Et femtiårsminne fra hektiske dager rett før 1. mai: Et kaotisk lite kontor i fjerde etasje i Folkets Hus i Trondheim. «Rørleggernes Forening» sto det på døra og her «bodde» Reidar. Arbeidsdagen delte han mellom funksjonen som foreningens forretningsfører og kasserer i LO i Trondheim, det som den gang het Trondheim faglige Samorganisasjon. Denne dagen var spesiell: Han sto midt oppe i en av sine mest dramatiske faglige kamper, og jeg var medskyldig.

Reidar ble på mange vis min mentor da jeg som tilnærmet fagligpolitisk novise forsøkte å famle meg vei i fagbevegelsens irrganger.
Klassebevisst, modig, romslig, preget av en aldri sviktende solidaritet, men til tider lynende argsint. Da skar fiskerbondens sønn over på frøyværsk, og jeg forestilte meg at Rørlegger`n - det var det vi kalte ham - måtte være en blåkopi av Henrik Ibsens sagnfigur Terje Vigen. For rett skal være rett: Det var ikke sjelden at hans «øyne gnistret stygt» og da var det virkelig ikke så mange «som uten frykt» kom Reidar nær.
Rørlegger`n var «urkommunist» i hele sitt liv. Formet av en hard variant av livets skole og til tider et brutalt arbeidsliv i klassekampens bitre år. Kom nok aldri over at han ble ekskludert av kommunistpartiet i kjølvatnet av Furubotn-oppgjøret. Nevnte det aldri og forble partiløs, men noen av NKPs faglige tillitvalgte var fortsatt hans beste venner og partnere.

Da jeg møtte Rørlegger`n var han allerede en institusjon i fagbevegelsen. Som alltid sto han på barrikadene når det gjaldt. Noen stor taler var han ikke, men når ting ble sagt på bastant vis, ble det gjerne stille i forsamlingen. Han hadde en grunnsolid autoritet uten å være autoritær.
Storheten i Rørlegger`n opplevde jeg mange ganger, men særlig EN episode har brent seg fast og melder seg gjerne på vårparten og særlig nå når vi nærmer oss et «jubileum».
Byens største entrepenør på den tida hadde fått et gigantoppdrag med å bygge et nytt fylkessykehus på vestlandet. Hundrevis av bygningsarbeidere fra store deler av landet var hyret – og nesten alle bodde på plassen i en formidabel brakkerigg. Som ung faglig-politisk journalist ble jeg tipset fra fagorganiserte om at såvel arbeidsforhold som boforhold på stedet var under en hver kritikk. Slik ble det gjerne artikler av på den tiden, og dette var intet unntak.

Med en håndfull tillitsvalgte fra bygningsbransjen – med Rørlegger`n i tet - dro jeg av gårde. For en ung mann fra et «møblert hjem» ble dette en rystende opplevelse. Jeg hadde ikke forestilt meg at arbeidsfolk i min tid kunne leve under slike forhold. Det var slikt vi leste om fra fagbevegelsens barndom.
Og jeg skrev. Tok hardt i – og helvete brøt løs. Entrepenøren truet avisa med krav om giganterstatning. Det ble mumlet om femti millioner kroner, angivelig fordi min artikkel hadde ført til at bedriften hans hadde mistet store offentlige oppdrag. Redaktøren ble blek og stille. Jeg ble mer enn det. Det ble mumlet om at det var nødvendig med et forsiktig dementi, et slags omforlatels».

Bygningsindustriarbeiderforbudets ledelse trippet nervøst.
Hovedtillitsmannen i den lokale avdelingen i Stein og Jord støttet bedriften og uttalte at artikkelen var en overdrivelse og erklærte at avisas skriverier ville føre til arbeidsledighet blant bygningsarbeidere i distriktet.
«Toillprat», sa Rørlegger`n. Han sto fast. Mobiliserte tillitsvalgte fra fjern og nær. Det brygget opp til en massiv konfrontasjon da det plutselig kom melding fra byggeplassen om at oppussing og renovering av boforholdene var i gang. Ting skjedde.
Redaktøren var invitert for å se på de «fine forholdene», som angivelig også var «like fine» under vårt første besøk.
Dette var temaet da jeg oppsøkte rørleggerkontoret denne vårdagen. Bedriften hadde forlangt at redaktøren skulle reise til byggeplassen for ved selvsyn å se hvor fint det var. Og deretter innrømme at den første reportasjen bygde på fusk og fanteri.
«Ikke faen», sa Rørlegger`n.
Det ble heller ikke noe av en slik reise. Rørlegger`n mobiliserte tillitsvalgte for samtlige faggrupper innen Bygning, og alle erklærte at de støttet avisa og gikk god for den virkeligheten som var skildret på arbeidsplassen.

Jeg minnes ikke lenger hva jeg følte den dagen saken løste seg, men jeg minnes et «oppryddingsmøte» mellom fagbevegelse og entrepenør i etterkant. På dette møtet ble det lagt frem bilder som jeg hadde tatt av elendigheten under den første befaringen, og bilder tatt i ettertid. Bilder som dokumenterte hvilken ansiktsløfting som hadde funnet sted etter at reportasjen hadde stått på trykk.
Reaksjonen var forunderlig. Entrepenøren vred seg i stolen, men grep en planke - la an den joviale tonen med et lett henslengt: «Det er lov å prøve seg».
«Ikke faen», sa Rørlegger`n - så gikk vi.
En stund seinere flyttet jeg fra byen. Vi mistet kontakten, og det gikk år før jeg så ham igjen. Da som en gammel mann, sto i et gatekryss da jeg kjørte forbi – litt famlende, litt usikker så han seg rundt. Årene hadde ikke fart pent med ham. Kort tid etter var jeg i begravelsen.
Rørlegger`n har ikke etterlatt seg mange spor. Den skal lete lenge som søker hans ettermæle på nettet. Men ett minne finnes : Et svært opprop: «Nei til EF» – underskrevet av hundrevis av faglige tillitsvalgte. Blant dem finner vi – langt nede - Reidar. Men symbolsk nok ikke ett ord noe sted om hvem som sto bak oppropet, hvem som organiserte det – hvem som bør æres.
Slik var Rørlegger`n - en fagforeningsmann blant de beste. Hel ved.
God 1. mai-dag!

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media