresjoner er større enn vi tror gjennom det såkalte DART-prosjektet (Depression, Awareness, Recognition og i Treatment og Storbritannia, kampanjen, Defeat Depression. Prosjktet var legemiddeldrevet. Legemiddelgigaten Ely Lilly gikk naturligvis inn og støttet kampanjen økonomisk og på andre måter (Healy, David 2004:9). Kampanjen var ikke minst rettet mot klinikere rundt om i verden og ble en stor suksess. En slik fasilitering av medikamentbruk ble altså autorisert av media og kjente psykiatripersonligheter. «(…)Det virker nesten som neste gang en halv million mennesker samler seg i demonstrasjonstog på plenen, foran Det hvite hus, vil det ikke være for retten til fri abort eller homofil frigjøring, men kanskje heller fordi vi er motløse(…)». (Wurtzel Elisabeth 2000. Prozac Nation. Young &Depressed in America. A Memoir. Selv katten til venninnen til Wurtzel går på Prozac, forteller forfatteren.


I Nord-Trøndelag er kildene til de store oppslagene i pressen om en depresjonsepidemi i all vesentlighet to lokale psykiatere fra Sykehuset Levanger, og en overlege fra Sykehuset i Namsos, samt en kjendisprofessor og behandler ved Angstklinikken I Oslo. De fire legene er knyttet til gruppen IDANT (Intervensjonsgruppen mot Depresjon og Angst i Nord-Trøndelag) som mottar penger fra legemiddelgigantene Novo Nordisk og Glaxo Smith Kline for deres screeningverktøy, SPIFA (Strukturelt Psykiatrisk Intervju for Almennhelsetjenssten). De fire legene har nemlig solgt brukerrettighetene til SPIFA til legemiddelgigantene Novo Nordisk og Glaxo Smith Kline. Derved har industrien en fot innenfor i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, i og med at disse legene opererer psykiatridelen i HUNT. Det er disse gigantene som forhandler legemiddelet Seroxat, en pille som etterhånden skal bli knyttet til selvmord blant unge. De trønderske mediene er redusert til mikrofonstativ. Ja, det gjelder hele presse-Norge. Legene skriver resepter og journalistene skriver panegyriske artikler om dem.


Men fra legekontoret på Høylandet og i Verdal kommer de første varslene på at noe er galt. Kommunelege I, Ulf Maxhall, er rystet over falske skårer for psykisk lidelse fra SPIFA og HADs skala og de omtalte IDANT-legene som etterlater seg rådville HUNT-deltagere(brev 25.april 1996 til Hunt Folkehelsa, Verdal, og fra kommunelege Magne Varslot i Verdal Rådhus). For falske skårer kan bety at friske mennesker settes på piller som det er forbundet farmakologisk elendighet med. Grossistbasert statistikk viser da også at salget av pillen Seroxat i Nord-Trøndelag økte fra beskjedne 0.8 Døgndoser(DDD) per 1000 innbygger i 1993 og lå under forbruket i landet ellers, til 33.1 DDD i 1997 da HUNT II er i gang, og Nord-Trøndelag har da klart passert landsgjennomsnittet i bruk av dette antidepressiva. Har det hjulpet, for eksempel i å forebygge depresjon? Neppe. Nord-Trøndelag har kontrollert for befolkningsøkning dobbelt så mange selvmord i dag som i 1970. Trolig beskytter pillene verken mot depresjon eller selvmord. Det er i alle fall konklusjonen i en fersk, men anerkjent studie på begge spørsmålene når de nordiske landene ses under ett. ( Zahl, PH. BMC Psychiatry 2010, 10;62).


Presset fra lobbyen fra industri og leger om bruken av SSRI-preparater holdtes imidlertid høyt på banen lokalt og nasjonalt. I Stortingets spørretime 6. mars 1996 står Høyrepolitiker Anne Lise Høegh og promoterer det nyeste tilskuddet av SSRI-piller, Cipramil, i et forsøk på å få helseminister Gudmund Hernes til å føre dem inn på Blåreseptlisten med full refusjonsrett. Hernes har måttet sette ned foten midlertid, ikke på grunn av medisinske betenkeligheter, men fordi blåresept godkjenningen av Seroxat har sprengt budsjettet. Alt da brukes det mer offentlige kroner på lykkepiller enn på kreftmedisin. Cipramil kommer også med, det er bare de vanlige taktiske posisjoneringene i Stortinget som gjør at det drøyer litt. Så får man altså den delikate situasjon at Norge med en sosialistisk regjering ledet av cand.med Gro Harlem Brundtland loser noen av de mest vulgærkapitalistisk, hypede legemidler mot psykisk sykdom. Og de virker ifølge dr, med Irving Kirsch, ikke bedre enn placebo. Men de har i alle fall gjort at aksjonærer i legemiddelindustrien kan le hele veien til banken.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering