Fransk valg - fransk tragedie

(10 - 2017) Vi skal ikke terpe på det alle vet at populismen mot høyre har fått solid fotfeste og gode kår i Europa og i USA. Mange forståsegpåere har lagt ut sine «analyser» om fenomenet i offentlige og på sosiale medier.

Det er først og fremst at arbeiderene er ført bak lyset av demagoger på ytterste høyre fløy og at de svikter de som kaller seg sosialistiske partier og arbeiderpartier. Svikter de som fullt ut mener at de i generasjoner har forvaltet interessene til «folk flest» og uselvisk har ofret tid og krefter til alles beste. Arbeiderne i Europa og i USA har ikke forstått sitt eget beste ved å stemme på høyrepopulistiske partier og på Trump. Brexit blir forklart av Europas etablerte politikere med engelske arbeidsfolks uformuenhet til å forstå sin egen hverdag og framtid.
Valget i Nederland og Frankrike ga klare tegn på arbeiderklassens misnøye med eksisterende styre og stell med de etablerte partiene og deres formyndere. Som med Frp i Norge er de høyrepopulistiske partiene elsket og hatet i mediene og får enrom publisitet og fokus på seg enten de bedriver innvandrerfiendtlig, til dels rasistisk, politikk eller løfter om arbeid, nedsatt skatt, bedre helse- og skolevesen m.m. Uansett de er «godt stoff» og de selger. At mediene løfter fram rasisme, vold og styrking av de rike og mektige på bekostning av «folk flest» bekymrer ingen.
Marine Le Pen i Front National (FN) har bevisst drevet politikk innenfor det vi definerer som arbeiderklassen. Hun bruker ord og vendinger som historisk har tilhørt arbeiderklassen og de sosialistiske og kommunistiske partiers vokabular. De som tidligere stemt sosialistisk eller kommunistisk gjenkjenner appellene og slagordene. De har lenge vært i opposisjon mot de som lover arbeid og velferd men som svikter etter valgtalene. Det er gamle konservative partier og sosialdemokratene. De er mot mediene som er reine mikrofonstativ for pengemakt og elitepolitikere og som bryr seg om arbeiderklassen bare når det er vold, streiker og kulturelle plattheter. Marine Le Pen har med sin tilstedeværelse i arbeiderstrøkene, særlig i Sør-Frankrike, gitt arbeiderklassen det arbeiderklassen trenger: sjøltillit og identitet. De borgerlige overklassepartiene og sosialistpartiet har før valgene ikke tatt seg bryet verdt en gang å besøke disse strøkene for å vise at arbeiderklassen er viktig og at man bryr seg om deres levekår og framtid. På sin retoriske måte sier FN at EU er tap av nasjonal sjølråderett, eksport av arbeidsplasser og kapital, sosial dumping p.gr. av fri flyt av arbeidskraft, fjerning av velferdsgoder m.m. FN sier det enhver EU- og EØS-motstander i Norge kunne skrive under i forhold til EU.
Den nye presidenten, Emanuel Macron, er storkapitalens mann. Han er bankmann og tidligere finansminister. Misliker arbeiderklassen og fagbevegelsen. Er EU-tilhenger og elitepolitiker. Få tror på ham. De er spente på hva som skal skje. Flertallet av hans velgere holdt seg for nesen da de stemte. Uansett hva de kunne velge; både pest og kolera lukter. Allerede dagen etter Marcon´s seier demonstrerte fagbevegelsen i Paris mot hans erklærte liberalistiske politikk å svekke fagbevegelsens makt, å fjerne 120.000 arbeidsplasser og forlenge arbeidsuken og skjære ned på velferden. Politiet brukte køller og tåregass for å bevare roen og for å banke inn Marcon´s budskap. Den tyske kansler Merkel erklærte ham for å være en «ekte» europeer og en som vil sikre velferdsordningene. Så forvirret kan kristdemokraten Merkel tolke virkeligheten. 60 % av franskmenn vil ikke ha hans bevegelse «En Marche» inn i parlamentet ved valget i juni. Stakkars det franske folket som forskrever seg mellom en uønsket president og et tvilsomt parlament. Vi kan med sikkerhet forvente hete politiske stunder framover i Frankrike.
Kommunister og sosialister har forsømt seg i Europa. De har akseptert kapitalen og det frie markedet som et uforanderlig faktum. Skal noe gjøres må det skje innenfor EU-komplekset. De har ikke talt til arbeiderklassen men over hodene på dem. De har latt høyrepopulistene overta de sterke og uttrykksfulle ord og uttrykk som i sin tid var de revolusjonæres språk. Ingen har fortalt arbeiderklassen at det finnes et annet alternativ til kapitalismens Europa: sosialismen og kommunismen. De har fredet Le Pen i stedet å gå i strupen på henne for å avsløre at hun og FN spiller et bedragersk spill. Bak frasene om løfter til folk om arbeid og velstand som gir dem en midlertidig følelse av å bety noe, lurer en hensynsløs kapitalisme, det frie markedet og undertrykking av arbeiderklassen og diskriminering av sosialt utslåtte, fattige og innvandrere. Hitler skaffet faktisk den tyske arbeiderklasse brød og sirkus, men sannelig også fattigdom og fordervelse. Om vi enige i FNs mange politiske slagord og appeller ser vi klart hestehoven stikke fram. Vi vil ha arbeid og velferd for arbeiderklassen men med et helt annet utgangspunkt: arbeiderklassens herredømme. Det ekte demokratiet. FN lover det samme men med storkapitalens herredømme og de rikes makt.
Høyrepopulismen må mane oss til mer ideologisk propaganda-arbeid. De sosialistiske og kommunistiske partiene i Europa har sviktet totalt i dette arbeidet ovenfor arbeiderklassen; derfor svikter arbeiderklassen dem. I den forbindelse var det nesten uutholdelig å høre på SVs og Rødts taler og appeller, der jeg hadde mulighet, den 1. mai uten at ord som arbeiderklasse, klassekamp og sosialisme ble nevnt med ett ord. Ja da er det fritt fram for borgerskapets tut og kjør. Vi kan like det eller ikke: arbeiderklassen har ikke tillit til «arbeiderpartiene». Kan det være på tide å bytte ut arbeiderklassen når de bytter ut arbeiderpartiene og stemmer populistisk og liberalistisk?


Ikke helsvart i Frankrike

L-R, Francois Fillon, kandidat for det Republikanske partiet, Benoit Hamon, Sosialistenes kandidat, Marine Le Pen, Fransk Nasjonalfronts kandidat, Emmanuel Macron, leder av folkebevegelsen En Marche ! (Fremover!), Jean-Luc Melenchon, kandidat for Venstresiden							REUTERS/Charles Platiau/File Photo

(9 - 2017) Søndag 23. april gikk franskmennene til valgurnene for å velge ny president. Som ventet var det ingen av de elleve kandidatene som fikk en...


Det jubles på EU-børsen

Det jubles på EU-børsen

(10 - 2017) Skal man tro våre hjemlige medstrømsmediers  kommentarer til det franske presidentvalget jubles det i Europa i tidlige mai-dager. En...














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media