Penga eller livet?

■    Debatt om reformer i helsevesenet startet på 1980-tallet. Tidligere var staten eier og driver av sykehus, sykehjem og rehabiliteringssentra.

Den utarbeidet planer for drift og budsjetter. Modellen fungerte godt for pasienter og ansatte. Helsevesenet ble utbygget i takt med utviklingen av sykdomspanorama, behandlingsmuligheter, endringer i populasjon som bl.a. eldrebølgen som var på gang.  Penger ble bevilget etter behov og langtidsplanlegging. Liv og helse sto i fokus. Ikke pengene. At helse er «utgift» var fjernt den gang fra den overordnede økonomiske ideologien i dag. Den er en importert frimarkedsideologi fra Thatcher, kalt New Public Management (NPM), der samfunnsviktige institusjoner skal gå i pluss som en bilfabrikk. Sparetiltak, kalt reformer, førte til nedleggelse av psykiatriske sykehus, fødestuer, lokalsykehus, sammenslåing av legevakttjenester m.m. Samhandlingsreformen i Folkehelseloven (2012) og byråkratiske Helseforetak har allerede spilt fallitt for adekvat helsehjelp for alle. Dialog og samarbeid er eufemismer når det er krig mellom sykehus og sykehjem. Det er meningsløst at en kommune skal «bøtelegges» med kr. 4500 døgnet når de ikke kan ta i mot en pasient som fortsatt trenger spesialistbehandling. Kommunene tappes for midler til egen helsetjeneste.  Alvorlig syke kastes mellom sykehjem og sykehus i skyttel til de dør.

Samhandlingsreformen tar sikte på: rett behandling, på rett sted, til rett tid, lovte de rødgrønne før 2012.  Blant tiltakene var en overføring av ansvaret for oppfølging av pasienter fra sykehusene til kommunene. På forhånd reiste helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) land og strand rundt for å fortelle oss at vi ville drukne i helseutgifter dersom vi ikke begynte å gjøre ting helt annerledes. Reformen har i stedet skapt mer oppstykket behandling, konkluderer en evaluering av reformen. Allerede halvannet år etter innføringen av reformen står utfordringene i kø i mange norske kommuner. Tre år etter er tilstanden kaotisk.

Det er flyttet en flaskehals fra sykehusene til kommunene. Pasientene fra sykehusene får høyere prioritet enn de med samme omsorgsbehov i kommunene. Det blir lengre ventetid og færre som får avlastning og rehabilitering der. Pasientene som skrives ut er også mer alvorlig syke enn tidligere, og flere kommunene opplever å få nye pasientgrupper, som kirurgiske pasienter som fremdeles krever avansert behandling. Pasientene som ofte rammes av plasseringskrigen, de eldre, er de som i minst grad tåler det.

Professor i geriatri og overlege ved Oslo universitetssykehus, Torgeir Bruun Wyller uttalte til VG: «Jeg tror det er en fare for at liv går tapt.» Han hadde rett. Flere liv er gått tapt.
Folk blir ikke friske av verken mer eller mindre penger men at det er utstyr, fasiliteter, fagfolk og god oppfølging i behandlingsløpet. Før reformen manglet vi 14000 sykepleiere i kommunene og 250 fastleger. Det finnes ikke noen forsert plan for en utdannelse til slike fagfolk som tar 3- 7 år. Legespesialister opptil 12-15 år. Håkon Hansen hadde ingen fasit for å løse dette dilemmaet, men tenke bare på «helseutgiftene», før han selv dro til kaksefirmaet for korridorpolitikk, First House, med en lønn på 2 mill.
Som aktiv helsepolitiker, og overlege i Helsedirektoratet på 1970-tallett, sto jeg på for en fullverdig helsetjeneste i hele landet. Liv og helse var for direktoratet like viktig i Båtsfjord som i Bærum. Holdningen var basis i den «Nordiske» velferdsmodellen. Lokalsykehus og sykehjem ble bygget for raske og kortreiste tjenester. Nye legestillinger kom i distriktene og lokale legevakter fungerte bra. Uansett tallknuseres statistikker viser fakta at mye var bedre før.

 Samfunnsøkonomer sier i sin visdom, at man får raskere behandling jo fjernere man bor fra sykehuset.  Akutt hjelp ved St. Olavs Hospital i Trondheim, skal erstatte et godt tilbud ved lokalsykehus som i Kristiansund eller Orkanger selv om du bor 10 mil unna. Et St. Olav med mangel på senger og fagfolk. Det er også lengre transporttid når ikke ambulanse eller legehelikopter kan oppdrives. Tjenestene er sentraliserte og nedbemannet for å spare penger. Hadde man fortalt oss i Helsedirektoratet at det er gevinst i å stenge barneavdelingen i Kristiansund i helgene for å spare 9 mill. kr. årlig og heller sende alvorlig syke barn til Trondheim, ville vi ha ristet på hodet. Spesielt når en avgått direktør i helseforetaket på Møre får 2,6 mill. i etterlønn i tillegg til gasjen som nytilsatt rådmann
NKP krever en annen helsepolitikk! Helsevesen er for alvorlig til at økonomer og uforstandige politikere skal bestemme.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media